Inntrykk: SnowRunner

Bilkjøring i skogen har aldri vært så gøy før.

Jeg var ikke forberedt på hvor hardt SnowRunner kom til å hekte meg. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøpe det engang, fordi jeg har spilt forgjengerne såpass mye at jeg følte meg smålei av konseptet. Da spillet i tillegg var eksklusivt for Epic-butikken på PC tenkte jeg at jeg like godt kunne vente til neste år og – om jeg var mer fristet da – grabbe det med den etter hvert forventede halv pris-rabatten ved lansering på Steam. Men prisen var overraskende lav i utgangspunktet (noe som ser ut til å ha vært en tabbe i forbindelse med at Epic-butikken gikk over til lokal prising for Norge), og da det ble snakk om muligheter for samarbeidsspilling endte opp med å punge ut likevel.

Ut i gjørma.
Ut i gjørma.

Det tok en liten stund før jeg ble ordentlig hektet, siden spillet har en småkjedelig og langdryg øvingsdel, men når den først slapp og jeg fikk frie tøyler … vel, det har gått litt over stokk og stein (bokstavlig talt!). Over 60 timer har jeg brukt i SnowRunners verden så langt, og jeg er nok bare litt over halvveis i spillets «kampanje».

Store biler, store utfordringer

SnowRunner setter deg bak rattet på svære, tunge og åh-så-deilige lastebiler stort sett designet eller modifisert for bruk utenfor det offentlige veinettet. Handlingen finner sted i store og tilsynelatende postapokalyptiske miljøer fulle av alskens hindringer og utfordringer, der du ser ut til å være den eneste som faktisk har en fungerende lastebil (eller tør å bevege deg utendørs i utgangspunktet). Det er nemlig rikelig med ting som skal fraktes hit og dit, og du er den eneste som kan gjøre det.

Spillet har en åpen struktur, der du gradvis utforsker verden og løser en kombinasjon av sideoppdrag og kampanjeoppdrag for å skaffe deg erfaringspoeng og penger, som igjen gir deg tilgang på nye biler, nytt utstyr og nye oppgraderinger. Disse kommer godt med, for asfalt er mangelvare, og jo lenger bort fra hovedkvarteret ditt du kommer, jo vanskeligere blir fremkommeligheten. Det tar ikke lang tid før du legger bilene du starter med for hat, og ser med grådige øyne på oppgradert maskinvare i butikken.

Hvordan dette skjedde? Jo, jeg skulle bare ta et bilde, og så kjørte den opp hit av seg selv...
Hvordan dette skjedde? Jo, jeg skulle bare ta et bilde, og så kjørte den opp hit av seg selv…

Alt sammen preges av en viss form for realisme. Spillet har, som forgjengerne, en fysikkmotor uten sidestykke – ikke nødvendigvis fordi selve kjørefysikken er så himla realistisk, men fordi den simulerer underlaget (og hvordan bilen forholder seg til dette) på en måte ingen andre spill er i nærheten av. Biler vil synke realistisk ned i gjørma og sette vedvarende spor i landskapet (som igjen kan gjøre det vanskeligere å kjøre der i fremtiden), og det tar neppe lang tid før du lærer deg å sette pris på vinsjefunksjonen.

Legg til at alt trenger drivstoff og at skader noen ganger må fikses i felten, og resultatet er at det å frakte et lass med tømmer opp til ei hytte blir plutselig mer komplisert enn det virker. Lastebilen din setter seg fast og bruker opp alt drivstoffet for å komme seg løs, du sender en annen bil inn med påfyll for tanken, men denne velter i en skrent og du må til med en tredje bil utstyrt med kran … joda, det kan være frustrerende til tider, men det sikrer også en utrolig dynamisk opplevelse der du aldri helt vet hva som venter deg.

Valg og konsekvenser er noe det ofte snakkes mye om når man diskuterer helt andre typer spill, men det er sjeldent mer aktuelt enn i SnowRunner. Hvert oppdrag er i praksis en lang serie dynamiske valg som tas, med påfølgende konsekvenser. Og ofte er det de dårligste valgene som leder til de mest minneverdige situasjonene.

Dette er en herlig bil, bare synd utvidelsesmulighetene er veldig begrensede.
Dette er en herlig bil, bare synd utvidelsesmulighetene er veldig begrensede.

Samtidig kan du «jukse» litt, ved at du når som helst kan tilbakekalle en bil (men ikke hengeren!) til nærmeste garasje, så det er ikke slik at du konstant kjører rundt med kniven på strupen. Jeg foretrekker å bruke denne funksjonen når det eneste jeg sparer er tid, men det er jo klart at hvis ting går helt skeis er det bedre å sende bilene tilbake til garasjen enn å rive ut alt håret i frustrasjon. Spesielt nå som ikke alle er like komfortable med å gå til frisøren.

Et «komplett» spill

Spintires og MudRunner hadde konseptet og fysikkmotoren i orden, og var skikkelig underholdende på sin måte, men grunnen til at jeg ble hektet på ny av SnowRunner er at det er et mye bedre spill enn sine forgjengere noensinne var. I de spillene fullførte du ett og ett kart, og ingenting av det du gjorde underveis fikk noen innvirkning må senere kart. Alt handlet dessuten om tømmertransport – hvert kart hadde et hogstfelt eller tre der du kunne plukke opp tømmer, og opp til flere sager som hver krevde så og så mye tømmer. Når du hadde levert alt, var kartet ferdig.

SnowRunner er ikke slik. Du får fra starten av tilgang på tre store lokasjoner – Michigan og Alaska i USA og Taymyr i Russland – som hver består av tre eller fire individuelle kart koblet sammen av tunneler. Du kan så utforske disse som du vil, og ta ulike oppdrag underveis. De fleste oppdragene er frittstående, men hver hovedlokasjon har tre kjeder med «kampanjeoppdrag» i tillegg. De fleste gir deg kun penger og erfaringspoeng i belønning, men noen kan også resultere i nye biler til garasjen, eller for eksempel at det bygges bro over en stri elv.

Ja, du kan styre kranen manuelt.
Ja, du kan styre kranen manuelt.

På den måten påvirker du verden rundt deg, og gjør det stadig lettere å navigere seg rundt. Men det blir også mer utfordrende, for langt fra alle kartene har garasjer som kan låses opp, eller bensinstasjoner for den saks skyld, og jo lenger bort fra hovedkvarteret du kommer, jo viktigere er det å være forberedt på å kunne klare seg uten hjelp.

Du kan når som helst hoppe mellom de tre hovedlokasjonene (og på magisk vis ta bilene dine med deg). Dette er ganske lurt, for ved å utforske forskjellige kart finner du oppgraderinger til eksisterende biler og kanskje til og med helt nye biler som bare står og venter på deg i skogen. Disse skogsvrakene inkluderer faktisk noen av spillets beste biler, som ikke kan kjøpes før de fysisk har blitt oppdaget. Underveis går du gradvis opp i nivå, noe som gir deg tilgang på nye oppgraderinger og biler (alt blir mye lettere når du får tilgang på skikkelige offroad-dekk, for eksempel).

Dette gjør underverker for motivasjonen – i motsetning til i forgjengerne merker du her en genuin progresjon der du blir bedre og bedre rustet til å bryne deg på utfordringene spillet har å by på. Som i et rollespill, altså, bare at figuregenskapene og utstyret er byttet ut med biler, dekk med kjettinger og mer avanserte girkasser. Og i stedet for monstre møter du myrer og stup.

Dette er en sabla god bil.
Dette er en sabla god bil.

Det er som nevnt ikke lenger kun er tømmer du transporterer, men en rekke ulike varer fra ulike steder på kartet (som noen ganger må låses opp via oppdrag først). Noen ganger må du også frakte spesielle gjenstander. Dette gjør opplevelsen mer variert enn før, og du får flere valg. Skal du utstyre lastebilen din med feste for en stor semitrailer og prøve å frakte både plankene og mursteinene i ett jafs, eller skal du ta dem i to omganger på lasteplanet? Eller hva med en vanlig tilhenger, men skal du ha plankene eller mursteinene på den? Hva skal du plukke opp først?

Samtidig kommer jeg ikke unna at SnowRunner fortsatt er litt repetitivt, og jeg skulle ønske at spillets verden var litt mer dynamisk. De beste oppdragene er av den typen der det du gjør får synlige og praktiske resultater på verden, og dette kunne det godt vært mye mer av.

Større team gir bedre resultater

Alt i alt bærer SnowRunner preg av å være et produkt laget av et større studio som ikke bare har solide ressurser i ryggen, men også mer samlet erfaring med spilldesign. Jeg har en mistanke om at hovedmannen bak serien, Pavel Zagrebelny, er en slags russisk John Carmack med geniale programmeringskunnskaper og teknisk innsikt, men kanskje ikke like stort talent for spilldesign. Med Spintires var han ansvarlig for det meste, og MudRunner var i stor grad bare Spintires i ny drakt, mens SnowRunner tar et stort hopp fremover for serien med tanke på innhold og variasjon.

Nok hjul for deg?
Nok hjul for deg?

SnowRunner er fortsatt ikke et spill for alle, for det er unektelig en treig og omstendelig opplevelse der du må regne med å bruke mye tid på å oppnå ganske lite. Noen ganger må du virkelig tenke, for eksempel når du skal frakte en megastor tilhenger på en fjellvei som kunne minnet om Trollstigen, og et lite feilsteg kan være nok til å se alt sammen rase ned i sjøen under. Men veldig ofte kjører du litt på autopilot, gjerne på veier du har kjørt før, med de vanlige gamle betongblokkene eller maskindelene på lasteplanet.

Det er likevel noe merkelig tilfredsstillende over opplevelsen, og dette er i tillegg det perfekte podcast- eller lydbokspillet fordi du enkelt kan dele konsentrasjonen din mellom det som skjer på skjermen og det du hører i bakgrunnen. Alternativt kan du bare la tankene vandre – det er litt som å gå en skogstur eller ta en kjøretur på landeveien, der hva som skjer fra minutt til minutt egentlig ikke er så viktig og hjernen får tid til å surre rundt for seg selv. Så er du plutselig fremme, og husker fint lite av selve turen.

Flerspiller med rusk i maskineriet

Jeg nevnte at en stor grunn til at jeg kjøpte SnowRunner var muligheten for samarbeid. Denne eksisterer, og fungerer okay. Man åpner bare spillet sitt opp, og så kan venner komme inn for å hjelpe. De får med seg penger og erfaringspoeng fra løste oppdrag til sitt eget spill, så de slipper å gå tomhendt tilbake. SnowRunners merkelig folketomme verden gjør spillopplevelsen ensom til tider, men i flerspiller kan det være veldig koselig å kjøre lastebil sammen. Det er også gøy å samarbeide om ekstra vanskelige utfordringer.

Full fart på skogsveien.
Full fart på skogsveien.

Det å utføre et oppdrag i spillet til kameraten din betyr riktignok ikke at du slipper å utføre akkurat samme oppdrag hos deg selv, men på grunn av måten mange oppdrag henger sammen på sliter jeg litt med å se for meg en løsning på det problemet. Skjønt, spillet kunne jo hatt mulighet til å sette opp dedikerte flerspillerservere, noe som ikke er mulig.

Personlig skulle jeg også ønske meg støtte for LAN-spilling – her går spillet faktisk så langt at det aktivt hindrer at to maskiner på samme nettverk kan spille sammen over nettet med mindre den ene bruker VPN for å skjule IP-addressen. Selvsagt uten å gi noen fornuftig feilmelding som forklarer hvorfor det ikke fungerer. Rimelig absurd.

Ellers har SnowRunner litt mer «bugs» i flerspiller enn når man spiller alene. Jeg opplevde flere ganger at ting som skjedde hos medspilleren min ikke ble reflektert i mitt spill, og fysikkmotoren har også en større tendens til å gå amok (med tidvis eksplosive og katastrofale resultater) når man er flere.

Mange av bilene er av en litt eldre årgang. Slikt liker jo jeg.
Mange av bilene er av en litt eldre årgang. Slikt liker jo jeg.

Det er dessverre ikke bare i flerspiller at SnowRunner har litt rusk i maskineriet, og noen ganger kan feilene være rimelig irriterende. På ett tidspunkt hadde jeg brukt kranbil for å møysommelig heise fem pakker med last oppi en tilhenger de hadde veltet ut av, for så å oppleve at den plutselig sluttet å eksistere som et fysisk objekt da jeg vekslet over til bilen den var festet på. Etter å ha kommet over sjokket over å se alle pakkene deise rett i bakken, ble jeg bare sur. Alt i alt hadde redningsoperasjonen tatt minst en halv time, som nå viste seg å være fullstendig bortkastet.

Konklusjon

SnowRunner bygger videre på arven fra Spintires og MudRunner på en glimrende måte. Der forgjengerne hadde et godt konsept og solide spillmekanismer, manglet de en ordentlig tilfredsstillende struktur. Det får vi i SnowRunner, og resultatet er et mye mer komplett spill. Dette betyr igjen at både gamle og nye spillere bør kunne finne mye glede i denne utgivelsen.

Sibirsk motorvei.
Sibirsk motorvei.

Det ser forresten overraskende pent ut, også. Jeg innrømmer gjerne at jeg er over gjennomsnittet glad i store maskiner, så de sirlig detaljerte og animerte bilene er veldig mye «min greie». Men spillet skilter også med majestetiske skoger og snødekte landskap, og jeg elsker lyset, skyggene og fargene i spillet. Her er vi milevis unna det grå og triste fargebildet i MudRunner. Jeg tenker ikke ofte «oi, se så fine fargene var nå!» når jeg spiller spill, men når formiddagssola i Taymyr lyser opp den røde lastebilen min er det vanskelig å ikke bli litt glad av synet alene.

Mange vil sikkert være skeptiske til ideen om et bilspill der hastigheten sjeldent overskrider 50 kilometer i timen, men jeg tipper at de som gir det en sjanse vil bli positivt overrasket (skjønt nå som den norske prisen har blitt «fikset» vil jeg være litt mer varsom med å anbefale skeptikerne i å kjøpe spillet til fullpris enn jeg ellers hadde vært). SnowRunner er ikke helt uten problemer, men jeg blir faktisk litt overrasket om det ikke finner veien inn i min toppliste over de beste spillopplevelsene i 2020.

Jeg har tatt bildene i artikkelen selv, men toppbildet er fra et offisielt skjermbilde.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.