Inntrykk: Outer Wilds

Bli med på en romferd uten sidestykke i Outer Wilds.

Outer Wilds ble av mange beskrevet som et av fjorårets beste spill. Jeg fikk aldri spilt det da (det skortet ikke på gode spillopplevelser i 2019), men jeg kjøpte det da det dukket opp på Steam i år, og … vel, det er omtrent så bra som alle sier.

Et solsystem i miniatyr

Spillet foregår i et knøttlite solsystem der det kun tar noen minutter å gå helt rundt selv den største planeten. Du spiller et medlem av en amfibieaktig rase som har utviklet seg på en planet ikke helt ulik en miniatyrversjon av Jorden, og er det nyeste tilskuddet til deres romprogram. Din jobb er enkelt og greit å sette deg bak spakene på et tilsynelatende hjemmesnekret romskip, fly ut i det store lille universet og oppdage ting.

Det er bare ett problem. Spillet starter 22 minutter før sola eksploderer i en supernova og utrydder alt liv i solsystemet – inkludert ditt.

Døden betyr imidlertid ikke slutten på eventyret. Noe skjer nemlig ganske tidlig, som sender deg inn i en Groudhog Day-aktig tidssløyfe. Når tiden så er ute – eller du dør på en av de utallige andre måtene en skjødesløs romfarer kan bli kverket på – starter du på begynnelsen igjen. Så har du 22 minutter til, før sola igjen sier takk og farvel og sløyfa starter på nytt.

Samtidig er det viktig å understreke at spillet ikke starter på nytt. All kunnskapen du har opparbeidet deg er fortsatt med deg, og du er til og med så heldig at viktige oppdagelser noteres ned på en datamaskin som tilsynelatende ikke påvirkes av solsystemets gjentatte død. Dermed har du i praksis en «uendelig» mengde liv som maksimalt varer 22 minutter, og må bruke disse så godt du kan for å (forhåpentligvis) finne en mening med det hele og bruke denne kunnskapen på beste måte.

Univers i utvikling

I utgangspunktet høres kanskje tidssløyfen ut som en gimmick. Men det er den ikke. Solsystemet er nemlig under kontinuerlig endring, og hva du til enhver tid kan gjøre avhenger av hva «klokken» er. Det beste eksempelet på dette er et par tvillingplaneter som passende nok kalles The Hourglass Twins. Når du våkner opp, er den ene fullstendig dekket av sand, mens den andre har dype daler og sveitserost-aktige hulesystemer. Men tyngdekraften vil gradvis trekke sanden fra den ene til den andre, og når tiden er ute er det planet nummer to som er dekket av sand i stedet.

Dermed avdekkes gradvis nye områder å utforske på den første planeten, mens den andre blir mindre og mindre tilgjengelig for hvert sekund som går.

Spillets miniatyrsolsystem er også sirlig simulert. Planeter og måner roterer og går i korrekte baner, og har tyngdekraft som kan påvirke både deg og andre ting. Noen ganger kan det være deilig å bare stå på en planet og se universets maskineri i aksjon på himmelen. Og hvem vet, kanskje du til og med oppdager noe nytt ved å gjøre det – det store bildet er like viktig som detaljene.

Resultatet er en av de rikeste spillverdenene jeg har hatt gleden av å utforske. Solsystemet er kanskje lite, men det føles som hver krink og hver krok har sine egne ting å oppdage. Om ikke nå, så kanskje senere. Eller tidligere, alt etter som. Å lære seg solsystemets livssløp er en stor og viktig del av det å løse spillet, i tillegg til en fascinerende opplevelse i seg selv.

Noen har vært her før deg

Jeg skal ikke røpe for mye om hva du finner ute i solsystemet, men det jeg rimelig trygt kan si uten å ødelegge for opplevelsen er at din rase ikke var de første intelligente skapningene som levde her, og at de andre har etterlatt seg rikelig med ruiner, maskinerier og «dokumenter» i form av spiralformede dialogtrær risset inn på elektromagiske steintavler. Jo mer du lærer om dem, jo mer lærer du om det sentrale mysteriet. Og for hvert spørsmål du får svar på, dukker det opp nye spørsmål – og dermed nye ting å utforske i fremtidige tidssløyfer.

Hva du velger å gjøre, er uansett opp til deg. Spillet gir deg ingen oppdrag som må løses, ingen blinkende indikatorer på hvor neste bit med nyttig informasjon kan befinne seg, og ingen piler som kan følges. Du må lese, tolke og lære selv. Du kan begynne i hvilken ende av solsystemet du vil, og nøste opp trådene du finner der. Men alle er knyttet sammen på ett eller annet vis, og noen mysterier er i stor grad avhengige av kunnskap du har tilegnet deg andre steder for å løses.

Selv om ingen andre spillere vil ha samme vei gjennom spillet som deg, vil nok alle som har fullført Outer Wilds kunne nikke gjenkjennende til hverandres historier.

Å pusle sammen dette mysteriet på egenhånd er uhyggelig tilfredsstillende. Outer Wilds er fullt av herlige aha-opplevelser, og hver og en av disse er dine. Hver gang du får på plass en ny bit av puslespillet, er det et resultat av dine oppdagelser og dine valg. Så hjelper det selvsagt også at selve mysteriet er appellerende. Hvem var disse oldtidsromfarerne som har etterlatt seg så mye rart i solsystemet ditt, hva skjedde med dem og hva har de med deg å gjøre?

For moderne spillere passer det kanskje best å sammenligne måten spilleren gradvis avdekker historien på med hvordan det samme fungerer i moderne indie-perler som Her Story, Return of the Obra Dinn og Heaven’s Vault. For den eldre garde er det kanskje mer passende å si at Outer Wilds er litt som en miniatyrutgave av Starflight eller Star Control 2, to klassikere som får mye mindre oppmerksomhet enn de fortjener for sine tilnærminger til interaktiv historiefortelling.

Et unikt spill

Men Outer Wilds handler om mer enn å avdekke et mysterium. Det er også en romsimulator – du har en autopilot du kan bruke, men den tar deg aldri helt frem, så du må lære deg å styre romskipet ditt manuelt. Om du virkelig går inn for det kan du utføre Kerbal Space Program-aktige manøvre der du setter skipet ditt i stabile baner eller bruker tyngdekraften til store himmellegemer til å slynge deg videre i stor fart. Dette er riktignok aldri nødvendig, men noen situasjoner krever at du mestrer kontrollene og har tunga rett i munnen. Spillet har også rene gåter som må løses, samt utfordringer som må forseres ved hjelp av presise bevegelser.

Å plassere det i en enkelt sjanger er dermed ganske vanskelig – jeg har aldri spilt noe helt som dette før, og jeg tror aldri jeg kommer til å gjøre det igjen.

Samtidig skal jeg ikke påstå at Outer Wilds er perfekt. Tidssløyfe-konseptet har for eksempel noen ulemper; noen ganger passer det ekstremt dårlig med en supernova, uansett hvor vakker den er. Når du etter mye om og men endelig har kommet frem til et nytt sted og er klar til å dykke ned i historiene du finner der, er det ekstra irriterende å bli brent opp av kosmiske stråler. Heldigvis tar det sjeldent like lang tid å komme tilbake til samme punkt, når man vet hva man skal gjøre.

For min egen del, merker jeg også at selv om den dynamiske verdenen er noe av det kuleste med spillet, gjør den enkelte omgivelser vanskeligere å motivere seg for å utforske. Når jeg ikke vet om grunnen til at jeg stanger i veggen er fordi jeg ikke ser løsningen eller fordi den rett og slett ikke eksisterer akkurat nå, kan jeg bli frustrert. Andre ganger kan det være kjedelig å vente, når jeg vet jeg må være på riktig sted til riktig tid. Som resultat er det et par steder i spillet jeg ofte kviet meg litt for å dra tilbake til.

Men dette er egentlig bare småtterier i det store bildet, og Outer Wilds er et spill jeg varmt anbefaler. Det skilter med et nydelig og fantasirikt univers å utforske, et fascinerende mysterium å avdekke, og rikelig med minneverdige opplevelser underveis. I tillegg er det velskrevet og varmt, og har noe så sjeldent som et budskap å komme med – som for en gangs skyld ikke er tredd over spillmekanismer som ikke passer, men er en grunnleggende del av hele spillet fra konseptet og opp.

Jeg tror kanskje ikke Outer Wilds passer for alle, men jeg håper likevel du prøver det. For om det virkelig klaffer, byr det på en opplevelse jeg unner alle spillinteresserte å få med seg.

Outer Wilds er ute på PC, Xbox One og PlayStation 4. Mer informasjon finner du på spillets nettsted.