Skal man først tape penger, er det jo greit om de ikke er ekte.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.
Vi fortsetter der jeg slapp sist, og som forrige gang starter vi med et spill fra Commodore selv.
Blackjack (1978/1982, Commodore)
Det er på tide med litt virtuell gambling igjen, men i motsetning til den enarmede banditten fra Sooper Froot er jo Blackjack faktisk et småinteressant spill i utgangspunktet. Dette Blackjack-spillet ble opprinnelig utviklet for Commodore PET i 1978, og ble distribuert gratis som en del av Commodores strategi for å få opparbeidet et gratis programvarebibliotek for plattformen.
Det kom en haug av uoffisielle versjoner av spillet etter hvert, skjønt denne utgaven ser ut til å være så godt som identisk med syttitallsutgaven. Men utover at grafikken er fryktelig enkel (laget ved hjelp av tegnsettet) fungerer den helt greit. Den har alt man forventer av et Blackjack-spill – split, forsikring, dobling, «five card charlie», for eksempel – og den jukser heller ikke med kortstokken, så teknisk sett burde det være mulig å telle kort om man driver med slikt.
Når jeg drar fra bordet er jeg 150 dollar i pluss, noe jeg må si meg ganske fornøyd med. Faktisk har jeg litt lyst til å fortsette, men det gjelder jo å gi seg mens leken er god … eller?
Okay, når jeg forlater bordet (igjen) er jeg 400 dollar i pluss. Det så stygt ut en stund, men jeg gjorde det enhver fornuftig person ville gjort, nemlig å vedde stort for å ta igjen det tapte. Nå må jeg i alle fall gi meg.
Haha! Man lever jo bare én gang, så jeg veddet rubbel og bit. Jeg fikk 11, så jeg doblet … og fikk en dronning. 21! Og med ett er jeg 1200 dollar i pluss.
Funfact: Det viser seg at man maksimalt kan vedde 25000 dollar. For å gjøre en lang historie kort endte jeg opp med å gamble som en galning, og nå er jeg over 200 000 dollar i pluss. Så når vi er ferdige med denne epidemien får jeg dra rett til Las Vegas for å bli rik.
Det fine med et spill som Blackjack er at det funker helt utmerket selv med PETSCII-grafikk og null lyd. Jeg skal ikke si at bedre presentasjon ikke vil kunne forbedre spillopplevelsen, for det er jo åpenbart – i alle fall hvis vi begynner å blande inn VR og slikt – men den teite følelsen av triumf jeg akkurat opplevde? Den var ekte. Dette var skremmende artig.
(etter at jeg skrev dette tapte jeg alle pengene igjen, samt litt ekstra for jeg skulle jo vinne tilbake det tapte, så jeg har derfor kansellert alle planer om Vegas-tur)
Labyrinth (1982, Commodore)
Vi fortsetter med veldig enkle spill, og er faktisk også her på et gratisspill fra Commodore (om dette stammer fra PET eller ikke er jeg imidlertid usikker på). I motsetning til Blackjack kan jeg ikke si at dette labyrintspillet klarte å underholde meg. Her starter vi med å velge størrelsen på labyrinten, før vi får se et oversiktskart. Så er poenget å navigere seg gjennom den i førsteperson. Som vanlig i disse spillene kan vi snu oss nitti grader til høyre eller venstre, og hoppe fremover rute for rute. Det er alltid mulig å trykke H-knappen for å få opp oversiktskartet og posisjon.
Det kom mange slike enkle labyrintspill på Commodore 64, og Labyrinth er et kompetent eksempel på sjangeren. Til å bruke PETSCII-grafikk ser det for så vidt bra ut (betydelig bedre enn labyrintspillet fra 75 Spill-samlingen, og med lengre synsrekkevidde også), og … vel, det lager jo tross alt helt greie labyrinter.
Men der jeg kan la meg underholde av labyrintaktige brett i rollespill og skytespill, for eksempel, gir det meg fryktelig lite å løse labyrinter i seg selv. Jeg avhengig av at labyrintene er innbakt i et større konsept, og inneholder noe å faktisk gjøre. I 1982 ville en datagenerert labyrint vist med førstepersons synsvinkel vært fascinerende i seg selv, men slik er det jo ikke nå. Så her har vi nesten det motsatte av Blackjack, nemlig et spill som ikke klarer å gjøre noe annet enn å understreke hvor langt vi har kommet siden det ble laget.
Det hjelper ikke at spillet er ganske treigt, og at utvikleren har valgt å bruke et kontrollsystem der du trykker L-knappen for å snu deg til venstre og R-knappen for å snu deg til høyre. Joda, jeg skjønner at L står for «left» og R står for «right», men det er temmelig lite gjennomtenkt å lage et førstepersonsspill der knappen for å snu seg til venstre er til høyre for knappen for å snu seg til høyre. Om den kontrollformen hadde blitt dominerende innenfor sjangeren tror jeg Doom hadde slitt litt med å ta over verden.
Falcon Patrol (1983, Virgin Games)
Her traff jeg for første gang på et skikkelig problem. Filnavnet til dette spillet er blankt, og når det startes krasjer emulatoren. På papiret der kassettens innhold er listet opp står det at dette spillet skal være «Falcon». Den mest sannsynlige kandidaten, all den tid alle tidligere spill har vært fra 1982 eller 1983 er Falcon Patrol fra 1983, som også var en gjenganger på slike Turbo Tape-kassetter. Men det finnes andre mulige alternativer, så jeg vil gjerne være sikker. Det blir jeg takket være programlistingen – i tillegg til den forventede SYS-koden står teksten «Loading Time 5 Mins 30 Secs Approx». Når jeg finner en «original» (altså ikke cracket) kopi av Falcon Patrol, kommer akkurat denne teksten opp før selve spillet lastes inn.
Rent teknisk er det slik at originalspillet består av to filer, der den første er et BASIC-program som starter innlastingen av selve spillet. Du kan se originalversjonen og piratversjonen under. Jeg skjønner ikke hvorfor piratversjonen inkluderer denne BASIC-koden, men uten dette hadde jeg neppe klart å identifisere spillet.
Forresten, der originalen altså tok cirka fem og et halvt minutt å lastes inn, tar det like under 50 sekunder å laste inn denne piratkopien. Turbo Tape var flotte greier.
Falcon Patrol har jeg skrevet om før her på nettstedet, i en artikkel om samlepakken SoftAid. Det minner litt om Defender, men har jetfly i stedet for romskip og handler om å skyte ned fiendefly før de får bombet installasjonene på bakken. Det er fortsatt litt artig, grafikken er ren og pen og lydeffektene er overraskende gode. Men etter å ha spilt det i forbindelse med SoftAid-artikkelen er jeg ikke så fristet til å bruke mer tid på det nå. Jeg tar en kjapp runde med originalkopien siden jeg først startet den, og så hopper jeg videre.
64 Keyboard (ukjent)
Dette er et superenkelt musikkprogram laget i BASIC, som lar deg bruke din Commodore 64 som et keyboard. Du kan også endre lydene selv, ved å legge inn ulike verdier. Men programmet har ingen muligheter til å lagre det du lager, sette rytme til det eller spille flere noter på en gang. Så det oppleves litt meningsløst, men det er jo lett å glemme hvor langt teknologien og våre forventninger til denne har kommet siden Commodore 64 ble introdusert i 1982, og at det helt sikkert var litt fascinerende å kunne spille musikk med tastaturet. Det kom riktignok langt mer omfattende musikkprogrammer allerede ganske tidlig i plattformens liv, men i motsetning til disse var neppe 64 Keyboard et kommersielt produkt.
