Inntrykk: A Juggler’s Tale

Bli med marionetten Abby på vakre eventyr i dette Limbo-aktige plattformeventyret.

A Juggler’s Tale følger den vesle jenta Abby, som er hovedpersonen i et dukketeater. Hennes ballkunster er en av hovedattraksjonene i et sirkus, men når forestillingen er ferdig og publikum har reist hjem, låses hun i et bur. Der må hun være til kunstene hennes trengs igjen. Heldigvis får hun snart sjansen til å rømme, men ikke tro at flukten hennes blir lett.

Sideskrollende historiefortelling

Spillet kan fint plasseres i samme sjanger som Limbo og Inside, skjønt det er betydelig mer fargerikt enn de danske indie-klassikerne. Kort sagt er det et historiedrevet plattform-/hjernetrimspill der du forflytter deg gjennom et sideskrollende landskap der du møter varierte utfordringer. Noen løses ved hjelp av fingerferdighet, andre ved hjelp av de små grå, og mange krever en kombinasjon av de to. Hver sekvens er forseggjort og unik – her er det snakk om kvalitet fremfor kvantitet, og dette er ikke et spill som liker å gjenta seg selv.

Den store vrien i A Juggler’s Tale er at Abby og de andre figurene i spillet er marionetter. De har altså strenger, som både kan hindre og hjelpe avhengig av hva de prøver på. Strengene vil hindre Abby i å krype under en bro, for eksempel, men de vil også kunne brukes for å manipulere ting hun i utgangspunktet ikke er høy nok til å nå. Dette skaper utgangspunkt for flere spennende puslenøtter der man må tenke litt utenfor standardboksen for å lykkes.

Siden Abby er hovedpersonen i et dukketeaterstykke, styres hun også av en dukkemester – en eldre mann som hele tiden forteller hva som skjer, vanligvis på rim. Det er også han som kontrollerer handlingen, og noen ganger tar han direkte grep for å sikre at den går i den retningen han ønsker. Så er kan jo hva Abby ønsker være et helt annet spørsmål, og uten å røpe detaljer skjønner nok de fleste at Abby må gjøre mer enn å rømme fra sirkuset for å virkelig bli fri.

Konseptet er egentlig ganske fascinerende; vi er jo også en dukkemester, og det føles litt spesielt å måtte «dele» kontrollen over en spillfigur med en annen, som ikke nødvendigvis tenker som oss. Ellers har jeg ikke så lyst til å si så mye om handlingen, egentlig, annet enn at jeg koste meg med det vesle eventyret som ble fortalt.

Kort og godt

A Juggler’s Tale er ikke et spesielt stort spill; jeg brukte to kvelder med spilling på å fullføre det, og totalt brukte jeg litt mindre enn de «to-tre timene» utgiveren selv anslår det krever. Men det var skikkelig koselig mens det varte. Som de fleste slike «Limbo-likes» hadde det visse småfrustrerende sekvenser der jeg ikke helt skjønte hva spillet ville at jeg skulle finne på, men stort sett likte jeg hvordan det utfordret de små grå, med smarte gåter og løsninger. Dessuten var det alltid spennende å se hva spillet kom til å diske opp med bak neste hjørne.

Jeg må virkelig skryte av presentasjonen. A Juggler’s Tale en fryd for øyet. Alt fra kameravinkler til fargebruk er glimrende utført, og spillet oser av stemning. Det har også noen flotte animasjoner – spesielt er bjørnen Ursa et høydepunkt. Musikken er flott, og skuespilleren som spiller dukkemesteren gjør generelt en god jobb med sitt materiale, skjønt det skal sies at han må ty til litt nødrim og slikt av og til. Jeg mistenker at teksten ikke er skrevet av noen med engelsk som morsmål.

Men alt i alt? Dette er flotte saker. A Juggler’s Tale spinner en koselig og involverende fortelling med mange underholdende høydepunkt underveis, mye flott å se og en herlig tilfredsstillende slutt. Noen vil kanskje mene det er litt for kort, men jeg syntes det bør være rom for kortere spill av denne typen, som kanskje ikke varer i så mange timer, men der enkelt sekvens er unik, forseggjort og interessant.

A Juggler’s Tale er tilgjengelig på Nintendo Switch, PlayStation 5, Xbox One og PC. Det er PC-versjonen vi har testet. Vi fikk tilgang på et anmeldereksemplar før gårsdagens utgivelse. Bildene er hentet fra Steam-siden. Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon – her er traileren: