Invade-a-Load lot deg skyte romvesener mens spillet du hadde kjøpt ble lastet inn.
En av de tingene alle «vet» om Commodore 64-spill er at det tok himla lang tid å laste dem inn. I hvor stor grad dette faktisk stemmer eller ikke avhenger riktignok av flere faktorer, og hva man faktisk mener utgjør «lang tid» i utgangspunktet. Et godt komprimert spill lagret i Turbotape-format på kassett vil gjerne være ferdig lastet inn lenge før et større, moderne spill har fått opp tittelskjermen, og jeg tipper at jeg kunne få i gang et typisk kommersielt Commodore 64-spill på kortere tid enn det ville tatt meg å laste inn min lagrefil fra The Witcher 3.
Men det er ikke uten grunn at Commodore 64-spill har fått dette ryktet, ettersom lasterutinene som er bygd inn i maskinen fra starten av er håpløst langsomme. De klarer kun å hente inn femti «bytes» per sekund, og selv med optimalisert maskinkode er dette temmelig lite. Spill lagret i standardformat tok med andre ord evigheter å laste inn, og alt man fikk under lastetiden var en tom, blå skjerm uten noen som helst indikasjon på om det hadde skjedd noen feil underveis.
Kommersielle spill brukte egne systemer
Heldigvis tok det ikke lange tiden før spillutviklere og -utgivere fant ut at dette var uholdbart, og fikk laget sine egne og langt mer effektive lasterutiner. Dette var ikke bare positivt for oss spillere, men betydde også at spill kunne distribueres på kortere kassetter og at tiden det tok å duplisere spillene ble redusert. Og ikke bare det; når de først hadde sine egne lasterutiner kunne de legge til finurlige ekstratillegg, slik som nedtellinger, bilder som ble vist under innlastingen og til og med musikk. Det kan du lese mer om i vår artikkel om Ocean Loader-systemet og musikken derfra.
Spillutgiveren Mastertronic dro det hele litt lenger, ved å sette inn et helt spill i lasterutinen sin. Det heter Invade-a-Load, og er en enkel men kompetent versjon av Space Invaders der utålmodige spillere fikk plaffe ned angripende romskip mens de ventet på at spillet de faktisk hadde kjøpt ble lastet inn.
«Just when you thought it was safe to make a cup of tea… it’s Invade-a-Load!»
Som spill er ikke Invade-a-Load noe stort mesterverk, men kontrollene er solide og det er underholdende på sitt vis. Så underholdende, faktisk, at mange valgte å trykke stoppknappen på kassettspilleren slik at de fikk spille «ferdig» før innlastingsprosessen kom så langt at det var på tide å fjerne Invade-a-Load fra minnet og fullføre lastingen av spillet. Og siden Mastertronic ikke alltid var like nøye med kvaliteten på spillene de ga ut, kunne det til og med være at Invade-a-Load var morsommere enn hovedspillet.
Det hjalp også at spillingen ble akkompagnert av en av musikkskaperen Rob Hubbards mest ikoniske låter, som han opprinnelig hadde komponert for Mastertronic-utgivelsen One Man and his Droid.
Invade-a-Load ble skapt av Richard Aplin, som ble ansatt hos Mastertronic i en alder av 16 år, etter å ha laget et par spill som de valgte å gi ut. Han skapte hele systemet – ikke bare spillet – mye for å gjøre dupliseringen av kassetter enklere. Denne jobben ble gjort av et tredjepartsselskap, og personen som hadde ansvar for oppgaven hadde lite innsikt i datamaskiner (selskapet hadde visstnok spesialisert seg på duplisering av pornofilmer før den britiske spillindustrien banket på døren). Så det Aplin måtte lage var et system som enkelt lagret en komplett kopi av spillet på «reel to reel»-tape, som så kunne kopieres direkte ut på kassetter via profesjonelle maskiner.
The eventual solution was to get the game loaded into memory so it was ready to start, compress it, and save that as a big single block to tape. Invade-a-load would boot, load the invaders game + music to high memory and start playing, then load the compressed game in the background. When loading was done, everything was unpacked and the game booted. – Richard Aplin
Her kan du se Invade-a-Load i aksjon:
Invade-a-Load endte opp med å bli brukt for flere dusin spillutgivelser på åttitallet. Morsomt nok kom spillutgiveren Namco på samme idé, bare for PlayStation-spill, cirka ti år senere. På tross av Invade-a-Loads eksistens fikk de innvilget en patent på konseptet.