Tilbakeblikk: Action Biker

Noen ganger kan man ha mye moro med selv middelmådige spill.

Commodore 64 er sannsynligvis den retroplattformen som fikk flest kommersielle spill i løpet av sine levedager. De kom i tusentall, og det morsomme er at de kom i alle former og fasonger – fra avanserte rollespill som Pool of Radiance, Wasteland, Legacy of the Ancients og Ultima-spillene til kjappe og underholdende arkade-konversjoner som Out Run, Rampage, Space Harrier og Bubble Bobble.

Action Bikers tittelskjerm.
Action Bikers tittelskjerm. Whee! Whiz!

Det er nok de mer lettbeinte titlene som huskes best i dag, spesielt i Europa der spillene vanligvis ble solgt på kassett (noe som la visse føringer for hvor omfattende de kunne være). Et av de enkle, men koselige, Commodore 64-spillene jeg husker fra min egen barndom, er Action Biker. Det ble lansert av britiske Mastertronic i 1985, og kom i tillegg til Commodore 64 også til ZX Spectrum og Ataris 8-bits-maskiner. ZX Spectrum-versjonen var imidlertid så annerledes at det i praksis var et helt annet spill.

Clumsy Colin på motorsykkel-eventyr

Action Biker er et motorsykkelspill der handlingen sees fra en isometrisk synsvinkel. Du spiller Clumsy Colin, som visstnok var en maskot for en type snacks på åttitallet, og må kjøre rundt på sykkelen din for å plukke opp nye deler som ligger strødd rundt om i den åpne verdenen. Underveis må du sørge for å ikke gå tom for bensin, og helst også prøve å unngå å krasje i trær, gjerder og andre hindringer.

Det som gjør oppgaven litt mer tidkrevende enn den kanskje virker, er at de nye delene du må plukke opp dukker opp én og én. Det vil si at den andre delen du skal finne først begynner å eksistere etter at du har funnet den første. Du kan med andre ord ikke bare begynne i én ende og støvsuge miljøene for motorsykkeldeler, men må gjennom en leteprosess for hver enkelt av de 40 delene i spillet.

Her må du ved jevne mellomrom fylle tanken.
Her må du ved jevne mellomrom fylle tanken.

Det er selve spillverdenen som er Action Bikers store stjerne. Den er ikke spesielt stor, men den er til gjengjeld svært innholdsrik. Den har en asfaltert vei du kan følge, samt en dragracingbane og to svære stunt-baner. Den ene ser mest ut som en berg-og-dalbane, mens den andre minner mer om et stort stillas med veidekke på toppen. Utover dette, finner du en liten innsjø og til og med et par hopp i spillets verden. Verdenen har forøvrig ingen grenser, men er satt sammen slik at miljøene gjentar seg selv i det uendelige. Om du kjører i én retning lenge nok, kommer du tilbake til startpunktet.

Spillets kontrollsystem er rimelig enkelt. Ved å peke joysticken opp eller ned, gasser eller bremser du. Ved å peke til sidene, svinger du. Jo raskere du kjører, jo mer plass trenger du på å svinge – naturlig nok. Det er enkelt og effektivt, selv om jeg ser i datidens anmeldelser at enkelte av anmelderne brukte litt tid på å venne seg til kontrollsystemet.

Egentlig ikke spesielt godt

Når jeg spiller Action Biker nå, er det vanskelig å unngå å legge merke til at spillet egentlig ikke er særlig godt. Det å lete etter nye deler til motorsykkelen blir veldig ensformig, veldig raskt. Enten du tar utforskingen gradvis og systematisk, eller prøver å tenke deg til hvor utviklerne kan ha gjemt neste del («nå er det ganske lenge siden det har vært noe i nærheten av bensinstasjonen, så jeg stikker opp dit»), blir prosessen den samme hver gang. Du surrer rundt en viss periode, ser noe som blinker, og plukker det opp.

Ikke se ned!
Ikke se ned!

Så lenge du tar det med ro, er det generelt veldig liten sjanse for å krasje. Et fåtall av delene er riktignok gjemt på steder som er vanskelige å nå, men de fleste ligger bare tilfeldig rundt, og er helt problemfrie å komme frem til om du bare er tålmodig. Den største risikoen ligger i at du blir lei, og begynner å ta sjanser for å få det hele overstått. Da skal det ikke så mye til før ting går galt.

De aller fleste delene du plukker opp, er bare tull. Det vil si; det er sikkert greit med hjelm, blinklys og fartsstriper, men du verken ser eller merker noe til dem. Heldigvis er det også en håndfull oppgraderinger som faktisk gjør noe – en større bensintank, et nytt gir som lar deg akselerere raskere, høyere topphastighet, og så videre. Den største endringen kommer når du får vannski, som plutselig gjør at du kan kjøre på vannet. I praksis betyr det bare at spillet ikke lenger registrerer vann som noe farlig – det er ikke sånn at det føles noe annerledes å kjøre på vannet, og det er heller ikke farlig å stoppe helt opp. Ganske hendige vannski, med andre ord.

Når du til slutt har klart å finne 40 deler, er det på tide med spillets store finale. Eller, «store» er vel å ta litt i. «Ekstremt skuffende» er mer beskrivende. Det som skjer er at du får beskjed om å innfinne deg på målstreken til dragrace-banen, og vente på klarsignal. Når lyset over banen blir grønt, er det bare å kjøre på, og se hvor raskt du klarer å komme deg til målstreken. Men spillet tar ikke tiden på deg, og når du kommer i mål belønnes du med at spillet bare slutter. Det er ingen lettkledde (eller velkledde, for den saks skyld) damer med champagne og pokal, ingen publikumere som jubler, ingen verdens ting overhodet. Ikke en gang et «gratulerer». Du sendes bare tilbake til hovedskjermen. Woho!

Den hvite prikken er en av delene du skal plukke opp (den første, faktisk).
Den hvite prikken er en av delene du skal plukke opp (den første, faktisk).

Fortsatt et koselig spill

Men Action Biker fikk altså gode anmeldelser da det kom ut, og jeg likte det også selv. Jeg tror nok mye av grunnen ligger i den åpne verdenen, og det faktum at spillet lar deg utforske og leke deg som du vil. Du trenger ikke å lete etter deler om du ikke ønsker det, du kan bare kjøre ut og prøve å se hvor raskt du kan klare de to stunt-banene, eller hvor flink du kan bli til å ta hoppene i høy hastighet. Og hvis du kjører raskt og tar store sjanser, i stedet for å ta det med ro slik du må om du spiller for å vinne, blir den grunnleggende kjøringen mye gøyere. Kanskje ikke så overraskende, når en tenker etter.

I tillegg ser jo spillet ganske pent ut, med sine isometriske og fargerike miljøer. Det gir oss en verden som er moro å utforske, med store og veldefinerte detaljer. Når man ser på spillet i dag, er det åpenbart veldig enkelt og langt fra noen lekkerbisken, men da spillet først kom ut, var ikke den isometriske grafikkstilen like velbrukt som den er nå, og det var faktisk litt fascinerende i seg selv å kunne utforske omgivelser som så rimelig «ekte» ut.

For min egen del, har jeg altid vært glad i spill med åpne verdener, der jeg har kunnet utforske og leke meg på egenhånd. Action Biker leverte dette, og det var nok derfor jeg likte det så godt. En av grunnene til at jeg ikke liker det like godt i dag, er kanskje at det ikke lenger er ferskt. Verden er ikke lenger ny og uutforsket, og jeg vet at veien til seier er å ta det med ro fremfor å kjøre som en galning.

Denne her er bare frustrerende.
Denne her er bare frustrerende.

Noe som kan være med å forklare den gode mottakelsen spillet fikk i pressen, er at det aldri kostet hundrevis av kroner. Spillet kom fra billigspillutgiveren Mastertronic, som spesialiserte seg på å rulle ut rimelig gode spill til svært hyggelige priser, og nypris i Storbritannia var 1,99 pund. Altså cirka 20 kroner. Nå var pengene riktignok verd en god del mer på den tiden, men det er klart at den lave prisen gjorde noe med forventningene. Jeg har i løpet av min tid som spillanmelder vært involvert i mange diskusjoner om utsalgsprisen bør påvirke karakteren et spill får, og i Gamer.no ble det i sin tid bestemt at den ikke skulle gjøre det. Men på åttitallet tok spillblader som Zzap!64 i aller høyeste grad med prisen i vurderingen, og hadde «value for money» som egen underkarakter i anmeldelsene sine. Action Biker scoret naturlig nok godt på dette punktet.

Jeg vet dessverre ingen ting om utviklingen av Action Biker. Spillet viser ingen informasjon om hvem som har utviklet det, og jeg finner heller ingenting i databasene jeg har sjekket. Den ene detaljen de nevner, er at smått legendariske Rob Hubbard sto for musikken. Bakgrunnsmelodien er lett gjenkjennelig og har en stygg tendens til å feste seg på hjernen, men den er langt fra Hubbards beste låt. Da jeg nylig bestemte meg for å fullføre spillet en gang for alle, må jeg innrømme at jeg ble rimelig lei av den.

I videoen under spiller jeg langt fra så forsiktig og tålmodig som jeg ville gjort om jeg faktisk ønsket å fullføre spillet, men jeg får plukket opp noen deler og vist hele kartet (opp til flere ganger). Ta en titt:

Bildebruk: Jeg har tatt alle bildene selv. Her er noen flere:

Relaterte innlegg

En kommentar om “Tilbakeblikk: Action Biker

  1. Det plaget meg mer enn man skulle tro at den bensingrafen ikke gikk hele veien til høyre over tekstfeltet! På tide med en Action Biker 2016-kampanje på Kickstarter?

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.