Klarer Centipede å hekte oss igjen, 40 år etter sin opprinnelige debut? Ja, faktisk.
Arkadespillet Centipede ble en stor suksess da det opprinnelig dukket opp i 1981, og det havnet selvsagt også på det meste av datidens hjemmeplattformer. Hvis du levde (og likte spill!) på åttitallet er sjansene marginale for at du ikke har hørt om det, og det har selvsagt fått både oppfølgere og relanseringer i årenes løp. Nå har Atari børstet støv av det klassiske konseptet, og resultatet er Centipede: Recharged.
Gå til krig mot sopper og tusenbein
Om du trenger en liten oppfriskning, fungerer Centipede som følger: Du styrer et romskip som kan bevege seg fritt i et rektangulært område i bunnen av skjermen. Over deg har du et landskap fullt av sopper, som kan ødelegges om de skytes noen ganger. Når spillet starter dukker det opp et slags tusenbein i toppen av skjermen. Tusenbeinet kravler fra side til side, og hver gang det støter på en hindring (som for eksempel en sopp) vil det snu og samtidig gå ett hakk nærmere bunnen av skjermen. Om det kommer helt ned vil det fortsette å plage deg i ditt bevegelsesområde helt til du får has på det.
Det som gjør konseptet mer interessant er at hver gang du treffer en del av et tusenbein, vil denne forvandles til en sopp. Og kulen din for eksempel treffer det midterste segmentet av tusenbeinet, vil hele greia dele seg i to separate tusenbein. Disse kan igjen deles opp, ikke helt ulikt asteroidene i Asteroids. Dermed blir det stadig mer kaotisk, og du må spille metodisk og med tunga rett i munnen for å lykkes.
Spillet har også noen andre elementer. Lopper kommer dalende ned fra toppen, og etterlater seg sopper underveis. I tillegg har vi skorpionene, som løper fra én kant av skjermen til en annen, og forandrer alle soppene de kommer borti til giftsopper. Slike giftsopper får tusenbein til å droppe det vanlige bevegelsesmønsteret deres og suse rett mot bunnen av skjermen, om de treffer dem. De siste krypene som plager deg er edderkopper, som beveger seg i rundt i din del av skjermen.
Samme konsept, flere nyheter
Centipede: Recharged beholder grunnkonseptet i Centipede, men det legger til noen nyheter. Edderkoppene er nå mer enn bare plageånder, de dropper nemlig også bonuser når de dør. Bonusene gir tilgang på nye våpen eller spesialegenskaper i en viss tidsperiode, og disse blir raskt et svært viktig element av spillet. I utgangspunktet har du nemlig den klassiske arkadespillbegrensningen at du kun kan ha én kule på skjermen samtidig, så standardvåpenet ditt er egentlig veldig tamt. Med bonusene kan du få alt fra laserkanoner til hurtigskyting og våpen som skyter bomber – veldig hendig for å få fjernet sopper og fiender fra skjermen.
Selve spillstrukturen er også endret. I originalen måtte du forholde deg til ett og ett tusenbein, og selv om spillbrettet besto var det åpenbart at nivået gikk opp for hvert tusenbein du kverket. Recharged følger den kanskje litt mer moderne modellen med uendelig spill, der fiendene dukker opp gradvis og dynamisk underveis, og du aldri får noen ordentlige pustepauser. Jo lenger du spiller, jo mer kaotisk og vanskelig blir spillet, og i tillegg til å prøve å overleve der og da må du hele tiden prøve å tenke fremover for å se hvor du for eksempel trenger å konsentrere deg når du får et våpen som egner seg godt til å ta ut store mengder sopper.
Ellers er kanskje den største endringen at spillarealet bruker bred skjerm, mens originalen brukte et smalt skjermformat (i praksis: spillet hadde en klassisk CRT-skjerm i 4:3-format, men satt på høykant slik at formatet ble 3:4 i stedet). Dette gjør at det blir mer rom å holde styr på, og det kan være litt lett å «glemme» deler av skjermen slik at du plutselig kommer på etterskudd der. Sopper i selve bevegelsesarealet ditt kan hope seg opp og hindre mobiliteten din, og giftsopper dypt inne i allerede «overgrodde» områder kan sikre at du hele tiden får en jevn strøm av tusenbein i fleisen da du ikke rekker å få bukt med soppene som sender dem nedover.
Neon-presentasjon til besvær
Grafikkstilen kan gjøre spillet litt vanskeligere enn det trenger å være. Centipede Recharged har nemlig fått en neon-aktig vektorgrafikk-inspirert stil, med massevis av flotte partikkeleffekter for eksplosjoner og slikt. Det ser veldig pent ut, men det blir vanskeligere å få med seg ting du egentlig burde reagere raskt på, slik som de hersens skorpionene eller individuelle sopper som ligger i veien for deg nede i skjermen. Spillet er såpass hektisk at manglende oversikt kan være veldig farlig, og til syvende og sist resultere i «game over». Eksplosjonene kan også skjule litt for mye, spesielt når tusenbein kommer i full fart mot deg og du ikke er helt sikker på om du får kverket dem før de når deg eller ikke.
Det er aldri gøy å dø fordi man rett og slett ikke får med seg faren før det er for sent, og jeg skulle ønske enkelte ting, som skorpioner og giftsopper, stakk seg litt mer ut.
Kontrollene er også litt så som så. Spillet kan kun spilles med tastatur eller håndkontroller, noe som er litt rart da originalen brukte «trackball» og en moderne datamus har mange av de samme styrkene. Det fungerer greit med håndkontroller også, men bevegelsene er litt «løse», og det kan være vrient å sette opp siktingen, spesielt når du prøver å kvitte deg med sopp. Spillet krever en grad av presisjon som jeg opplever at kontrollene sliter litt med å tilby. Med øvelse blir det bedre, men det slutter aldri å skurre litt.
Underholder likevel
Likevel er altså Centipede: Reloaded både gøy og vanedannende. Det blir herlig intenst etter hvert, og når jeg endelig kreperer føler jeg stort sett alltid at jeg kommer til å gjøre det bedre neste gang. Så det er alltid fristende å starte på nytt, selv etter et irriterende uflaks-dødsfall. Hvor lenge det fortsetter å være gøy å jakte på toppscore (spillet har selvsagt nettbaserte poengtavler) vil nok være veldig individuelt – i motsetning til mange andre moderne arkadeskytere av denne sorten er det ikke slik at Centipede: Reloaded introduserer nye fiender eller utfordringer underveis i spillingen, det blir bare vanskeligere og vanskeligere. Så når man etter hvert føler at man begynner å stange i veggen kan man fort miste motivasjonen til å fortsette.
Heldigvis har spillet en ekstra «challenge»-modus, som øker varigheten. Her får du 30 brett med spesifikke mål og utfordringer, og mange av disse har også unik layout. Jeg brukte i overkant av halvannen time på å runde alle disse, og de er både artige og varierte. Vanskelighetsgraden kan hoppe litt fra brett til brett, og noen av dem kan være veldig flaksbaserte (spesielt med tanke på toppscore – hvilke bonusvåpen de første edderkoppene gir kan utgjøre et hav av forskjell). Men jeg hadde det moro, og satte pris på variasjonen. Dessuten opplevde jeg at øvelsen jeg fikk i utfordringsmodus gjorde at jeg satte større pris på hovedmodusen etterpå.
Det skal forøvrig nevnes at spillet har lokal samarbeidsflerspiller for to, både i standardmodus og utfordringene. Dette har jeg ikke testet.
Konklusjon
Centipede: Recharged er en kul modernisering av et klassisk konsept. Jeg mistenker nok at de største Centipede-tilhengerne fortsatt vil foretrekke originalen, da Recharged føles ganske annerledes på flere områder selv om grunnkonseptet er det samme. Spillet er nok også litt mer flaksbasert enn de mest finjusterte arkadeactionspillene på markedet, for hvilke bonuser edderkoppene etterlater seg har en stor innflytelse på hva slags muligheter du har til å lykkes. Det samme har skorpionene; har du litt uflaks med hvor de dukker opp og hvor de får plassert giftsopper før du får skutt dem, blir det veldig vanskelig å redde situasjonen. Ah, og spillet kan som nevnt trenge noen grafiske justeringer for å gjøre viktige detaljer litt tydeligere.
Men jeg syntes Centipede: Recharged er temmelig gøy som det er, og trangen til å spille «bare én gang til» har vært sterkere enn jeg trodde på forhånd. Interessant nok startet det ikke slik; det var først etter at jeg hadde fullført alle de 30 «challenge»-brettene at jeg ble hektet på hovedmodusen. De individuelle komponentene i Centipede: Recharged er egentlig alle veldig enkle, og ikke er det så mange av dem heller, men de kombineres på en måte som skaper et herlig dynamisk actionspill. Resultatet er at jeg alltid spiller litt mer enn jeg egentlig hadde planlagt når jeg starter spillet.
Noen ny klassiker er det ikke, men det er moro – selv når det (ikke direkte sjeldent) får meg til å mumle halvhøyt i frustrasjon.
Vi mottok anmelderkode av PC-versjonen fra utgiveren. Spillet er også ute på alle de store konsollene – pluss Atari VCS. Alle skjermbildene i artikkelen er offisielle. Trailer:
Er du mer interessert i originalspillet, finner du det i samlepakken Atari Vault.