Steam-lotteriet: Rock of Ages 2

Frister det med litt herlig galskap?

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?

Vel, det er konseptet i alle fall. Det er en stund siden jeg trakk loddet som ledet til Rock of Ages 2, og jeg endte opp med å fullføre det lenge før artikkelen ble klar.

Et godt initiativ

Steam-lotteriet fungerte glimrende som en måte å «tvinge» meg selv til å spille spill jeg ikke hadde prøvd, men i de siste månedene har jeg utrolig nok klart å velge spill selv. Jeg kommer sikkert til å vende tilbake til Random Steam Game Picker med tid og stunder, for selv om det kanskje var flere bomskudd enn fulltreffere her, har den resultert i at rikelig med gode spillopplevelser, gjerne fra spill jeg neppe hadde bestemt meg for å spille på egenhånd.

En av disse er altså Rock of Ages 2. Dette er et fullstendig absurd spill fra argentinske Ace Team, et studio som aldri er redd for å gå egne veier. Det er ikke alltid de lykkes like godt med det de prøver på, men jeg kan til gjengjeld ikke komme på et eneste spill de har laget som ikke har ett eller annet unikt og merkverdig ved seg. Kjedelige er de altså ikke.

Jeg tør ikke prøve å forklare handlingen, som fortelles gjennom fabelaktige animasjonssekvenser ikke helt ulike de Terry Gilliam lagde for Monty Python. Denne videoen har samlet dem alle – ikke se hele, men ta en titt på introen, så har du en idé om hva du kan forvente:

Steinrulling som Atlas

Spillkonseptet er egentlig veldig enkelt. Du har en svær stein, som du må prøve å rulle gjennom en tidvis ganske komplisert løype, for å nå en borg helt nederst. Hvis du klarer å treffe porten til borgen, vil du gjøre skade på den. Etter så og så mange treff (avhengig av hvor kraftig du treffer porten og hvor mye helse steinen din har igjen når den treffer) kommer du deg gjennom, og kan rulle over motstanderen din slik at han blir flat og du vinner brettet.

Motstanderen vil samtidig prøve å gjøre det samme med deg. Han har en identisk løype, som ender opp i din borg, og hvis motsanderen klarer å komme seg gjennom din port før du kommer gjennom hans, taper du.

Det går alltid litt tid mellom hver gang du får lov til å sette utfor på nytt med steinen din, og den tiden kan du bruke til å plassere ut ulike våpen, feller og hindringer på din hinderløype, for å gjøre motstanderens jobb vanskeligere. Her har vi alt fra murer og katapulter til elefanter som tar løpefart for å dytte steinen unna og plattformer utstyrt med fjær som sender steinen høyt opp i lufta (og typisk også langt ut av banen) når den ruller over. Samtidig gjør motstanderen det samme på sin løype, så for hver gang du ruller nedover blir denne vanskeligere og vanskeligere.

Disse fellene koster penger, og du kan øke inntektene dine ved å bygge gullgruver (som i likhet med feller kan ødelegges). Dermed er det ikke bare å gå amok, du må bruke pengene dine smart slik at du får maksimalt ut av de ulike fellene du plasserer ut.

Plassering er alfa og omega

I starten slet jeg litt med spillet. Jeg følte at få av de fellene og andre tingene jeg satte ut gjorde noe mer enn å forsinke motstanderen litt, samtidig som hans feller ble mer og mer irriterende å forholde seg til. Hadde jeg skrevet denne artikkelen rett etter min første runde med spillet, som varte i tre kvarter, ville den ikke vært så positiv. Men dagen etter tok jeg det opp igjen for å spille det siste kvarteret, og da var det ett eller annet som klikket. Plutselig var spillet mye gøyere.

I starten satte jeg fellene og hindringene ut mer eller mindre tilfeldig, litt slik jeg opplevde at motstanderen gjorde. Jeg prøvde å sikre at det alltid var ett eller annet plagsomt å forholde seg til, selv om det betydde at tingene mine ble spredt veldig utover. Dette resulterte i at motstanderens stein stort sett bare rullet forbi, kanskje med litt ekstra skade, men aldri så mye at det virkelig gjorde noen forskjell.

Det var da jeg endret taktikk fullstendig at ting snudde. Jeg valgte ut visse områder, stort sett mot slutten av banen, der jeg investerte så godt som alt av forsvarsbudsjett. Spillet handler nemlig i stor grad om synergieffekter. På egenhånd er en mur bare en midlertidig hindring, uansett hvor tykk du bygger den, men kombinert med kanoner og andre våpen som dundrer løs på motstandersteinen mens den prøver å komme seg gjennom muren, kan du faktisk få noe ut av den. Så, når steinen endelig er gjennom, men står nesten helt stille, kan du putte inn ting som elefanter som kan spille flipperspill med steinen før den rekker å komme seg unna.

Kombiner igjen dette med kuer som klistrer seg fast i steinen og gjør den vanskeligere å kontrollere (slik at den blir et lettere mål), og plutselig er det faktisk mulig å ikke bare forsinke motstanderens stein, men effektivt ødelegge den.

Du må endre forsvaret underveis

Forsvarsjobben kompliseres av at hvis du plasserer ut ting og disse ødelegges, så kan du ikke bygge noe nytt på samme sted. Dette tilfører en viss dynamikk – du kan ikke bare bygge den ultimate festningen og så gjenoppbygge den gang på gang. I tillegg er hinderløypene veldig ulikt utfordmet, med begrensninger på hvor du kan bygge. Dette sikrer at selv om du finner en taktikk du er veldig fornøyd med, er det ikke alltid rett-frem å implementere den.

Gradvis låser du dessuten opp rikelig med nye feller og slikt, men du kan kun ha med deg en viss mengde ut i felten, så du er nødt til å forlate gamle favoritter hvis du skal eksperimentere med de nye lekene.

Dette sikrer at opplevelsen fortsetter å være interessant gjennom hele kampanjen, som tar cirka fire timer å fullføre. Jeg følte meg samtidig ganske ferdig med spillet da jeg nådde slutten. Mye av grunnen til dette er nok at det å navigere seg gjennom motstanderens hinderløype ofte kan være litt frustrerende, fordi … vel, det sier seg jo egentlig selv. Hvis dataspilleren hadde hatt ekte intelligens ville han utvilsomt hatet meg på grunn av de fellene jeg setter opp, og det er ikke sånn at han gjør en helt håpløs jobb selv. Så jo flinkere dataspilleren er til å bruke alskens skitne triks for å hindre min fremgang, jo mer frustrerende er det jo faktisk å spille spillet. Det er aldri gøy å smake sin egen medisin, tross alt.

I tillegg har det noen «bosskamper» der reglene endres fullstendig. Heldigvis er de ikke kjempevanskelige, men selv om de har småsnedige ideer (og ofte ganske kul presentasjon) er de såpass lite interessante at det å måtte prøve to-tre ganger fort blir kjedelig.

Rock of Ages 2 var uansett en suksess for Steam-lotteriet. Byggingen er overraskende taktisk, og det føles genuint tilfredsstillende å se datamotstanderen slite med hindringene du setter opp. Når det er du som sliter er det mindre gøy, men til gjengjeld er det ganske artig å ødelegge dataspillerens ting. Hvert brett har sin egen distinkte stil, vanligvis inspirert av kunstverk fra antikken og frem til moderne tid (Norge er også representert), og det er alltid gøy å komme til et nytt brett for å se hva som møter deg. Mellomsekvensene er dessuten fantastiske gjennom hele spillet, og skulle du ha veldig lyst til å spille utenom kampanjen finnes det alltids flerspillermuligheter.

Jeg må selvsagt nevne at en oppfølger er rett rundt hjørnet. Siden jeg ble ganske god og mett av opplevelsen, er jeg ikke superklar for mer akkurat nå. Kanskje noe å tenke på hvis du selv vurderer å kjøpe spillet. Men hvis du skulle oppdage at Rock of Ages 2 ligger uspilt i samlingen din, er det lite å tenke på. Last det ned sporenstreks.