Førsteinntrykk: Valheim

Spillet som har tatt Steam med storm.

Du skal være ganske lite opptatt av dataspill for å ikke i det minste ha hørt om indie-sensasjonen Valheim, som på under fire uker har solgt over fire millioner kopier, og som sikkert kommer til å passere en femte million denne uken. Av de aktive vennene mine på Steam har over en tredjedel allerede kjøpt spillet, og det er på ønskelista til flere. Og ja, jeg har kjøpt det, jeg også – på tross av at jeg vanligvis holder meg unna «early access»-spill fordi jeg helst vil vente med til spill er mer eller mindre ferdig før jeg opplever dem.

Etter snart 50 timer med spillet føler jeg fortsatt at jeg er i startrgropa på mange måter, men jeg er i alle fall klar til å si noen ord om opplevelsen. Det sier seg selv at jeg liker spillet – hvis ikke hadde jeg selvsagt droppet det for lenge siden. Men jeg er ikke like begeistret for alt det har å tilby.

Kan du temme Valheim?

Som du sikkert vet, finner Valheim sted i en mytisk verden inspirert av norrøn mytologi. Du spiller en kriger som har møtt sin skjebne på slagmarken, og blir hentet av Odins valkyrier for å få orden på dødsriket Valheim, der gudenes gamle fiender holder til, og må kverkes.

Du starter med to tomme hender og bare rådene til Odins teleporterende ravn, Hugin, som hjelp. Men heldigvis tar det ikke så veldig lang tid å oppnå progresjon. Snart har du plukket opp nok ved og stein til å kunne lage en steinøks, slik at du kan hugge ned trær, og en hammer og arbeidsbenk slik at du kan bruke treverket til å konstruere deg et lite krypinn. Det er viktig å få tak over hodet så raskt som mulig, for uten en arbeidsbenk under tak kan du ikke lage mer avanserte verktøy, og skal du sove må du ha tilgang på en seng (under tak) og varmen fra et bål.

Herfra går det slag i slag, som vanlig i denne sjangeren. Sank ressurser, bruk dem til å lage ulike hjelpemidler slik at du kan sanke nye typer ressurser slik at du kan lage enda flere hjelpemidler – og fortsett slik.

Dette er i seg selv en tilfredsstillende prosess, men det overlevelsesspill som Valheim lykkes så godt med er at de kombinerer den vanedannende progresjonen med muligheten til å bygge. Helt siden jeg først spilte spill som SimCity og Civilization har jeg elsket spill som lar meg sette mitt eget preg på omgivelsene. Det å gradvis spre riket mitt utover landskapet i Civilization er på en måte som å tegne på kartet, og skape noe helt eget der. Noe jeg føler eierskap til, og er stolt over.

I Valheim har vi det samme. Jeg fant meg en idyllisk liten odde, og bestemte meg for å slå meg ned der. Jeg ryddet jorden for trær (og senere steiner), jeg bygde hus, jeg satte opp bikuber, bygde et utendørs arbeidsområde, lagde en åkerlapp med gulrøtter, og lagde veier og stier. Jeg gjorde odden til min egen – et hjem og fristed i en farlig verden.

Direkte nydelig

Denne muligheten er selvsagt ikke Valheim alene om; det var akkurat de samme tingene som i sin tid fikk meg til å bruke tusenvis av timer på Minecraft. Men det er flere grunner til at Valheim har trukket meg tilbake til denne sjangeren. Den første er overfladisk; Valheims verden ser nydelig ut. I utgangspunktet bruker spillet en PlayStation 1-aktig grafikkstil med lavoppløste teksturer og enkle 3D-modeller, men fargene, lyset og de visuelle effektene som brukes sikrer at spillet noen ganger tar pusten fra meg. Dette kombineres med overraskende naturlige landskaper – skogene er stappfulle av vegetasjon, og trær og busker er plassert ut på en veldig overbevisende måte. Resultatet er at man ønsker å oppholde seg i denne verdenen.

Valheim er også veldig dyktig på å gi meg mål underveis. Ved å drepe hver av spillets fem «bosser» får man tilgang på ting som åpner opp nye muligheter. Den første gir deg for eksempel materialet du trenger for å lage hakker, og dermed ikke bare manipulere landskapet direkte, men også utvinne mineraler – som igjen innebærer en haug av nye muligheter. Det sentrale her er at disse involverer genuint nye måter å spille på og nye ting å gjøre, i stedet for å bare gjøre de gamle tingene mer effektive.

I starten er dette veldig tilfredsstillende. Nye muligheter åpner seg jevnt og trutt, og det er sjeldent at man går fra spillet etter en lengre økt uten å ha fått noe nytt og spennende å leke med. I de første tjue timene mine med spillet opplevde jeg mer eller mindre kontinuerlig fremgang, der den ene oppdagelsen fulgte den andre, og jeg avsluttet hver spilløkt med en solid følelse av å ha oppnådd noe og utvidet handlingsregisteret mitt.

Skjønt her kommer vi samtidig inn på det jeg ikke er like begeistret for med Valheim, nemlig at det ikke klarer å opprettholde samme følelse av progresjon. Jeg vil ikke si at ting stoppet opp etterpå. Det å konstruere mitt første ordentlige skip var for eksempel en aldri så liten åpenbaring. Men det går stadig mer tid mellom de store høydepunktene. Heldigvis gjør Valheim noe skikkelig smart, som er med å redde det inn.

Spill alene eller med andre

Kort fortalt er mye av progresjonen din låst til figuren din, ikke til verdenen han eller hun befinner seg i. Du kan ha flere verdener på samme maskin om du ønsker det, og ta med deg både ressurser og erfaring fra den ene til den andre (og tilbake igjen). I tillegg kan du spille sammen med venner, enten du hopper inn i kameratens verden for å hjelpe til med noe eller spiller på en dedikert server med opp til ni andre spillere samtidig og konstruerer store byer og borger, reiser på ekspedisjoner og oppnår ting sammen med dem som det ville tatt langt mer tid å gjøre alene.

Det viktige er at det ene ikke utelukker det andre; målet ditt kan fortsatt være å fullføre spillet på egenhånd, i «din egen» verden, men alt du oppnår andre steder hjelper deg videre også der. Man bør selvsagt bruke denne fordelen med omhu; i mitt hode forsvinner jo mye av poenget med spillet hvis man via vennenes server hopper over masse progresjon (skjønt jeg dømmer ingen – spill som du vil!), men jeg merker i alle fall selv at det har vært veldig trivelig å kunne få ting til å gå litt raskere.

Et konkret eksempel er at spillet har en kjøpmann som selger noen veldig verdifulle gjenstander, skjønt hvor han befinner seg er i stor grad avhengig av tilfeldighetene. I min verden har jeg ikke klart å finne ham, på tross av iherdige forsøk. På serveren til Spillhistorie-kollega Kristian var han lett tilgjengelig, så jeg tok til slutt med meg noen av verdisakene mine dit, og skaffet meg det jeg ville ha – et belte som lot meg bære mye mer vekt samtidig, og dermed kuttet ned på tiden som ble brukt til transport i forbindelse med gruvedrift.

Men i denne verdenen har jeg også bygd meg et hus, midt i en by der jeg har flere naboer (og en tykk steinmur som holder fiendene ute – fint, siden de generelt er tøffere enn de jeg møter hos meg selv), og jeg planlegger å bruke mye mer tid der fremover. Her kan jeg oppnå nye ting raskere enn «hjemme», og forhåpentligvis også bidra til den felles progresjonen. Skjønt min egen verden har ikke utspilt sin rolle; siden jeg har den stort sett for meg selv, er den også full av skatter og ressurser som er langt lettere tilgjengelige enn i en verden der mange har vært før meg. Så det er litt både og – å komme inn på en server med et høyere progresjonsnivå er ikke helt ideelt, uansett om man ønsker å ta snarveier eller ikke.

Er litt «arbeid» mellom høydepunktetene

Det er uansett ikke til å komme unna at det er «grinding» i Valheim. Med det mener jeg at man ender opp med å gjøre mange av de samme tingene om og om igjen, uten at man nødvendigvis har så lyst. Å hakke løs på kobberårer eller plante og høste gulrøtter – det blir ærlig talt raskt ganske ensformig. Det positive er at spillet har såpass mange ting man kan gjøre at man stort sett kan variere arbeidsdagen, slik at man slipper å bli så voldsomt lei av de individuelle aktivitetene.

I tillegg er det en viss variasjon her – å finne tinn fungerer på en helt annen måte enn å finne kobber, og nå som jeg begynner å jakte jern er det igjen en helt annen greie.

Dessuten er Valheim en god del snillere enn flesteparten av spillene i samme sjanger. Det koster ikke ressurser å reparere verken gjenstander eller bygninger, og når du ødelegger noe – enten det er en vegg eller en arbeidsbenk eller hva som helst – kan du plukke opp ressursene det var laget av igjen. Du må ikke engang spise, siden mat i praksis bare gir deg bonuser, og med mindre du gjør noe farlig holder det lenge å gnafse nedpå noen bær og sopper ved jevne mellomrom. Så spillet har ikke det voldsomme jaget etter ressurser som mange sjangerfrender.

I alle fall ikke om alt går bra. For tro for all del ikke at spillet ikke kan straffe deg hardt og brutalt for dumme valg. Spesielt gjelder dette hvis du spiller alene, og ikke har anledning til å få hjelp om du, for eksempel, mister alt det fancy utstyret – og skipet – på et kontinent langt unna, fullt av fiender du ikke har mulighet til å overvinne. Heldigvis kan man alltid åpne verdenen sin for venner, hvis man har noen man kan overtale til å bli med på et redningsforsøk, men om dette ikke er aktuelt kan man risikere å miste timer eller til og med dager med progresjon om man tabber seg ut.

Det er selvsagt en del av fascinasjonen med slike spill, men det betyr også at ting tar litt mer tid og ressurser enn man kanskje tror de trenger, fordi man helst bør ha noe i bakhånd om katastrofen først inntreffer.

Konklusjon

Jeg er veldig hektet på Valheim, men jeg merker samtidig at jeg kan slite med motivasjonen når jeg spiller det. Det er mye «arbeid» i dette spillet, spesielt når man primært spiller alene, og det er sjeldent slik at jeg har så voldsomt lyst til å leke gruvearbeider eller grønnsaksbonde etter å ha gjort det noen ganger. Jeg merker definitivt at de siste tjue timene ikke har vært like interessante som de første tjue, men på den andre siden holder jeg akkurat nå på med å begynne på et helt nytt kapittel i spillet, med nye miljøer, nye fiender, nye ressurser og nye utfordringer. Så «plutselig» er det ganske spennende igjen. Samtidig har jeg altså fått meg et alternativt hjem på en annen server, og vil nok også spille der en god del.

Jeg tror nok Valheim-opplevelsen er best om man er en liten gruppe og primært spiller sammen fra start til mål. Om du vet at flerspiller er helt uaktuelt, så tenker jeg at et bedre alternativ for deg er Subnautica, et spill som i likhet med Valheim har en veldig fin følelse av progresjon, samtidig som det er laget og balansert for enspiller og dermed ikke krever like mye tid og repetisjon av småkjedelige arbeidsoppgaver. Men selv om jeg bare hadde spilt Valheim alene, ville det så langt definitivt ha vært verd pengene.

Valheim er i «early access», og det kan for så vidt merkes. Jeg skulle likt å se litt mer variasjon innad i de ulike landskapstypene – har man sett ett gravkammer i «black forest», har man nesten sett dem alle – men man rekker stort sett ikke å bli veldig lei før prioriteten blir noe annet. Jeg tipper spillet blir litt bedre her etter hvert som det videreutvikles. Enkelte aspekter av spillet er også litt knotete per nå. Byggingen kan være litt pes, spesielt når man må opp i stiger og slikt, og jeg skjønner ikke hvorfor selv konstruksjonen av noe så enkelt som et tømmergjerde er avhengig av at man har satt opp en arbeidsbenk i nærheten – det er et ekstra steg som føles unødvendig.

Men samtidig oppleves Valheim ganske komplett allerede, og om spillet aldri får en eneste oppdatering til, vil jeg fortsatt ha fått valuta for pengene og mer til.