Inntrykk: Horizon Zero Dawn

Du har sikkert fått det med deg allerede, men dette er et sabla godt spill.

Jeg fullførte nylig Horizon Zero Dawn på PC, og klarer ikke helt å gi slipp på opplevelsen uten å skrive noen ord om det. Du har sikkert rimelig god kontroll på hva spillet dreier seg om, siden det tross alt begynner å bli noen år siden det debuterte på PlayStation 4, og PC-versjonen også er et par måneder gammel nå. Men en introduksjon er uansett på sin plass.

Apokalypsen har kommet og gått

Handlingen finner sted i en postapokalyptisk fremtid der det åpenbart er veldig lenge siden ting gikk skeis. Verden har forandret seg helt, alt av ruiner er overgrodde, og menneskene bor i stammesamfunn som har fint lite til felles med det som en gang var. Alle store dyr er utryddet, og erstattet med roboter – som til gjengjeld ser ut til å være skapt i dyrenes bilde. Her får vi alt fra tyrannosaurusaktige monstre til relativt fredelige «planteetere» tilsynelatende inspirert av dagens gazeller.

Lenge har robotene og menneskene hatt et stabilt forhold, der menneskene har jaktet på robotene for ressursene deres og kun noen typer roboter har vært særlig farlige og aggressive. Men i de senere årene har ting endret seg, og robotene utgjør nå en stor trussel.

Du spiller Aloy, ei jente som har vokst opp utenfor det sterkt religiøse stammesamfunnet hun egentlig skulle vært en del av, fordi hun ikke har noen foreldre. Men hun har klart seg fint, takket være annen utstøtt ved navn Rost, som har tatt seg av henne siden hun var en baby. Når spillet starter har hun sjansen til å bli tatt opp i stammen gjennom en serie prøvelser – en slags krigersk konfirmasjon, om du vil. Skjønt ting går ikke helt som planlagt, og det viser seg at Aloy har en helt annen skjebne i vente enn den hun tror og håper på.

Standard åpen verden-spill

Horizon Zero Dawn er på mange måter et standard åpen verden-spill. Du står i stor grad fritt til å utforske en stor og variert verden, full av sideoppdrag og aktiviteter. Hovedkampanjen fungerer som et rammeverk for opplevelsen, men du kan fritt sette den på vent og reise ut på egne eventyr. Om du kun følger kampanjen vil du gå glipp av en stor del av hva spillet har å by på. I tillegg blir det fort litt vanskelig da, siden sideoppdrag, aktiviteter og naturlig utforsking resulterer i både erfaringspoeng og ressurser som gjør Aloy gradvis bedre rustet.

Mange av sideaktivitetene er av den generiske sorten der den ene ligner på den andre, og ikke alle er like engasjerende. Det er heldigvis ikke slik at du må støvsuge kartet for alt av aktiviteter, og noen er smartere å prioritere enn andre.

Sideoppdrag kommer i to kategorier: Fulle sideoppdrag og mindre ærend. Sistnevnte er stort sett ikke så voldsomt omfattende, men ofte artige likevel. De fulle sideoppdragene er mer varierte, har mer gjennomførte mellomsekvenser og forteller mer interessante historier. Men det er en viss repetisjon her også – sideoppdrag løses vanligvis ved at Aloy først sporer noe, så slåss mot noe og til slutt snakker med noen. Men modellen fungerer, og utviklerne har fått inn nok variasjon til at sideoppdragene aldri slutter å underholde.

Tre store styrker

I mine øyne har Horizon Zero Dawn tre store styrker: Verden, slåsskampene mot robotene og Aloy selv. Spillets verden er vanvittig nydelig, og slutter aldri å fascinere. Den har både skjulte detaljer og storslagne utsikter, og jeg elsker å befinne meg i den. Men det er også en farlig verden, så utforskingen er aldri rett-frem. Den er full av roboter som vandrer rundt i flokker med ulik sammensetning, og det tar lang tid før du er så mektig at du kan avfeie selv de simpleste robotene. Dermed må du være smart og bruke spillets snikesystemer for å komme deg trygt fra a til b, og ofte kan det være lurt å planlegge turen etter hva du forventer å møte på de ulike alternative rutene.

Robotene kommer i mange varianter, og alle har sin egen væremåte samt egne styrker og svakheter. For å best kunne slåss mot dem må du scanne dem for å finne ut hvor de er sårbare og hvordan du kan utnytte deg av sårbarhetene deres. Hver robot har ulike komponenter på kroppen – de gazelle-aktige grazerne har for eksempel tanker med eksplosivt materiale på bakkroppen, og en fulltreffer med en passende pil kan resultere i en eksplosjon som ikke bare tar ut den aktuelle roboten men også påfører stor skade på de rundt. Her er det mange spennende muligheter for kjedereaksjoner og synergier, og dermed også taktiske tilnærminger til de individuelle kampsituasjonene.

Du har også et nesten overveldende antall midler til din disposisjon, fra pil-og-bue til ulike typer bombekastere og katapulter som skyter ut snublefeller av forskjellige typer. Ulike typer ammunisjon kan gjøre forskjellige typer skade, og det er vanvittig mye nyttig her. Det tok meg skremmende lang tid før jeg for eksempel innså hvor smart det var å bruke piler med det jeg antar er flytende nitrogen (ingen av våre navn har overlevd apokalypsen) for å fryse fiender og dermed gjøre dem mye mer sårbare for angrep på komponentene deres. En annen supernyttig pil skaper små eksplosjoner som får komponenter til å falle av – inkludert, i noen tilfeller, heftige våpen som du kan plukke opp og bruke selv.

Det hjelper at selve kampsystemet er et av de desidert beste jeg har vært borti i et åpen verden-spill. Både nærkamp og kamp på avstand er skikkelig gøy, og kombineres fint med snikemuligheter og opplåsbare spesialegenskaper. Intenst er det også, for uansett hvor god du har blitt er det alltid noen fiender som byr på en reell trussel (og hvis du føler deg litt for høy på pæra kan du stikke oppom The Cut, et område opprinnelig introdusert i Frozen Wilds-ekspansjonen, men som er inkludert som standard i PC-utgaven av spillet).

Den siste store styrken til spillet er Aloy selv. Hun er rett og slett en av de kuleste hovedpersonene i noe nyere spill, og går gjennom en reell utvikling underveis i spillet. Det er forfriskende med en hovedperson som faktisk er klar over hvor tøff hun har blitt, også når hun forholder seg til andre figurer. «You’ve obviously heard of me. You know what I’m capable of. Why do you think this will turn out well for you?»

Samtidig oppleves hun som et ekte menneske, med troverdige reaksjoner på det som skjer rundt henne og det hun finner ut om seg selv. Jeg vil gjerne unngå å «spoile», men jeg vil gi én anbefaling til dere som skal eller holder på med spillet: Etter det første store høydepunktet i historien, når en stor del av verden låses opp for utforsking, dukker det opp et nytt ikon ved hjemmet hennes. Besøk det, ikke én gang, men flere ettersom historien hennes utfolder seg.

Samle, samle, samle…

Horizon Zero Dawn har også noen svakheter. Det lider for eksempel litt av Ubisoft-syken, der det lener vel mye på spillernes samlemani. Å få ressurser til ammunisjon ved å jakte på roboter er én ting – det gir mening utifra settingen, og det er gøy. Trenger du «blaze», vet du hvilke type roboter du kan jakte på for å få fatt i det. Jeg liker også at du i praksis bruker samme valuta for å lage piler som for å kjøpe ting – det er en smart måte å få spillerne til å være taktiske og sparsommelige i kampene, og prioritere når de endelig har mulighet til å kjøpe noe nytt.

Men alt det andre blir litt for mye pes, spesielt når det kommer til sjeldne ressurser. Å måtte skyte ti fisk for at en endelig skal droppe det nødvendige fiskebeinet spillet av en eller annen fullstendig irrasjonell grunn krever at du må ha for å oppgradere en av sekkene dine er bare teit, og kombinasjonen av at du trenger allverdens ulike ressurser for oppgraderinger og samtidig har begrenset bæreplass blir raskt en frustrasjon som kun går bort om du klarer å være skikkelig strukturert og trosse hjernens iboende samlemani.

Jeg kan heller ikke si at jeg er så voldsomt begeistret for klatringen. Den er forferdelig rigid, med svært spesifikke steder man kan holde seg fast eller bruke som avsatser, og ofte må du posisjonere deg veldig nøyaktig for å få Aloy til å gjøre det du ønsker. Det blir litt for ofte en kamp mot kontrollene, og jeg syntes klatresekvensene sjeldent tilfører særlig mye mer enn frustrasjon. Heldigvis er det mindre klatring enn starten av spillet gir inntrykk av.

Men alt i alt? Horizon Zero Dawn er et skikkelig herlig spill, og jeg er glad for at det nå finnes på PC (og selvsagt klar over at PC-versjonen er et veloverveid valg fra Sonys side; Horizon Forbidden West har plutselig blitt min eneste reelle grunn til å kjøpe en PlayStation 5). På tross av at det egentlig ikke gjør noe særlig unikt sikret kombinasjonen av en fantastisk verden, distinkte og mildt sagt dritkule fiender, et deilig taktisk kampsystem og en av tidenes kuleste hovedpersoner at jeg investerte nesten 80 timer i spillet og fortsatt er lysten på mer.

Jeg må avslutningsvis påpeke at The Frozen Wilds er en knallgod ekspansjon, med sin egen handling og kanskje enda bedre bifigurer og oppdrag enn de i hovedspillet. Den fungerer som en integrert del av spillet, og jeg vil av historiemessige grunner anbefale at du fullfører den før du tar de siste oppragene i kampanjen (selv om det leder til en litt merkelig vanskelighetskurve der hovedkampanjens konklusjon plutselig føles veldig lett).