Nikolai forteller om hvilke spill han koste seg med i året som gikk. Kjenner du igjen noen favoritter?
Med 2020 i gang, er det på tide å se tilbake på 2019. Jeg har ikke for vane å spille så mange ulike spill i løpet av et år, og fokuserer heller på noen få. Og jeg spiller ofte spill som kom ut for litt tid tilbake når jeg først prøver å utvide horisonten. Dessuten har jeg kun PC, og Nintendo Switch av nyere konsoller, så mange av de store blockbusterne er ikke å se på min liste. Jeg vil derfor ta for meg et knippe spill som jeg spilte for første gang i 2019, og som jeg føler det er interessant å trekke fram.
Dette blir ikke et forsøk på å liste opp årets beste spill, både på grunn av at spillene ikke nødvendigvis kom ut i 2019, men også fordi jeg føler jeg har et for snevert tilfang av spill til å gi en rettferdig vurdering av dette. Her følger derimot en liste på ti spill som har gjort inntrykk i år, i tilfeldig rekkefølge.
Imperator: Rome
Ok, så er i hvert fall første spill på listen ikke helt tilfeldig. Dette er det spillet i 2019 som jeg har hatt mest moro med, jeg har 120 timer registrert på GOG i Imperator, og det inkluderer ikke sommerens spilling, der jeg var uten internett i tre lange, fryktelige måneder…
Imperator: Rome er Paradox Development Studios så langt siste storstrategispill; utvikleren som står bak spill som Stellaris, Hearts of Iron IV, Europa Universalis IV, Crusader Kings II og mange flere. Spillet setter deg i kontroll over et av de mange monarkiene, høvdingdømmene eller republikkene som eksisterte etter Alexander den Stores død, og starter i 303 f.Kr. Du kan spille som en av etterfølgerstatene etter Alexander, som Makedonia, Frygia, Selevkideriket og Egypt, for å nevne de største i Midtøsten-regionen. Du kan selvsagt også spille som Romerriket eller Kartago, leke Asterix i Gallia og til og med spille som en av de halv-mytiske stammene i Skandinavia. Kartet går fra sørlige Skandinavia i nord, til Nord-Afrika i sør, og fra Irland i vest til grensen til Kina i øst.
I Imperator: Rome spiller du med karakterer, slik som i Crusader Kings-spillene, men du er ikke karakteren. Du spiller som den til enhver tid ledende personen i riket du styrer, enten det er en konge, en konsul av skiftende dynasti eller en høvding.
Spillet var svært etterlengtet før lansering, men fikk fryktelige kritikker da det kom ut. Paradox hadde nemlig laget et gedigent PR-apparat og lovet mye, og trodde folk hadde forstått hva de prøvde å lage. Det hadde folk flest ikke. Det vi fikk var noe som lignet mye på Europa Universalis IV, og mange syntes det var altfor likt, bare grunnere. Andre forventet karakter-interaksjon a la Crusader Kings II, noe vi definitivt ikke fikk. Dermed falt Metacritic-scoren fra publikum fort til nedre 20-tall.
Men der andre spillselskaper kanskje ville gitt opp der og da, gjorde Paradox en helt annen manøver. De la seg, etter et par ukers sjokk og fornektelse, helflate. Første oppdatering kom innen en måned etter lansering i april, og fikset mange av de groveste feilene publikum mente å se. Andre oppdatering kom i løpet av sommeren, og gjorde store og hovedsakelig godt mottatte forandringer. Den tredje oppdateringen kom i høst, og omformet spillet markant. Det kom også en stor utvidelse som ble gitt gratis til alle kunder som plaster på såret. Denne utvidelsen ville nok, om man ser historien til Paradox og størrelsen i sammenheng, sannsynligvis kostet rundt 15 euro.
Spillet gikk dermed fra en Metacritic-score på nedre 20-tall til å på nåværende tidspunkt ha 46 og ha vært på over 50. Ikke et storspill sier du? Vel, jeg har hatt det veldig, veldig moro med spillet i hvert fall! Timer på timer med moro, og jeg har fått skrevet flere After Action Reports av den typen dere har sett meg skrive for Spillhistorie tidligere for andre spill. Min nåværende, aktive historie er en historiebok-aktig sak om Kartago, som dere kan lese her.
Summa summarum, dette er mitt 2019 Game of the Year, uten tvil.
Bury Me, My Love
Dette spillet har virkelig mye potensiale, som jeg dessverre ikke vet helt om er realisert ennå. Switch-versjonen som jeg spiller har nemlig en krasj-bug som inntreffer tidlig i spillet, før det er gått 30 minutter. En patch skal være på vei i følge utviklerne som jeg har skrevet med på Twitter, og avventer Nintendos godkjennelse.
Jeg legger det likevel med her, fordi de få minuttene jeg fikk med spillet like før jul virkelig var interessante. Du følger en syrisk kvinne som flykter fra borgerkrigen, og all historie fortelles via tekstmeldinger og bilder på mobilen hennes. Mannen er tydeligvis ikke med henne, du spiller som ham, og rådgir henne underveis.
All historie fortelles via disse tekstmeldingene, med noen få valg du kan ta, der du gir kona di råd om hva hun skal gjøre i ulike situasjoner. Selv om det er pent lite interaktivitet utover det, serverer spillet en – så langt jeg kom – interessant historie som fort blir veldig nær. Krigshandlinger kompliserer reisen, taxisjåføren tar ekstra betalt fordi han kan, grensevakter beføler henne idet hun later som hun får et illebefinnende for å komme fort over grensen. Spillets tittel gjør meg også redd for hva fremtiden vil bringe… Jeg «gleder» meg til fortsettelsen med gru.
My Memory of Us
My Memory of Us er et indiespill av den beste typen. Jeg startet på spillet i romjulen og ble rett og slett fengslet! I svart/hvitt og med en sørgmodig stemning, er dette en historie jeg virkelig vil vite slutten av. Spillet er en puzzle-plattformer og du starter som en liten jente som skal kjøpe en bok. Når du kommer til butikken møter du en gammel bokhandler, som minnes noe når jenta gir ham boken og et bilde faller ut…
Deretter starter historien på ordentlig. Du spiller som to barn; en gategutt (bokhandleren) og en liten jente som ligner veldig mye på jenta du startet som i nåtiden. Sammen må de forsere ulike utfordringer i en tid som er alt annet enn sikker for barn såvel som voksne. Hæren er overalt, i påvente av angrepet som snart kommer fra «kong Robot» og hans maskinhær. Det er helt tydelig at inspirasjonen er hentet fra andre verdenskrig og dens uhyrligheter, og da jeg leste meg opp på spillet før kjøp ble det også nevnt at spillet behandler Holocaust også. Mye som tyder på harde gut punches etter som jeg kommer lenger ut i spillet, med andre ord…
Under ser dere et lite videoklipp av spillet helt i starten av handlingen:
Milkmaid of the Galaxy
Dette norskproduserte spillet fikk jeg tak i tidlig i høst, med tanke på å skrive litt om opplevelsen her på nettstedet. Dessverre har livets realiteter og min totale inkompetanse i å løse selv de enkleste gåter i pek-og-klikk-sjangeren (jeg elsker sjangeren men har aldri klart å fullføre et eneste jeg har prøvd på uten massiv walkthrough-hjelp i hele mitt snart 34 år lange liv) ført til at dette ikke har blitt noe av. Ennå. Følg med her fremover og alt det der. Nyttårsforsett 2020.
Spillet er laget i en herlig pikselert 8-bit-stil, og alt sies på rim! Temmelig kult og det må virkelig ha tatt tid å få det der godt til. Og godt er det! Sammen med et herlig lydbilde koste jeg meg veldig den lille tiden jeg fikk med spillet i høst. Sjelden har utsikten på fjellet sett så bra ut i så få piksler.
Her følger litt hvileløs vandring i fjellheimen:
Super Mario Maker 2
Jeg innrømmer det gjerne; jeg er en sucker for Nintendo og ikke minst Mario. Jeg har sjelden klart å fullføre de ulike Mario-spillene, det er jeg ikke god nok til. Men jeg har timesvis med moro bak med helt siden jeg arvet min fars fettere sin NES i 1990 eller deromkring. Den gang var det Super Mario Bros. 3, siden ble det Super Mario World hos kompiser, deretter de ulike 3D-utgavene og nymotens 2D-utgavene. Og på WiiU, den stakkars konsollen, fikk jeg meg Super Mario Maker og koste meg virkelig med å skape mine egne kreasjoner – heller dårlige målt opp mot Nintendos designere sine mesterverk – men det var jeg som skapte det!
Så kom Super Mario Maker 2 i 2019. Mye det samme som originalen, men nå på Switch og derfor med muligheter for å nå en mye større målgruppe. Og den hadde mer innhold i fleng. Flere grafikkstiler fra flere spill, en natt/omvendt-modus, flere konfigurasjonsmuligheter. Ikke minst muligheten for å lage skråninger, og ikke bare trappetrinn! Alt i alt mye, mye bedre enn originalen. Per i dag er det flere millioner brett laget av brukere verden over, og om du vil ha noe Nintendo-skapt så har de også laget en liten kampanje der du skal betale for byggingen av prinsesse Peachs slott på nytt etter et… mindre uhell.
Det morsomste med Super Mario Maker 2 har likevel ikke vært så mye min egen spilling som konas. Hun elsket å lage brett på brett i sommer, med meg som konsulent og spilltester! Spillet ble et virkelig godt eksempel på ekteskapelig kvalitetstid!
What Remains of Edith Finch
Her tror jeg det bare er best å sitere meg selv fra januar 2019, da jeg spilte spillet og skrev dette om det:
Wow. Bare. Wow.
Det summerer fint opp min opplevelse av What Remains of Edith Finch. Det er enkelt den beste spillopplevelsen jeg har hatt på årevis. Hvorfor jeg ikke opplevde det før må fåglarna vite. Hadde jeg spilt det året det kom ut hadde det enkelt toppet årets spill-liste for meg! Spillets atmosfære er av en annen verden, og selv om jeg føres stramt etter ferdiglagde spor, så føles det som om jeg oppdager alt nesten helt på egen hånd. Organisk om du vil.
Historien fortelles på en elegant måte via Ediths egne kommentarer underveis, og måten de ulike personene i spillet sin historie fortelles via minispill er fascinerende og varierte. Du aner hvor det bærer for hver enkelts historie, du opplever hver enkelts historie, og på tross av at du kanskje ikke helt vil spille det ut – for du skjønner jo sånn halvveis hva som vil skje rundt neste sving – så bare må du spille videre. Det er rent ut magisk.
In Between
I rekken av indiespill på Switch er dette enda en perle. Du spiller en trett og døende mann, som gjenopplever livet sitt i form av psykedeliske minner hvor mørket truer med å drepe deg, gravitasjonskraften sender deg i alle fire retninger ettersom du ønsker, og pigger står klare til å drepe deg om du kommer for nære.
Dette er et spill om døden. En atmosfærisk opplevelse som kan være virkelig vanskelig, virkelig deprimerende, men også et spill som føles viktig. Minnene og alt du gjør foregår inne i hodet til denne mannen på vei mot de evige jaktmarker. Og for en reise det er!
Her er et utdrag fra spillet, fram mot første brett:
Night in the Woods
Dette spillet spilte jeg sammen med kona i sommer, da vi oppdaget det på Switch. Spillet er lovpriset opp i skyene fra alle kanter, og jo – det er virkelig bra! Vi hadde noen gode og interessante økter sammen, men for oss begge ble tematikken etterhvert litt nær livet og vi måtte ta oss noen pauser.
Ensomhet, psykisk helse og det å vokse opp er et gjennomgående tema, og det er virkelig bra at det tas opp! Men etter en stund føltes det litt for deprimerende for oss, i en tid av livet som ikke har vært bare lett. Så vi pauset det der, med planer om å ta det opp igjen på et senere tidspunkt. Et spill som kan anbefales, men kanskje i mindre doser?
One Eyed Kutkh
Dette spillet, som jeg kjøpte på tilbud i mai 2019, skrev jeg en hel artikkel om her. Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn dette: Spillet er unikt, fascinerende, men kort. Ingen tekst overhodet, kun symboler, noe som jo gjør ting litt annerledes. Konklusjonen min fra den linkende artikkelen sier vel sitt:
«Men, jeg likte opplevelsen. Presentasjonen var unik, jeg likte den litt sære, kunsteriske og distanserte opplevelsen. Absolutt. Ingen Game of the Year-kandidat, men for en så liten penge er det et helt greit kjøp.»
Mutant Year Zero: Road to Eden
Epic Store er en konkurrent som mange elsker å hate. Selv er jeg veldig glad for at den kom. Konkurranse er sunt, og selv om jeg skjønner at folk er skeptiske til eksklusiver så er jo det noe som spillbransjen har en del av. Og, ikke minst, jeg hadde aldri fått spilt denne herlige perlen, helt gratis, uten dem!
Mutant Year Zero er et spill i samme kategori som XCOM-serien som Firaxis har hatt så stor suksess med de senere år. Du spiller som to mutanter som må ut i en verden som har gått til hundene. Vi er i Sverige, men det er et post-menneskeheten-Sverige hvor kun de sørgelige restene er igjen. Utforskingen skjer i sanntid, mens kampene er turbaserte på samme måte som XCOM. Atmosfæren er virkelig god, kommentarene til mutantene er stadig tilstede, men ikke i veien. Du vil virkelig vite hva som skjuler seg rundt neste sving. Myten sier at det er et sted som heter Eden, der ressursknapphet og kamp for tilværelsen ikke er et problem. Og kanskje finner du dette stedet på din vei?
Hva med dere?
Så det var en slags topp 10-liste fra meg. Hva med dere lesere? Har dere prøvd noen av disse spillene på listen, og er dere eventuelt enige eller uenige i mine opplevelser? Husk også at Joachim la ut sin egen liste i romjulen, som er ganske ulik min!