Coverdisken – CU Amiga, februar 1992

Finnes det noe mer uforståelig enn amerikansk fotball?

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

• Les forrige artikkel i serien her
• Les første artikkel i serien her

Jeg tror vi trygt kan påstå at februar 1992 var en av tidenes beste spillmåneder, rett og slett fordi den inkluderte et av tidenes beste spill. Skjønt med tanke på hvor snille CU Amiga er med karakterene, er det nesten en skuffelse at Eric Chahis mesterverk Another World «kun» fikk 91%. Det er forøvrig en karakter det deler med tennisspillet Advantage Tennis, som jeg tviler på huskes like godt i dag (skjønt det er et ganske kult spill, mye takket være det faktum at det er i 3D, og i likhet med Another World har veldig imponerende figuranimasjoner).

Ellers har vi John Madden American Football på 88% – jeg skal snakke mer om det straks, for det er på den første disketten. Det überlekre skytespillet Agony fikk 85%, det brettspillinspirerte strategispillet Great Napoelonic Battles fikk 84%, og det samme gjorde den frittstående Lemmings-ekspansjonen Oh No! More Lemmings. Det eneste andre spillet som fikk over 80% er plattformspillet Elvira: The Arcade Game, skjønt CU Amiga anmeldte også et verktøy i spillseksjonen denne gangen – Populous World Editor fikk 84%, noe som vel vitner om at mange av oss spillere alltid har hatt lyst til å skape våre egne verdener.

Okay, over til diskettene. Det er to, denne gangen.

Disk 1

En ting jeg umiddelbart liker med denne disketten er at før hovedmenyen lastes inn, får du spørsmål om du heller bare vil starte hovedspillet med en gang. En annen ting jeg liker med disketten er at det ikke er noen irriterende musikk her. Kan vi håpe at CU Amiga har skjønt at folk ikke syntes det er så gøy å sitte i evigheter mens maskinen laster ned en låt de uansett må skru av før de kjører spillene?

John Madden American Football

Jeg må innrømme at jeg ikke aner hvordan man spiller amerikansk fotball, og ikke har jeg noen interesse av sporten, heller. Jeg har alltid sett på amerikansk fotball som en mutert versjon av rugby, en annen sport jeg finner totalt uinteressant. Denne mangelen på kunnskap hjelper meg definitivt ikke når jeg skal prøve å spille det andre spillet i Electronic Arts’ nå så gigantomatiske Madden-serie.

For jeg skjønner absolutt ingenting. Reaksjonen min er noe slikt som «aaaargh, hva er dette for noe???». Dommeren blåser i fløyta i ett sett, og frispark eller hva man kaller det for noe innebærer alltid en haug av ulike valgmuligheter som ikke sier meg noe som helst («nickel»? «dime»? «punt block»? «wtf»?). Jeg skjønner ikke grensesnittet, heller, så generelt vet jeg ikke hva jeg ender opp med å velge engang. Uten at akkurat det spiller noen rolle.

Så, okay, jeg kan lese meg opp på grensesnittet, og prøve å finne ut av reglene. Eller jeg kan gjøre det mest fornuftige, som er å skru av den virtuelle Amiga-maskinen og aldri røre dette spillet (eller noen andre Madden-spill, for den saks skyld) igjen noensinne. Jeg tror jeg velger det, jeg. Sensible World of Soccer, her kommer jeg!

Men litt ros skal spillet ha. Det ser ganske bra ut. Banen er gjengitt i en form for 3D, og grafikken er glatt og polert. Egentlig er det litt imponerende, i og med at de fleste lagsportsspillene på Amiga er rene 2D-spill. Figurene er kanskje paddeflate som vanlig, men også de er godt tegnet, og … vel, visuelt er dette altså veldig bra saker. Noe Electronic Arts’ sportsspill for så vidt alltid har vært kjent for, så det er sånn sett ikke så overraskende.

Jeg vil ikke akkurat kalle dette et morsomt bekjentskap, men okay. Det var jo artig å se, all den tid dette jo er et viktig spill i en svær serie. Faktisk visste jeg ikke at det kom til Amiga engang. Jeg tviler på at det var noen stor suksess på plattformen, som på dette tidspunktet var klart mer populær i Europa enn USA, og det faktum at ingen av oppfølgerne ble sluppet for Amiga tyder på at jeg har rett.

Mand-Anim

Ok, jeg sliter litt med å skjønne dette programmet også, men i motsetning til amerikansk fotball er jo fraktaler litt interessante, så jeg eksperimenterer såpass at jeg i det minste får et visst inntrykk. Det er altså et program for å vise (og animere) fargerike mandelbrot-fraktaler, og sånn bortsett fra at ting tar veldig lang tid på min emulerte Amiga 500+ virker det jo som det fungerer ganske greit. Man får opp en klassisk fraktal, og kan dra ut et vindu for å gi beskjed om hvor man skal zoome inn. Så må man vente i noen minutter mens datamaskinen tegner opp det nye bildet, før man kan gjenta prosessen. Selv om fargepaletten er begrenset, er resultatene overraskende fine.

Man kan også lagre bilder for å lage animasjoner, men akkurat det eksperimenterte jeg ikke med. Alt slikt blir jo ekstra kronglete når man må styre med virtuelle diskettfiler og så videre, og jeg tipper det finnes noe moderne som gjør jobben kjappere og enklere om jeg skulle ha lyst til å leke meg med fraktaler.

PicBase

Hm, dette kunne jeg kanskje hatt bruk for i gamle dager. Det er et program som lar deg lage en database over bildene dine, med «thumbnails» og det hele. Jeg tester kjapt å laste inn månedens bilde på disketten, og det tar bare noen sekunder å generere en miniversjon for databasen.

Jeg har ikke tålmodighet til å finne og katalogisere masse bilder akkurat nå (og programmet støtter bare IFF-format uansett), men hadde dette vært på nittitallet ville jeg helt sikkert satt pris på programmet. Jeg hadde en god del bilder spredd utover disksamlingen min, inkludert flere egenproduserte forsøk på å lage kunst, så dette kunne vært en god måte å holde orden på.

Disk 2

Her er menyen enda enklere enn på disk 1, skjønt CU Amiga kunne ikke dy seg og måtte legge inn en «fancy» vindu-effekt for AmigaDOS slik at det å komme til punktet der vi kan laste inn diskettens innhold tar litt ekstra tid. Jaja, jeg gjorde slikt, jeg også.

Guy Spy

Dette er et spill jeg aldri har spilt, men som jeg har veldig tydelige minner av å sett en rullende demo av i en spillforretning i Oslo. Det er mulig det var Dixons. Det er også mulig det var den samme demoen som finnes på denne coverdisken – scenen er i alle fall den samme.

Guy Spy er et actionspill med tegnefilmaktig grafikk. I sekvensen i demoen befinner spionen (som jeg antar heter Guy) seg i ei vogn i en taubane, på vei oppover et snødekt fjell. I vognen foran dukker det stadig opp fiender som må kverkes, og det hele fungerer litt som et forenklet skytegalleri-spill. Du har ikke noe synlig sikte, men hvordan du beveger stikka avgjør hvor du skyter. Siden det i praksis bare er to posisjoner man kan stå i, fungerer det greit.

Men det virker jo som at grafikken har vært viktigere enn spillbarheten her, for mens alt animeres glatt og det hele ser veldig flott ut, er styringen litt «bob, bob». Alle animasjoner må ferdigspilles for at det skal se bra ut, og dermed fører disse til at det blir en treghet i kontrollsystemet. Jeg savner også litt mer praktisk feedback på det som skjer. I tillegg virker det ikke som Guy kan gjøre noe annet enn å skyte, og hvis en fiende klarer å få kastet en dynamittkubbe inn i Guys vogn kan man tilsynelatende ikke kaste den ut igjen. Da er det bare å vente på at den sprenger, og starte på nytt.

Demoen mangler også lyd, så scenen er nok ikke like kul som i fullversjonen.

Jeg husker jo hvor imponert jeg var over å se denne sekvensen på nittitallet, så selv om jeg akkurat nå ikke finner Guy Spy-demoen så voldsomt interessant skal jeg ikke utelukke at jeg hadde likt den bedre da spillet var nytt. Skjønt jeg ser jo at fullversjonen fikk blandet kritikk da den kom, så helt blendet av grafikken ble man tydeligvis ikke på nittitallet heller.

Tanx

Her er en gammel kjenning. Tanx er et turbasert artillerispill av den typen der to stridsvogner må prøve å sprenge hverandre i luften. Dette gjøres ved å velge hvilken vinkel man skal skyte i og hvor mye kraft man skal legge i skuddet. Så ser man hva som skjer, og justerer neste skudd deretter. Samtidig må man forholde seg til vind, og et datagenerert (og ødeleggbart) landskap. Stridsvognene kan i tillegg flyttes frem og tilbake, så lenge det er flatt under dem. Tanx har dessuten en hel rekke andre ting man kan velge å aktivere, som påvirker kulene på ulike måter.

Siden spillet kun har mulighet for to spillere, er det begrenset hvor mye jeg får ut av det i dag. Det er et artig gjensyn, om ikke annet, men jeg må jo innrømme at Worms på mange måter drepte denne sjangeren for min del (og skal jeg først spille et klassisk artillerispill er det vel Scorched Earth jeg velger).

Dette er forresten en fullversjon, siden spillet alltid har vært gratis. Til å være et gratisspill er det ordentlig forseggjort, med et flott tittelbilde og fin pixelgrafikk.

Textra

Sist ut denne måneden er et tekstredigeringsverktøy. Som Notepad, bare enklere. Sikkert kjekt å ha om man ikke hadde noe annet, men litt for enkelt til at det har den helt store nytteverdien utover det å redigere oppstartsskript og slikt. Selv sverget jeg til CygnusEd da jeg hadde Amiga, og jeg tror vel ikke Textra hadde fristet meg bort.

Det var det. To fullpakkede disketter, men hvor mye spilletid jeg hadde fått ut av dem på nittitallet aner jeg ikke. Jeg er nokså sikker på at jeg hadde prøvd litt hardere på Madden-demoen enn jeg gjorde i dag – kanskje jeg til og med hadde knekt koden og blitt en trofast Madden-spiller? Huff, best å ikke spekulere.