Dette er noe av det du kan lære i boka Videospill fra 1982.
Av og til dukker det opp artige ting i bruktbutikken, og her en dag fikk jeg fatt i boka Videospill fra 1982. Den ble laget av Peer og Ulrich Blumenschein, som var far og sønn – Peer gikk på videregående skole og spilte rikelig med videospill, mens Ulrich var en erfaren journalist og skribent interessert i nye medier. Sammen har de forfattet ei bok som prøver å gi rikelig med svar på det du måtte lure på om det tidlige åttitallets arkade- og konsollspill.
Skjønt om svarene alltid er like gode, er et annet spørsmål. Det hele starter nemlig med et kapittel om spillenes historie, der Atari-grunnlegger Nolan Bushnell fremstår som videospillenes alenepappa. Ralph Baer er ikke nevnt med et ord, og forfatterne sier heller ingenting om hvor Bushnell fikk inspirasjon da han «oppfant det første videospillet,» som ifølge dem er arkadespillet Computer Space. Som dere kanskje vet var Computer Space en klone av et mye eldre videospill, SpaceWar!, utviklet av hackere ved MIT. Så uten å undervurdere Bushnells åpenbart viktige posisjon i dataspillenes historie, er nok «oppfant» et litt sterkt ord.
Det er kanskje underlig at ei bok skrevet såpass tett opp til hendelsene den beskriver har så åpenbare mangler, men Ulrich Blumenschein kunne jo tross alt ikke google «what was the first video game?», heller. Og med tanke på hva vi i dag vet om temaet, skal man ikke bombastisk si at Google hadde gitt rett svar – etablert kunnskap om dataspillenes tidligere historie har tross alt blitt revidert flere ganger i løpet av de siste par tiårene.
Blumenschein skal uansett få bonuspoeng for å ikke hevde at det første videospillet var Pong, slik man ofte trodde på åtti- og nittitallet.
Hvordan bli en ekspert i arkadehallen
Etter den misvisende historietimen bærer det over på et av bokas hovedtemaer, nemlig myntopererte arkadespill. Før konsoller og hjemmedatamaskiner ble allemannseie, var det via arkademaskiner at folk flest stiftet bekjentskap med mediet. Siden disse kostet penger for hvert spill, gir det mening at denne delen av boka starter med syv «grunnregler» for de som ønsker å spille dem. Den første lyder slik: «Spill et spill du liker, et spill du syntes er morsomt allerede etter et par prøverunder, og spesialiser deg på det.»
Åpenbart et godt tips hvis man har begrenset med lommepenger og ønsker å få maksimal spilletid ut av dem.
Det andre tipset går overraskende dypt – essensen er at du bør se på når andre spiller (noe det naturligvis blir en del av når du etter et par runder med Galaga ikke har råd til å spille selv), men det nytter ikke å bare være en passiv tilskuer. I stedet må du legge merke til åtte spesifikke detaljer om hvordan det fungerer, for å sikre at du er best mulig rustet når du selv skal ta kontroll over spakene. Detaljene inkluderer hvordan fiendene beveger seg på skjermen, hvordan de bør rangeres med tanke på trussel og hvordan spilleren skaffer seg bonuspoeng.
Etter denne biten går boka i detalj om tretten individuelle arkadespill, fra Space Invaders via Pac-Man til Donkey Kong. Her introduseres først spillkonseptet, før reglene beskrives og man etter hvert også får tips om hvordan man skal spille det best mulig. Det varierer hvor detaljerte disse tipsene er, og for spill som Pac-Man og Donkey Kong er det for eksempel lagt mye arbeid i illustrasjoner som viser hvor du bør bevege spillfiguren når du spiller. Det er faktisk ganske artig å se hva forfatterne mener er det optimale bevegelsesmønstret i Pac-Man – jeg tror jeg skal teste det neste gang jeg spiller, for Pac-Man er jeg overraskende dårlig til!
Fra arkadehallen til stua
Deretter går boka over til hjemmekonsoller, med informasjon om seks populære spillsystemer (skjønt Interton Electronic Video Computer VC 4000 var vel neppe særlig aktuell her til lands, når Schibsted lanserte den oversatte versjonen i 1984) fulgt av forbrukertips for kjøp av nye spill. Gamle slagere som Atari 2600, Intellivision og Philips VideoPac G7000 (Magnavox Odyssey²) får mye av plassen.
De aller fleste sidene er viet en lang, lang liste med individuelle minianmeldelser av spill for de samme systemene. Noen illustreres med skjermbilder, og andre har ekstra tips for spillerne. Det er faktisk minitekster om flere hundre individuelle spill i boka. For oss som ser tilbake, er dette artig – det er gøy å se hva folk hadde tilgjengelig på de mest populære plattformene tidlig på åttitallet, og hva de selv syntes om spillene. I teksten om det kjente E.T.-spillet fra Atari påpekes det for eksempel at spillets hovedperson ikke ligner mer på filmens versjon enn Venus fra Milo gjør. Som jo er sant, selv om det neppe er den mest flatterende sammenligningen Venus fra Milo har blitt utsatt for i årenes løp.
Det at bokas hovedfokus er disse anmeldelsene gjør imidlertid at den måtte oppleves rimelig utdatert da den kom på norsk, i og med at vi på dette tidspunktet hadde fått plattformer som Commodore 64 og det strengt tatt ikke kan ha vært så voldsomt interessant å lese om alskens Atari-spill fra syttitallet. Spill for hjemmedatamaskiner er forøvrig noe boka overser fullstendig.
Hva med … fremtiden?!?
Mot slutten av boka er det på tide å se fremover. Her snakker forfatterne blant annet om «fortellende spill», der man i stedet for å spille samme brett om og om igjen blir belønnet med nye miljøer som skal gi inntrykk av en slags handling. Man trengte neppe å være spillekspert for å se at slike kom til å bli viktigere og viktigere, men det var likefullt en korrekt antakelse. De trekker også frem 3D-grafikk, og nevner spesifikt Segas arkadespill Subroc-3D, som var det første spillet som kunne vise stereoskopisk 3D. Akkurat dette slo aldri helt an, men 3D-grafikk og, etter hvert, VR, skulle jo i aller høyeste grad bli populært etter hvert.
Forfatterne spekulerer også i forholdet mellom arkadespill og hjemmespill, og lurte blant annet på om spillskapere i fremtiden ville kunne greie å lage enda bedre grafikk på hjemmespillene enn Intellivision hadde klart i å lage i bilspillet Auto Racing. Jeg tror nok vi i dag kan konstatere at ja, de klarte faktisk det.
Avslutningsvis trekker de frem noe interessant: «at videospillene – selv om de ikke er tatt på alvor av kritikerne – møtes med stadig større interesse fra militært hold. Hvorfor skal vi trene opp ungdommene våre ved å la dem skyte med skarpt på en øvelsesplass når vi kan oppnå den samme læringseffekten gjennom video-trening i kasernen, spør man seg i Pentagon.»
I dag er selvsagt dette høyaktuelt, ikke minst fordi militærdroner kan styres som om operatørene faktisk spiller dataspill. De etiske betenkelighetene med dette kommer ikke boka inn på, men den fortsetter med et kapittel ved navn «Videospill – en fare for unge mennesker?» der vi får et solid eksempel på at de samme spørsmålene som stadig presser seg frem i negativt vinklede artikler om dataspill i den generelle pressen var der allerede i 1982. Det var naturlig nok ikke så voldsomt mye forskningsmateriale å vise til på dette tidspunktet, men vi kan jo avslutte med dette sitatet:
Spørsmål: Er det riktig å anta at krigsspill virker forrående, og at de framkaller brtualitet, vold og aggresjon?
Svar: I en avhandling om emnet heter det at krigsspill-automatene ikke framkaller aggressivitet, men de egner seg heller ikke til å redusere (eksisterende) aggresjon. Det hevdes altså at krigsspill er «likegyldige» spill som hovedsakelig tjener til underholdning og tidsfordriv. Hvis man oppsøkte spillehallen og iakttok en sann automatspill-tilhenger som senere traff en grønn Mars-boer på gaten, ville han nok heller gått bort og tatt en øl med Mars-boeren enn skutt ham ned med en laserpistol (hvor han nå enn skulle fått tak i en sånn!»).
En fin tanke, men basert på erfaring fra Mass Effect, mistenker jeg kanskje at en moderne spiller ville gjort litt mer enn å ta en øl med marsboeren, skulle sjansen by seg. Kremt.