Bli med når jeg tester demoen av Fuzzball, fra Scangames Norway. Samt mye mer, selvfølgelig.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
På forsiden av novembernummeret fra 1991 spør CU Amiga om du er for sexy til å spille spill, og foreslår at du i så fall kan følge deres guide for å finne ut hva du trenger for å lage dine egne. Siden ordentlig programmering kanskje er litt usexy igjen(?), er det snakk om kommersielt tilgjengelige verktøy som 3D Construction Kit, Bard’s Tale Construction Kit og, selvsagt, Shoot’em’Up Construction Kit.
Hva anmeldelsene angår trodde jeg først at månedens toppscore gikk til Geoff Crammonds mesterverk, Formula One Grand Prix). Men neida, CU Amiga ga enda høyere karakter til Core Designs vikinginspirerte actioneventyr Heimdall, som fikk smått absurde 96%. Jeg tok en titt på anmeldelsen, og det virker genuint som forfatteren mener spillet var revolusjonerende, så i stedet for å komme med en syrlig kommentar om karakterinflasjon skal jeg legge Heimdall på lista over spill jeg må ta en titt på.
Ellers var det en god måned for plattformspill, med Robocod (93%), The Blues Brothers (87%), Hudson Hawk (86%) og Leander (85%). Sistnevnte var forøvrig det første spillet til studioet som i dag heter TT Games, og er mest kjent for sine mange, mange Lego-spill. Boulderdash-inspirerte Supaplex fikk også 85%.
Disk 1
Etter en overraskende lite appellerende lasteskjerm (hvis man først skal bruke av den begrensede diskplassen på slikt bør man vel prøve å legge litt arbeid i det) kommer jeg inn i hovedmenyen, som akkompagneres av en musikkmodul der en sampling av en som sier «Come on!» gjentas femten ganger i løpet av det første minuttet.
Urgh.
Den litt for entusiastiske låten lar seg heldigvis stanse med et høyreklikk, og dermed er det bare å komme i gang med moroa.
H-Ball
Diskettens første spill heter H-Ball, og er en ganske enkel Arkanoid/Breakout-kloning laget av en viss Matt Rutter. I november 1991 er det vanskelig å se for seg at en typisk Amiga-eier ikke hadde fått nevene i noen ganske gode spill i denne sjangeren, så jeg mistenker at CU Amiga puttet H-Ball på disketten fordi det tar lite plass, og ikke fordi de trodde folk genuint kom til å sette så voldsomt stor pris på det. Det gjør ingenting spesielt interessant, presentasjonen er superenkel, og kjører i tillegg såpass raskt at det blir litt for vrient.
Men det er kompetent nok satt sammen, og jeg har for all del spilt verre spill av denne typen. Spillet i seg selv stammer fra 1988, og med det tatt i betraktning skal jeg egentlig ikke klage.
Fuzzball (demo)
Nok et spill med «ball» i tittelen, men dette er noe helt annet. Fuzzball er et spill jeg kunne tenke meg å skrive mer om i fremtiden, og hvorfor forstår dere sikkert når dere hører at utviklerstudioet bak spillet het Scangames Norway. Så langt har det ikke lykkes meg å få tak i utvikleren, så gi gjerne lyd fra deg om du kan hjelpe.
Fuzzball har et ganske godt rykte på seg i Amiga-miljøet, og det er lett å skjønne hvorfor selv om jeg ikke selv har latt meg bergta av spillet. Det er et plattformspill lettere inspirert av japanske klassikere som Bubble Bobble, der du må navigere deg gjennom enkeltstående skjermer fulle av frukt som må spises og monstre som må skytes (og så «fanges» mens de er uskadeliggjort i en periode). Kontrollene fungerer godt, grafikken er fargerik og skarp, den 8-bit-aktige musikken er nydelig og spillet klarer å fange de klassiske Japansk-arkadespill-fra-åttitallet-vibbene overraskende godt.
Men det er også blodig vanskelig. Det krever piksel-perfekt presisjon, spesielt med hoppingen der du hopper såpass høyt at du ofte risikerer å kollidere med fiender i etasjen over deg. Fiendene beveger seg i tillegg veldig raskt, og bruker svært kort tid på å våkne til live igjen etter at de har blitt uskadeliggjort, så timingen må også være perfekt. I tillegg straffes du for å feile, ettersom fiendene blir raskere og mer aggressive når de våkner opp igjen.
Vanskelighetsgraden gjør riktignok at det er veldig tilfredsstillende når man først greier et nivå og kommer videre, og det er noe vanedannende over følelsen av å stadig komme bittelitt nærmere suksess. Men jeg tror utviklerne hadde gjort lurt i å studere inspirasjonskildene fra Japan enda litt nærmere, og da spesifikt se på hvordan de beste plattformspillene fra soloppgangens land har relativt slake og spillervennlige vanskelighetskurver.
Uansett, den spillbare demoen på CU Amiga-disketten er rimelig solid, og inneholder tre brett fra spillet (jeg kom aldri lenger enn til nummer to). Men siden demoen glatt hopper over de første brettene fra fullversjonen får spillerne et enda tøffere møte med spillet enn de hadde gjort om de hadde kjøpt det i butikken. Hvorfor utviklerne har gjort det slik vet jeg ikke, men for de aller ivrigste spillerne var det sikkert en bonus ettersom det i det minste sikrer at det tok en stund før de fikk fullført demoen.
China Challenge
Her er en variant av et spill du garantert har vært borti hvis du har styrt med dataspill en stund. China Challenge er basert på Mahjong Solitaire, der du presenteres for en formasjon av Mahjong-brikker og må fjerne brikkepar helt til du forhåpentligvis har fått rensket hele brettet. Brikker kan kun fjernes om de ligger øverst i sitt tårn, og har minst én side fri.
Konseptet stammer fra et PLATO-spill fra 1981, men ble gjort populært med Activision-spillet Shanghai fra 1986. Videre spredde det seg voldsomt da Microsoft lanserte en versjon som het Taipei i den første Windows Entertainment Pack-samlingen for Windows 3, i 1990. Senere har det blant annet vært inkludert i både Windows 7 og 8. I likhet med originale Taipei stammer China Challenge fra 1990, og er laget av en kar ved navn Dirk Hoffmann fra Vest-Tyskland. Åpenbart kom det ut før oktober det året, da Tyskland offisielt ble til én stat.
China Challenge er en ganske grei versjon av spillet, skjønt det har et par irritasjonsmomenter. Man kan kun trekke tilbake ett trekk ved hjelp av «undo», så hvis man roter seg inn i en situasjon der man ikke kan vinne er det egentlig ganske lite sannsynlig at den funksjonen vil hjelpe. Det sier heller ikke fra når man er i en slik posisjon.
Jeg tror nok 1991-versjonen av meg selv hadde satt pris på dette spillet, fordi jeg tviler på at jeg hadde spilt så voldsomt mange versjoner av Mahjong Solitaire på den tiden. Men nå er konseptet gammelt nytt, og 2020-versjonen er ikke like interessert. Jeg ga det et forsøk, men da kabalen nektet å gå opp gadd jeg ikke å prøve på nytt.
No Nukes
Dette er ikke et spill, men et program som kalkulerer hvor stor sjanse du har for å overleve en atomkrig (siden jeg nevnte Vest-Tyskland i sted, er det kanskje på sin plass å poengtere at Sovjetunionen fortsatt eksisterte da dette nummeret av CU Amiga dukket opp i butikkhyllene, skjønt den hadde bare uker igjen).
I No Nukes antar man at du er i nærheten av en atombombe som går av. Du må skrive inn hvor sterk den er og diverse andre detaljer, samt hvor langt unna du befinner deg. Så kalkulerer programmet om du overlever og hva slags skader du sannsynligvis vil påføres.
Dermed er det bare å finne nærmeste installasjon eller by du tror vil være et mål, og eksperimentere…
Slideshow
En håndfull bilder som vises i rekkefølge, inkludert noen med hendige pixel-art-tips (disse akkompagnerer en Deluxe Paint-guide i bladet). Programmet tillater deg også å lage egne slideshows. Her er bildene:
Disk 2
Her er det ingen lastebilder eller slikt, og vi hopper rett på programmene.
Cubulus
Høydepunktet på disk to er fullversjonen av en hjernetrimmer som heter Cubulus. Jeg sier «høydepunktet», fordi det er sikkert mange som vil like dette spillet – men jeg er ikke en av dem.
Cubulus, som kommer fra den erfarne tyske utvikleren Tobias Richter, er i praksis Rubiks kube i 2D. Jeg antar du vet hvordan denne irriterende saken fungerer, og spillet er nesten helt likt. Målet er å få alle sidene (eller overflatene i dette tilfellet) til å bli ensfargede, ved å vri og vende på individuelle rader og kolonner. Hvert brett har en eller annen finurlig startposisjon, og jo vanskeligere brettet er, jo mer må du jobbe for å få kontroll.
Der spillet skiller seg fra inspirasjonskilden er at siden dette er et 2D-spill, er du ikke nødt til å utelukkende jobbe med «kuber». I de letteste oppgavene består spillbrettet av 2×2 flater, og i de vanskeligste er det 5×5 flater.
Jeg har ingenting å utsette på gjennomføringen. Grensesnittet er enkelt å sette seg inn i, grafikken er klar og tydelig, musikken (laget av norske Bjørn Lynne) er trivelig og det er rikelig med oppgaver i alle vanskelighetsgrader. Tidsfristen kunne jeg godt vært foruten, men greit nok.
Hovedproblemet mitt er altså at dette er Rubiks kube, som jeg verken liker eller er flink til. All ære til de av dere som har investert timevis i å lære den utenat, men det er ikke noe for meg. En digital versjon av Rubiks kube er, for meg, omtrent så uinteressant som det er mulig å bli. Og selv om gjennomføringen er solid, er Cubulus et utrolig tørt spill som ikke byr på noen form for motivasjonsfaktorer utenom selve grunnkonseptet.
Cubulus er, for å vri litt på en kjent frase, et spill noen fant ut at de kunne lage, uten å tenke over om de burde. Selv på nittitallet måtte jeg vært passe desperat for å begynne å jobbe meg gjennom dette spillet.
DLock
Du kjenner sikkert situasjonen: Lillebroren din har funnet disketten med alle, eh, la oss si «forretningshemmelighetene» dine på, og panikken er total. Tenk om du bare hadde hatt en måte å låse hele disketten på! Vel, her kommer dette programmet inn i bildet. Det krypterer alle filene på en diskett, og gjør den uleselig. Kun ved å holde inne museknappen under oppstarten og skrive passordet ditt kan du få tilgang på filene igjen.
Det hadde vært gøy å vite hvor effektivt DLock faktisk er for å holde inntrengerne ute, og om en moderne hacker hadde skjønt hva de skulle gjort med en DLock-kryptert Amiga-diskett(fil) i utgangspunktet. Men det får forbli et ubesvart spørsmål.
Vi avslutter med et kult bilde sendt inn av en som kalte seg ACME, og holdt til i Sverige:
