Inntrykk: Dude, Where Is My Beer?

Hvor vanskelig kan det være å få seg en god, kald pils?

I Dude, Where Is My Beer? spiller vi en fyr som ankommer Oslo, og er veldig tørst. Spesifikt, vil han ha en god, kald pils, noe man i utgangspunktet ikke skulle tro var et særlig urimelig ønske. Han går inn i nærmeste pub, men der har de til hans store forundring ikke en eneste pils – de har bare hundreogørten forskjellige typer hipsterøl. Neste pub, samme elendigheten. Og slik fortsetter det, helt til fyren har vært gjennom alle de håndtegnede skjermene spillets stilfulle versjon av Oslo består av. Ingen pils noen steder, alle selger bare øl med rare navn og – skal vi tro hovedpersonen, i alle fall – mer eller mindre grusom smak.

Hipstere overalt!
Hipstere overalt!

Så dermed er det bare å åpne en New England IPA, og legge ut på et ikke så veldig episk eventyr for å finne den siste pilsen i byen.

Klassisk eventyrspill

Som du ser av skjermbildene, er dette et eventyrspill av den gamle skolen. Bunnen av skjermen brukes til å liste opp ulike verb, samt visualisere alt rotet du plukker med deg underveis, og så må du peke og klikke deg gjennom Oslo på jakt etter øl. Systemet fungerer akkurat som i for eksempel Monkey Island 2 eller Day of the Tentacle. Altså rimelig greit, sånn bortsett fra at man noen ganger må bruke litt for spesifikke kommandoer (du kan ikke «pick up dart», for eksempel, men må «pull dart»).

Du ser sikkert også at spillet dropper den populære «pixel art»-stilen som mange indie-utviklere bruker for tiden, og som jeg for all del må understreke at jeg er veldig glad i. Men det er forfriskende med noe litt annerledes, og Dude, Where Is My Beer? ser flott og herlig distinkt ut. Fargevalget vekker minner om gamle avistegneserier, figurene er fulle av karakter og omgivelsene er deilige. Det skjermbildene ikke viser er alle de små animerte detaljene – de er en fryd for øynene. Jeg vil faktisk påstå at Dude, Where Is My Beer? er et av de lekreste eventyrspillene jeg har spilt i senere år.

Jeg er visst kommet på en feil klode!
Jeg er visst kommet på en feil klode!

Også musikken er flott, og passer perfekt til det som skjer på skjermen, så hva presentasjonen angår har utviklerne rett og slett truffet blink.

At humoren alltid treffer like klokkerent skal jeg ikke påstå, men jeg måtte stadig dra på smilebåndet av spillets harselering med alt fra ølsnobber til hipstere (eller, okay, mest akkurat de to tingene). Ofte er det de små detaljene som er morsomst, ikke selve dialogene. En uhyggelig ting man legger merke til i et vindu, noe uventet bak ei tilfeldig dør (hihihi), navnet på en DJ…

Men så var det gåtene, da

Det aspektet av spillet som antakeligvis vil føre til svært delte meninger er gåtene. Du vet hvordan du i noen av de gamle eventyrspillene måtte gjøre fullstendig bisarre ting som overhodet ikke ville gitt mening i virkeligheten, ofte for å oppnå noe som et hvert tenkende menneske ville funnet en ti ganger enklere løsning på uten å plukke opp så mye som én badeand? Der har du gåtene i Dude, Where Is My Beer? i et nøtteskall. Å si at du må «tenke utenfor boksen» er en underdrivelse. Aller helst skal du nok være synsk for å overvinne dette spillet, i alle fall uten hint.

Det er jo egentlig lov å like begge deler (men ikke i dette spillet!).
Det er jo egentlig lov å like begge deler (men ikke i dette spillet!).

Noen elsker åpenbart denne typen gåter. Det gjør ikke jeg. Jeg foretrekker at gåtene i et eventyrspill skal være logiske, godt integrert i handlingen, og gi mening. De kan godt være både vanskelige og «fantasifulle», men absurd kompliserte løsninger på enkle problemer … ikke min greie. I dette tilfellet stanger jeg stadig i veggen takket være gåter som ikke gir mening selv etter at de er løst.

Jeg vet ofte heller ikke hvorfor jeg gjør disse tingene, sånn utenom at det meste av eventyrspill siden Sierras gullalder (der uvøren eksperimentering var en sikker måte å bli drept på) har lært meg at hvis noe kan gjøres, det også gjøres. Hvordan det hjelper meg videre blir ofte kun klart i etterkant, og sammenhengen mellom årsak og effekt kan være ganske uklar. Man må rett og slett bare gå rundt i Oslos gater og puber, for å se om noe har endret seg.

I rettferdighetens navn er ikke spillets versjon av hovedstaden vår så veldig stor, så selv om det blir en del labbing frem og tilbake, slipper man i det minste å bruke så voldsomt lang tid for å komme fra A til B. Og det skal også nevnes at spillet har tre ulike vanskelighetsgrader. Jeg prøvde det både på den vanskeligste og den letteste, og kan ikke si at jeg merket de helt store forskjellene, men på den letteste kunne jeg i alle fall be en figur i spillet om hjelp for å få genuint nyttige hint. Det satte jeg pris på.

Det er okay, vi har knapt lesere under 20 år likevel!
Det er okay, vi har knapt lesere under 20 år.

Subjektiv kritikk

Min kritikk av gåtene er selvsagt høyst subjektiv. Det er litt som når man forventer noe friskt og fruktig, og får humlesmak på boks i stedet. Kanskje den aktuelle ølen med et veldig rart navn har over 4 på Untappd, men den leverte ikke det jeg ville ha. I dette tilfellet vet jeg at disse veldig gåtetunge eventyrspillene med tvilsomt forhold til logikk har sitt publikum, for hvis ikke hadde neppe Runaway-serien fått tre spill.

Når det er sagt, gjør spillet enkelte ting jeg oppfatter som svak spilldesign. For eksempel krever det ofte at du gjentar samme handling flere ganger, selv om den ikke gir noe fornuftig resultat den første gangen. At løsningen på en av nøttene ser ut til å være å alt-tabbe ut av spillet og bruke Google … vel, her håper jeg virkelig jeg har misforstått noe, for hvis ikke grenser det til trolling.

Spillet har også et element som sikkert så snedig ut på papiret, men som ikke funker særlig godt i praksis. Det har nemlig en slags fyllemåler, som går opp når du drikker øl, gradvis ned til null igjen når du avstår. Som i virkeligheten er det mye man ikke ville ha funnet på i edru tilstand som kan oppleves ganske så smart i fylla, mens det også er ting man helst bør være edru for å få til. Så hvilke interaksjonsmuligheter du har med verden avhenger av nivået på fyllemåleren.

Akkurat her funker det faktisk.
Akkurat her funker det faktisk.

Problemet er at i et spill som allerede krever ganske mye eksperimentering hjelper det ikke at en ting hovedpersonen blankt avfeier i edru tilstand kan være helt nødvendig å gjøre, han må bare ha noen øl først. Spesielt siden det også tvinger deg til å stadig gå tilbake til pubene i spillet for å kjøpe inn mer øl når du går tom. Det er bare pes.

Konklusjon

Dude, Where Is My Beer? skilter med griselekker presentasjon, herlig musikk og mye kul humor. Men samtidig byr det på en spillopplevelse som står og faller på gåtene – det har verken noen spennende handling eller figurer man bryr seg nevneverdig om. Så hvor godt du vil like dette spillet avhenger av hvor glad du er i klassisk, tullete eventyrspill-logikk, og hvor viktig du føler handling og historiefortelling er for spillopplevelsen. Er du glad i å knekke absurde gåter og syntes det å løse dem er en god nok belønning i seg selv, tror jeg du vil like det.

For meg personlig falt ikke gåtene i smak, og det preget etter hvert også resten av opplevelsen på en negativ måte. Samtidig er dette åpenbart et spill som vet hva det vil være, og det gjennomfører med stil. Det kan jeg ikke annet enn å respektere.

Dude, Where Is My Beer? er tilgjengelig på PC nå. Artikkelen er basert på testing av en gratis anmelderkopi som jeg fikk tilgang på før lanseringen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.