Denne uken dukker det opp et overraskende imponerende sportsspill.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Her er spillene jeg finner denne gangen:
Star League Baseball (Gamestar, 1983)
I skrivende stund (som antakeligvis er noen måneder før du leser dette) er det ikke så veldig lenge siden jeg testet det første Madden-spillet på Amiga, og fant amerikansk fotball så forvirrende og tilsynelatende absurd at jeg nesten umiddelbart ga opp. Baseball er en annen sport jeg strengt tatt ikke har peiling på, skjønt jeg har jo spilt forenklede varianter på skolen (og baseball er kanskje litt vanskeligere å unngå å stifte en viss bekjentskap med via film og TV enn amerikansk fotball).
Star League Baseball starter med en overraskende kul tittelmelodi, og bildet av en fullsatt stadion under et amerikansk flagg som vaier i vinden. Rent og pent. Etter å ha startet spillet blir jeg bedt om å reise meg mens den amerikanske nasjonalsangen spilles – et enkelt, men likevel effektivt virkemiddel som vitner om at utviklerne har hatt ønske om å skape en autentisk versjon av sporten slik den oppleves på TV. Grafikken er egentlig ganske solid. Figurene er små og ikke direkte detaljerte, men at er tydelig og skjermbildet er appellerende. Jeg merker at jeg liker dette spillet, allerede før det har startet.
Å slå ballen handler bare om timing, og spillerne løper automatisk fra base til base når de kan. Man kan også tvinge dem til å løpe, noe jeg lærte på den dumme måten (ved at jeg fikk til å løpe når de egentlig ikke burde). Ting går uansett som forventet, og jeg klarer ikke å få et eneste poeng før det er sidebytte. Alt er et par hakk mer komplisert når mitt lag står ute på banen. Man kan kaste ballen mot slagmannen (ja, jeg måtte google) på ulike måter, og man kan også kaste til andre utespillere. Jeg merker at jeg sliter litt med kontrollene, for jeg ender stadig opp med å kaste til andre spillere i stedet for å få spillet i gang, men det går seg for så vidt til etter hvert.
Jeg vet ikke hvor godt dette spillet simulerer reglene i baseball, men ting virker for så vidt ganske rett-frem. Og, ærlig talt, egentlig ikke så interessante. Det er mulig min manglende kunnskap om sporten gjør at jeg ikke skjønner ett eller annet essensielt her (slik som hvordan jeg faktisk bør spille…).
Når sant skal sies, syntes jeg dette er et ganske stilig lite spill – og imponerende til å være fra 1983. Ikke bare ser det bra ut, men det har kule detaljer som at det spilles små jingles på arenaens høyttaleranlegg, og fra mitt uvitende ståsted virker det også som selve sporten gjengis som den skal.
Det forrige sportsspillet i denne samlingen var vel Olympic Skier, og det er en ganske klar kontrast mellom Star League Baseball og det spillet. For mens Olympic Skier i praksis bare er et arkadespill med sportsdrakt, åpenbart laget av noen som ikke har snøring på skisport, er dette et ordentlig forsøk på å gjenskape opplevelsen av sporten på en autentisk måte. Sånn sett er det overraskende likt moderne sportsspill.
Uten at jeg vet noe om hvordan landskapet for akkurat baseballspill var i 1983 vil jeg tippe at dette var noe av det bedre man kunne få tak i.
Olympic Skier (Mr. Chip Software, 1984)
Heh, passende nok dukket nettopp Olympic Skier opp igjen rett etter Star League Baseball. Jeg starter det bare for å teste at det faktisk er snakk om det jeg tror det er. Og det er det, så jeg avslutter like kjapt som jeg startet.
Escape MCP (Comm*Data, 1983)
Her er et eksempel på at spill kan være mye artigere enn de i utgangspunktet virker. Escape MCP er basert på et fryktelig enkelt konsept. Du styrer en mann, i en labyrint sett ovenfra. Målet er å plukke opp to gjenstander i labyrinten, og så komme i mål. En M(CP?) jager deg, og kommer du i kontakt med denne dør du. Den beveger seg sent, men ignorerer veggene.
Dermed må du være taktisk når du flytter figuren din, for det å bare prøve å være raskere enn jegeren din funker ikke. Da vil du garantert havne i en blindgate. Det er faktisk ganske gøy å prøve å «lure» fienden inn i riktig posisjon før du smetter forbi i siste øyeblikk, eller prøve å redde deg inn igjen etter å ha gjort en tabbe og fått veien sperret foran deg.
Etter hvert introduseres også ekstra elementer, som «usynlige» vegger (som blinker av og til, slik at du kan prøve å huske hvor de er).
Escape MCP er enkel moro, verken mer eller mindre. Kontrollene kan være litt irriterende ettersom det er lett å sette seg «fast» når man prøver å være rask rundt hjørner, men det funker. Presentasjonen er også litt for glad i blinking til at hodet mitt er helt fornøyd. Men jeg liker spillet. Problemet er det samme som med mange andre spill i samlingen, nemlig at når livene er brukt opp er det rett tilbake til første brett. Og jeg liker det ikke nok til at jeg gidder å spille gjennom de samme brettene om og om igjen for å komme dit jeg egentlig sitter fast.
Jeg kan selvsagt jukse, ved at jeg lagrer emulatorens tilstand i starten av hvert brett, men … eh. Jeg tror bare jeg sier meg fornøyd med de fem brettene jeg fikk se.
En artig liten sak til slutt – jeg ser at en av spillskaperne kommenterte spillet på Lemon64, og fortalte at pengene han tjente på det hjalp ham å kjøpe sin første bil i en alder av 15 år. Han påpeker også at den første utgaven kom for VIC-20, så det er ikke så rart at spillet er enkelt.
Retroball (Human Engineered Software, 1982)
Enda et spill vi har sett før. Jeg kan ikke spille det nå heller (siden det kun fungerer for to spillere).
Eagle Empire (Alligata Software, 1984)
Dette er et Galaga-aktig romspill, som visstnok er en klone av et arkadespill som heter Phoenix. Jeg hadde dette i barndommen, og likte det ikke da. Jeg hadde derfor ikke de helt store forventningene, men syntes faktisk det var bedre enn jeg husket.
Som vanlig i disse spillene styrer du et romskip som kan bevege seg fra side til side i bunnen av skjermen, og må ta ut fiender i toppen av skjermen. Spillet har flere fiendetyper med egne angrepsmønstre, men vi utfordres kun av én type fiende på hvert brett. Etter to veldig klassiske brett disker spillet opp med to litt mer spesielle brett, der du må kjempe mot romfugler som starter brettet i svevende egg og klekkes ut etter hvert, slik at det alltid er to aktive fiender samtidig. Disse må også skytes i kroppen for å dø – skyter du av dem en vinge faller de ned, og dukker helbredet opp i toppen av skjermen igjen.
Det siste brettet er en enkel «bosskamp» mot en svær UFO som står stille. Her må du bare skyte deg gjennom skjoldet mens du unngår kuler. Deretter starter spillet på nytt, sikkert litt vanskeligere (jeg døde ganske raskt etter å ha tatt UFO-en, og bestemte at jeg hadde spilt nok).
Spillet er altså ikke så galt. Det går glatt og jevnt, fiendene er for så vidt utfordrende og artige å bekjempe, og … vel, hva skal jeg si? Jeg føler vi har vært i samme territorium som dette noen ganger i løpet av denne serien, og selv om jeg hadde det artig nok mens jeg rundet det kan jeg ikke akkurat påstå at jeg higer etter å spille mer.
Billiards (Commodore/HAL Laboratory, 1983)
Det går mye raskere å komme gjennom disse kassettene nå som annehvert spill er noe vi allerede har sett!