Gode, gamle spill: Space Taxi

Denne tidlige Commodore 64-klassikeren er en ukjent perle.

Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som en del av vår julekalender for 2020.

• Navn: Space Taxi
• Utvikler: Muse Software
• Utgiver: Muse Software
• Første utgivelsesår: 1984
• Originale plattformer: Commodore 64

Konseptet i Space Taxi er like enkelt som det er elegant. Du er taxisjåfør, i verdensrommet. Tyngdekraften er begrenset (men ikke helt fraværende), og taxien din har fire rakettmotorer – en foran, en bak, en på taket og en på undersiden. Målet for hvert brett er å plukke opp passasjerer fra ulike landingsplasser, og slippe dem av der de ønsker. Underveis er det plenty av ting å krasje i, og du må også passe på at landingen blir så myk som mulig. For å komplisere det hele kan du ikke bruke de to horisontale rakettmotorene når du har landingsstellet nede.

Alle har hastverk

I motsetning til hos ekte taxisjåfører er ditt taxameter ordnet slik at jo mer tid du bruker, jo mindre penger får du – en grei idé på papiret, skjønt det resulterer nok i langt flere taxirelaterte dødsfall. Men det lønner seg altså å være kjapp. Samtidig må du forholde deg til drivstoff, og lande på spesielle bensinstasjoner for å tanke opp om det blir nødvendig. Å fylle drivstoff er ikke gratis, så det er alltid et spørsmål om hvor mye du tør å fylle. Om du krasjer like etterpå er det nemlig helt bortkastet!

Har du over gjennomsnittet kjennskap til spillhistorie kjenner du sikkert igjen i alle fall deler av konseptet fra arkadeklassikeren Lunar Lander (tilgjengelig i Atari Vault), men i tillegg til å gi det en mer interessant struktur har Space Taxi rikelig med egne ideer. Det finner sted på i alt 24 forskjellige brett, og mange av disse har spesielle regler eller unike utfordringer. Noen har bevegelige hindringer, andre har teleportere som sender deg hit og dit, og andre igjen har radarmaster som skaper krøll for kontrollene.

Noen av brettene er også interaktive, med brytere som kan aktiveres for å for eksempel åpne og lukke dører, og spillet har til og med nivåer der landskapet og landingsplassene flytter seg. Resultatet er et spill der du aldri helt vet hva som venter deg på neste brett, annet enn at det sannsynligvis er noe nytt.

Solide kontroller

Spennende ideer og fantasifull nivådesign er én ting, men spillet hadde selvsagt ikke vært noen ordentlig klassiker hvis det ikke var gøy å spille. Det er det heldigvis, kontrollene sitter som støpt og fysikkmotoren er både realistisk og forutsigbar. Selv om spillet ofte er utfordrende er det aldri urettferdig.

Som forventet av et spill fra 1984 er ikke grafikken direkte imponerende, men hvert brett er likevel distinkt og ofte sjarmerende. På lydsiden er det også ganske enkelt, men med én ganske artig detalj – ekte tale. Spillskaperen «samplet» nemlig sin egen stemme ved hjelp av egenprodusert elektronikk koblet opp til sin Commodore 64, og dermed kunne passasjerene rope «hey, taxi!», fortelle deg hvilken landingsplass de ville til og takke deg for turen når du kom frem.

Space Taxi er den dag i dag et glimrende spill, og det er en aldri så liten skam at det ikke er mer kjent. Det har likevel fått noen kloner i årenes løp, med Space Taxi 3 på Amiga som en personlig favoritt. En lisensiert oppfølger dukket opp i 2004.

Toppbildet er hentet fra Mobygames.