art of rally er et nydelig kjærlighetsbrev til rallysporten.
Med sin stiliserte lavpoly-grafikk og høye kameravinkel vekker art of rally umiddelbart minner om klassiske fugleperspektiv-racere som Death Rally, Supercars og Skidmarks. Men det oppleves ikke som noe retrospill. I stedet er det et glatt og moderne kjærlighetsbrev til rallysporten, designet for at så lite som mulig skal komme mellom deg og selve bilkjøringen.
På sitt beste er det også usedvanlig vellykket. Når du sitter bak rattet på det som alle vet er en ulisensiert Toyota Celica, og sladder rundt på snirklete veier mellom blomstrende sakura-trær i Japan eller i solsvidde bakker på Sardinia med herlig, åttitallsinspirert synthwave-musikk i bakgrunnen, er det vanskelig å ikke smile bredt. Det handler om flyt, og når du kommer inn i den blir spillet nesten hypnotisk.
Kartleseren glemte å møte opp
Ikke forvent noen simulering av rallysporten slik den er i virkeligheten. Spillet har for eksempel ikke kartleser, eller visuelle indikasjoner på hva veien finner på bak neste sving – skjønt kameravinkelen gjør at du generelt får såpass med oversikt at det ikke er nødvendig, heller. Og skulle det stå en gjeng tilskuere midt i veien på andre siden, kan du heldigvis være trygg på at de hopper unna akkurat i tide. Dette er rally slik det var i gamle dager, minus alle dødsfallene.
Moroa finner sted i fem forskjellige miljøer, alle inspirert av virkelige steder der det kjøres rally. Skjønt hvor autentiske de er varierer veldig. Vi har grusveier i Sardinia, islagte fjorder og snødekte veier i Norge, asfaltveier med forferdelige stabbesteiner i Tyskland, ville hopp i Finland og snirklete fjellveier i Japan. Noen er mer autentiske enn andre – de fleste som har sett den tyske rallyrunden vil kjenne igjen elementer fra Panzerplatte og Mosel-dalen i spillet. Norge er ikke like lett gjenkjennelig, men vinterlandskapet vårt ser til gjengjeld mye penere ut.
Kampanjen starter på det glade sekstitallet, og følger sånn cirka sportens virkelige utvikling frem til midten av nittitallet. I starten går den kjapt fremover, med få og korte fartsetapper i hver «runde», men etter hvert som du spiller blir det mer og mer omfattende. Det er datamaskinen som velger fartsetapper og forhold under disse, og selv om det ikke er til å komme unna at du havner på de samme veistrekningene om og om igjen er det åpenbart såpass mye variasjon her at kampanjen aldri føles direkte repetitiv.
En enorm garasje
Det hjelper selvsagt at du låser opp nye og gradvis mer heftige biler for hver runde. Spillet har selvsagt ikke virkelige bilmerker, men som på samme måte som alle med sansen for klassisk rally kjenner igjen Toyota Celica fra Carlos Sainz’ glansdager, kjenner de også igjen alt fra syttitallets nydelige Ford Escort til monstre som Audi Quattro og Lancia Stratos. Eller nyere saker som nittitallets Mitsubishi Lancer og Subaru Impreza. Du vet, de bilene du koste deg med i Colin McRae Rally 2.0.
I tillegg til alle de ikoniske fartsmaskinene inkluderer spillets virtuelle garasje flere herligheter som ikke får bli med i slike spill like ofte som de burde. Jeg ble for eksempel irrasjonelt begeistret da jeg oppdaget spillets Volvo 240-lookalike, The Brick.
Siden det ikke er noen lisenser involvert, har utvikleren også tatt seg den friheten at Gruppe S er med. Denne var ment som en oppfølger til temmelig absurde Gruppe B som ble introdusert i 1982, men da sistnevnte ble stanset etter flere alvorlige ulykker ble Gruppe S skrinlagt. Da var det allerede laget flere prototypebiler for kategorien.
Hvis ikke dette sier deg noen ting, så trenger du ikke bry deg så mye. Poenget er egentlig bare at spillet har rikelig med biler, og massevis av snadder for de av oss som syntes litt eldre biler er kule.
Tar tid å mestre
art of rally er ikke noen dyp simulator, men det krever likevel langt mer øvelse å mestre kjørefysikken enn i typiske arkadebilspill. Det føles vanligvis også autentisk – måten du må takle svingene på minner veldig om måten det gjøres i virkeligheten, og all min erfaring som virtuell rallysjåfør og tidvis entusiastisk fan av sporten forteller meg at dette er riktig. Karikert og forenklet, kanskje, men riktig.
Det er imidlertid en grunn til at jeg skrev «vanligvis» over. På asfaltveiene, og da spesielt de i Tyskland, føler jeg spillet snubler litt. Her virker det egentlig ikke som det klarer å bestemme seg for om det handler om drifting eller rally, og når det av og til føles som veigrepet er bedre på snøføre enn på asfalt er det åpenbart at dekkfabrikanten må kalles inn på teppet. For all del, det er fortsatt moro, i alle fall så lenge det ikke regner (antakeligvis er det ren olje som faller ned fra himmelen). Men jeg trives definitivt bedre på andre underlag.
Jeg må også ta med at fysikkmotoren ikke alltid er like solid. Spesifikt virker det som den mister bakkekontakten med en gang ett eller flere av dekkene gjør det samme, for da kan du risikere at det skjer mye rart. Det hadde også vært greit om litt færre av objektene langs banen hadde oppført seg som om de var laget av betong. Når man først krasjer og (ofte) snurrer, kan dessuten kameraet irritere, da det har en tendens til å finne ett eller annet det kan putte mellom seg og bilen, slik at du mister litt av oversikten.
Men dette er altså unntakene. Vanligvis er kjøringen herlig, og dette er faktisk et spill av den typen man kan sette seg ned med og bare kjøre for kjøringens skyld. Det støttes også, siden spillet inkluderer en fri modus der du slippes løs på et sammensurium av veier og kan suse rundt uten press eller for å teste nye biler. Her er det utforsking som står i sentrum, siden du finner bokstaver (R, A, L, L og Y, naturligvis), kassetter og til og med opplåsbare biler på hvert kart. Å finne alle bokstavene låser opp nye kart, mens alle kassettene resulterer i at en ny låt låses opp i spillet.
Det er litt som Action Biker, bare med dobbelt så mange hjul.
Ellers er det også mulig å sette opp skreddersydde løp, eller delta i nettbaserte utfordringer. Så det er alltid noe å gjøre om man trenger en pause fra kampanjen – eller er ferdig med den, og fortsatt sulten på noe mer.
Nyyyydelig
Jeg sliter litt med å sette ord på nøyaktig hvor nydelig Art of Rally kan være. Når snøen bader i det varme lyset fra kveldssolen eller vi suser gjennom en finsk skog full av grantrær og geitrams er det så pent at man kunne tatt skjermbilde og hengt det opp på veggen. De pastellfargede landskapene gir verden et modellaktig preg, og tar meg tilbake til barndommens lek med biler. Den høye kameravinkelen gjør dessuten at man ofte får en usedvanlig flott utsikt over omgivelsene, og når man skal utfor det japanske svaret på Trollstigen er det gøy å kunne se nøyaktig hva som venter.
Det hele akkompagneres av et fabelaktig lydspor. Her gjør spillet noe interessant – når du starter det, begynner det bare å spille musikk, og så ruller det gradvis gjennom hele det massive lydsporet uten å bry seg om hvorvidt du er i Finland, Norge eller en meny. Det er som om det skulle hatt en egen synthwave-spilleliste på Spotify, bare at alle låtene er laget spesifikt for spillet. I utgangspunktet skulle man tro denne tilnærmingen fungerte dårlig, men den gjør ikke det. I stedet er den med å suge deg inn ved at musikken aldri stykkes opp.
Nevnte jeg at lydsporet er massivt? Her er det 51 individuelle låter, som til sammen byr på over fire timer med musikk.
Det er også tydelig at utvikleren har lagt mye arbeid i motorlydene, der hver bil har sin egen karakter. Men selv om det smerter meg å innrømme det: jo mer jeg spilte, jo mer skrudde jeg gradvis ned motorlydene til fordel for musikken.
Konklusjon
art of rally er med andre ord et spill du bør få med deg. Det kan være både utfordrende og frustrerende til tider, og hvor mye jeg liker kjørefysikken varierer avhengig av underlaget jeg kjører på. Men når jeg kommer inn i flyten og tråkler meg sidelengs gjennom svingene som en ekte (men muligens litt dårlig) rallyfører er det herlig tilfredsstillende. Og når jeg i tillegg kan gjøre det i en god, gammel Volv… eh, jeg mener, Brick, smiler jeg ekstra bredt.
Dette er for all del ikke noen erstatning for «store» spill som Dirt Rally 2.0. Men der et spill av det kaliberet byr på blodig alvor, er art of rally mye mer lekent – uten å samtidig miste følelsen av å være et autentisk rallyspill. Det er ganske imponerende.
art of rally slippes i morgen, på PC. Mer informasjon finner du på det offisielle nettstedet. Og ja, tittelen skrives uten store bokstaver (jeg vet at jeg ikke alltid respekterer spills skrivemåte av egen tittel, men denne gangen føltes det riktig). Jeg har fått tilgang på gratis anmelderkopi i forkant av lanseringen.