Duke Nukem 3D er mye mer enn billige one-linere og nittitallshumor.
Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som en del av vår julekalender for 2020.
- Navn: Duke Nukem 3D
- Utvikler: 3D Realms
- Utgiver: 3D Realms
- Første utgivelsesår: 1996
- Originale plattformer: PC
Duke Nukem 3D er en av de mest kjente førstepersonsskyterne fra nittitallet, men jeg vil påstå at det ikke nødvendigvis er kjent for de riktige tingene. Når spillet diskuteres i dag er det gjerne grovis-humoren man trekker frem. Hovedpersonens one-linere, de lettkledde damene, den sexy filmen på kino og romvesenet som sitter på do, for eksempel. Joda, disse tingene gjorde inntrykk, spesielt for de av oss som opplevde spillet i tenårene, men det vi kanskje glemmer er hvor spennende det var at spillet hadde en kino i utgangspunktet. Og at kinoen naturlig nok hadde en do.
Etterlignet virkeligheten
Duke Nukem 3D var et av de tidligste førstepersonsspillene som klarte å skape illusjonen av at de enkle polygon-labyrintene man løp gjennom faktisk var noe ekte, noe vi hadde erfaring med fra virkeligheten, i stedet for bare generiske rombaser. Det fylte dessuten miljøene sine med kule detaljer. Lys man kunne skru av og på, overvåkningskameraer man kunne bruke, drikkefontener man kunne slurpe vann fra – ja, til og med et biljardbord man kunne leke med. For min egen del var dette en åpenbaring. Et glimt av fremtiden, der 3D-miljøer som etterligner virkeligheten skulle bli regelen snarere enn unntaket.
Men det er selvsagt rikelig med andre ting spillet fortjener å huskes for. Det dro for eksempel Dooms hemmelige rom til et helt nytt nivå, der hvert brett var stappfullt av skjulte rom og overraskende snarveier – ofte tilgjengelige via ødeleggbare vegger – der man ble belønnet med både hjelpemidler og kule «påskeegg». Mange av brettene var dessuten herlig ikke-lineære, slik at man kunne finne sin egen vei gjennom dem. Ikke bare gjorde dette dem ekstra gøy å utforske, men det sikret at man fikk flere taktiske valgmuligheter.
Kule våpen
Og så har vi våpenutvalget, da. Selv den enkleste pistolen føles tilfredsstillende å bruke, men i tillegg har vi rikelig med langt mer fantasifulle ting – husker du krympestrålen du kunne bruke til å forminske fiendene slik at du kunne tråkke på dem? Og husker du første gangen du brukte den på ditt eget speilbilde, og selv ble tråkket på av en fiende?
At spillet i tillegg ble solgt med et redigeringsverktøy som lot brukerne skape sine egne brett (og til og med kampanjer) sikret selvsagt ekstra varighet, og spillet hadde også flerspiller og støtte for samarbeidspill via nettverk. Det var faktisk Duke Nukem 3D og ikke Doom som introduserte meg for «deathmatch»-konseptet.
Spill heller eDuke
Som et tidlig eksempel på en førstepersonsskyter kan Duke Nukem 3D føles litt kronglete å spille i dag, men heldigvis trenger man ikke kjøre det i sin originale innpakning. Ved hjelp av en tredjepartsmotor som eDuke kan man spille spillet i langt mer komfortable rammer, med moderne «mouselook» og ferdig WASD-oppsett. Da fungerer det svært godt, bare du husker å lagre ofte – spillet kan være nådeløst, og elske å overraske deg med ei kule i ryggen. Ah, og det er heller ingen skam å skru ned vanskelighetsgraden, det viktigste er tross alt opplevelsen!
Duke Nukem 3D har blitt relansert en haug av ganger i årenes løp. Idiotisk nok har det også blitt fjernet fra salg nesten like mange ganger, så det er for eksempel ikke tilgjengelig på GOG lenger. Per nå er det tilgjengelig i en jubileumsutgave på Steam, Switch, PS4 og Xbox One. Jeg ser det er noen klager på hvordan denne fungerer på PC, men eDuke er altså fortsatt mulig å bruke med spillfilene.
Vil du ha noe ala Duke Nukem 3D, men med litt mer moderne design? Test Ion Fury, det er skikkelig moro!
Bildene er tatt med eDuke, så de er nok ikke 100% representative for originalopplevelsen i 1996.