Gode, gamle spill: Dune II: Battle for Arrakis

Dune II er en ekte klassiker (selv om det kanskje ikke er så moro å spille i dag).

Gode, gamle spill er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. I dagens artikkel er det et klassisk strategispill fra nittitallet vi tar for oss.

• Navn: Dune II: Battle for Arrakis (amerikansk tittel: Dune II: Building of a Dynasty)
• Utvikler: Westwood Studios
• Utgiver: Virgin Games
• Første utgivelsesår: 1992
• Originale plattformer: PC (kom til Amiga og Mega Drive året etter)

Dune II: Battle for Arrakis får ofte æren av å ha introdusert sanntidsstrategisjangeren. Det var kanskje ikke først ute med strategi i sanntid, men det hadde alle elementene som etter hvert ble forventet av moderne sanntidsstrategispill, og måten det hele var satt sammen på gjorde at det endte opp som selve arketypen for sjangeren i mange år fremover.

Kampen om Arrakis

Spillet er inspirert av Frank Herberts Dune-bøker, og finner sted på planeten Arrakis. Her kjemper tre fraksjoner om makten – de edle Atreides, de ikke fullt så edle Ordos, og de definitivt ikke edle i det hele tatt Harkonnen. Du velger selv hvem du vil ta kontroll over, og i tillegg til at hver av dem har sin egen unike kampanje, har de også en håndfull spesialenheter hver.

Å fortelle hvordan Dune II fungerer er nesten unødvendig, men man bygger altså baser bestående av ulike typer bygninger, inkludert kraftstasjoner, raffinerier for «spice» (som er hovedressursen i spillet), radarstasjoner, forsvarskanoner og en rekke fabrikker som tillater konstruksjon av ulike typer enheter. Man starter med en liten håndfull tilgjengelige bygninger og enheter, og får gradvis tilgang på mer ettersom kampanjen skrider frem.

Derfra må man utforske kartet (som i starten er helt skjult), finne motstanderens baser og sende enhetene sine for å ta knekken på dem.

Dune II har også noen helt unike elementer. Spillkartet består for eksempel av steinområder og sandområder, og det er kun på stein man kan bygge (aller helst etter å ha plassert ut bygningsfundament først). Sandområdene er ikke bare umulige å bygge på, de er også potensielt farlige, ettersom det kan befinne seg gigantiske sandormer under overflaten. Disse spiser gladelig enheter som kommer for nærme, enten de tilhører deg eller fienden. Men du kan ikke unngå sanden heller, for det er der ressursen «spice» befinner seg.

Skikkelig vanedannende

Dune II var det første sanntidsstrategispillet jeg spilte, og å si at det hektet meg er en massiv underdrivelse. Det tok helt over livet mitt i en periode, og jeg endte opp med å fullføre det flere ganger.

Skjønt da jeg skulle spille det igjen noen år senere, ble jeg skuffet – det en gang så moderne grensesnittet brukte ikke mange årene på å bli totalt utdatert takket være senere utgivelser som Command & Conquer. I Dune II er det faktisk ikke mulig å velge flere enheter samtidig, og man må også manuelt gi angrepsordre ved å først trykke på enheten man vil angripe med, så på «attack»-knappen og til slutt på fienden som skal tas knekken på.

Det er mildt sagt kronglete, og jeg skjønner faktisk ikke helt hvordan jeg klarte å koordinere store angrep med flere titalls enheter samtidig.

Men uansett hvordan spillet har tålt aldringsprosessen, er det et av spillhistoriens viktigste enkeltspill. Det skapte i praksis en hel sjanger, og gjorde uutslettelige inntrykk på de av oss som fikk oppleve det da det var nytt.

Dune II er dessverre ikke tilgjengelig for salg lenger, og det er heller ikke nyversjonen/oppfølgeren Dune 2000 fra 1998. I disse dager er det norske Funcom som har rettighetene til å lage Dune-spill, og det er jo lov å håpe at de har satt Westwood-veteranene i Petroglyph – som de allerede har et samarbeid med – på jobben.

Bildene i artikkelen er offisielle skjermbilder fra nittitallet. Via Mobygames. Toppbildet er også hentet derfra.