Turbo Tape-kassettene, del 22

Denne gangen kommer jeg blant annet over Electronic Arts’ første store sportssuksess.

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.

Her er spillene jeg finner denne uken:

Abrasco Golf (Abrasco, 1983)

Her har vi et relativt primitivt golfspill. Det fungerer litt som en videreføring av de tidligste golfspillene, som brukte tekst og eventuelt enkel ASCII-grafikk for å vise banen. Du får opp et oversiktsbilde over golfbanen, med trær, bunkere og greier, og får også informasjon om vindretning og avstand til hullet. Så må du velge kølle og hvilken retning du vil slå ballen i. Deretter får du se golferen din fra siden, og må velge hvor hardt du skal slå ved å justere hvor kølla skal være i starten av slaget, før du ser en animasjon av slaget og får følge ballen mens den suser over et skrollende landskap.

Okay, «suser» er feil ord. Den snegler seg gjennom lufta, mens den lager noen direkte ubehagelige pipelyder. Siden landskapet den passerer er helt generisk, er denne sekvensen forferdelig uinteressant. Den følges av at golferen rolig går mot ballen (det står faktisk «Joachim calmly walks to the ball»), for å så ta neste slag.

Spillet er i praksis helt menybasert, og det er ingen behov for å for eksempel time slaget riktig. Alt handler med andre ord om å finne riktig retning (vinkel), kølle og slagkraft. Det tar meg skremmende lang tid å finne ut av retningssystemet, selv om det i utgangspunktet burde være rett-frem. Retningen kan være fra 0 til 360 grader, og det jeg etter hvert finner ut av er at på oversiktsbildet er 180 grader rett ned, 0 grader rett opp, 90 grader rett mot høyre og 270 grader rett mot venstre. Altså føler jeg at spillets gradeskive er speilvendt. Alt går på kryss og tvers i hodet mitt, og det hjelper ikke at spillet mangler visuelle indikasjoner på vinkelen, den eneste måten å finne ut av systemet på er å huske hvor ballen lå, og se hvor den lander.

På greenen får du heldigvis se ballens bevegelser direkte, i stedet for en tullete animasjon, så når du først kommer dit er det bittelitt lettere.

Resultatet av alt dette er at jeg er 21 over par på første hull, 8 over par på andre og 10 over par på tredje. Jeg burde jo egentlig ha gitt meg mye før, men jeg blir irritert, så jeg laster ned et bilde av en gradeskive fra nettet, roterer den 90 grader mot høyre og speilvender den, og bruker den som referanse. Da klarer jeg neste hull på tre over par. Patetisk, mener spillet.

Så okay. Dette er ikke et bra golfspill. Men med riktig hjelpemiddel, fungerer det jo på et vis. Jeg vet ikke hva slags alternativer man hadde på Commodore 64 i 1983, men dette var jo før golfspill fikk den modellen vi forbinder med sjangeren i dag (takket være for eksempel Leaderboard Golf). Men selv om vi ser bort ifra den merkelige greia med vinklene er det alt for mye venting her – animasjonene av ballen som flyr gjennom lufta og golferen som spaserer bort til den er jo helt unødvendige. Urk, uansett… neste spill!

One on One (Electronic Arts, 1983/1984)

Navnet Per’s Basket fikk meg til å tenke at dette kanskje var enda et norskutviklet spill, men i stedet fikk jeg en tidlig storsuksess fra Electronic Arts: One on One: Dr. J vs. Larry Bird. Dette er et lisensiert basketballspill der to basketball-legender – Julius Erving (Dr. J) og Larry Bird – møtes mann mot mann på banen. Spillet debuterte på Apple II, noe som er ganske åpenbart ettersom EA aldri gjorde noe for å tilpasse grafikken i Commodore 64-versjonen. Det ser med andre ord litt grøtete og, ærlig talt, stygt ut – men til gjengjeld er animasjonene svært glatte og det hele er ganske imponerende i bevegelse.

På samme måte som med amerikansk fotball og baseball, er basketball en sport jeg har lite kjennskap til utover diverse mer eller mindre mislykkede forsøk gymtimer i årenes løp. Så når kampen blåses av, er det sjeldent jeg skjønner helt hvorfor. Men hovedgreia forstår jeg i det minste; få ballen oppi kurven, og hindre motspilleren i å gjøre det samme. Jeg antar det kalles å score kurv eller ett eller annet i den gaten.

One on One er åpenbart et forseggjort spill. Det har en drøss med innstillingsmuligheter, en (litt for) smart motspiller og masse fiffige detaljer. På ett tidspunkt klarte til og med motspilleren min å knuse hele platen som kurven er festet på – den har sikkert også et navn – med det resultat at vaktmesteren kom for å feie glassrester og kjefte på oss. Ved et par anledninger gjør motstanderen min jobben sin såpass imponerende at spillet velger å vise det i reprise. Også det en imponerende funksjon for et spill som opprinnelig kom i 1983.

Selve spillmekanismene virker veldig solide, og etter å ha lest litt i manualen (som jeg fant på nettet) får jeg en viss kontroll. Ikke nok til å ikke tape så det synger, men definitivt nok til at jeg skjønner dette spillet har potensialet til å være svært moro, spesielt om man har en menneskelig motspiller. Spillet har god flyt, samtidig som det åpenbart har dybde både med tanke på spillfigurenes bevegelsesregister og simulering av sportens regler.

Jeg kan faktisk godt se for meg å spille dette spillet mer, så kanskje det havner i den episk store bunken over spill som jeg vil skrive større artikler om. Med tanke på hvor raskt jeg klarer å rydde unna spillene i denne bunken regner jeg med at det kommer et tilbakelblikk på One on One i 2094. Gled dere!

Funfact: Hver av de to basketballspillerne mottok 25 000 dollar pluss 2,5% av inntektene i «royalties» for sin deltakelse i spillet. Erving fikk også noen aksjer i Electronic Arts. Så solgte de også over 400 000 kopier av spillet totalt, absolutt ikke noe å kimse av hva spill for datamaskiner angikk på åttitallet. Hvis du lurer på hvorfor Electronic Arts alltid har hatt et visst sportsspillfokus, finner du kanskje svaret her.

Bristles (First Star Software, 1983)

Dette spillet hadde jeg faktisk en original kopi av i gamle dager, og jeg husker at jeg likte det veldig godt. Men i motsetning til mange andre Commodore 64-favoritter, kan jeg ikke huske å ha prøvd det i ettertid, så det er nok snart 30 år siden jeg spilte det sist. Jeg er ikke gammel, du er gammel.

Etter å ha prøvd det en stund nå, er jeg litt mer ambivalent til spillet. Det er egentlig ikke så ille – enda et av de enkle, tidlige actionspillene med fargerik og naiv presentasjon og morsomme spillmekanismer. Men det er også himla frustrerende. Det skal voldsomt lite til å miste et liv, og ofte er det ikke din egen skyld engang.

Konseptet er uansett som følger: Du spiller en maler, som må male alle rommene i en serie større og større hus. Å male er enkelt; du trenger bare å passere et stykke vegg, så males den automatisk. Å overleve lenge nok til å få malt alle rommene, derimot, det er ganske vanskelig.

Det starter for så vidt greit nok, for i det første huset er det kun heisene (som knytter etasjene sammen) og en og annen flygende … ting … som kan gjøre skade på deg. Til gjengjeld er heisene et mareritt i spillet. De går opp og ned av seg selv, og er like utålmodige som en paternoster. Hvis du er et millisekund for rask eller treig med å gå ombord i en heis mister du et liv. Selvsagt lønner det seg heller ikke å få en heis i hodet, noe som er mye lettere enn en skulle tro, spesielt på senere brett der det begynner å skje ganske mye og min nå 30 år eldre hjerne ikke klarer å ha kontroll på alle de bevegelige tingene på skjermen.

For det skjer veldig mye etter hvert. Ikke bare er det tusen heiser å holde styr på, men en rekke forskjellige fiender og andre utfordringer som alle oppfører seg på ulike måter. Den minst frustrerende er ei lita jente som løper rundt for å klasse på de nymalte veggene, for hun er noe av det eneste i dette spillet som ikke vil drepe deg. Plukker du opp en sukkerstang kan du gi den til henne, og så lenge hun er opptatt med å spise den vil hun ikke skape trøbbel for deg. Alle de andre (mer uidentifiserbare) tingene i spillet dreper deg bare du er nær dem, og noen er ganske flinke til å jage deg, også.

Det verste er imidlertid at fiendene dukker opp på skjermen uten forvarsel. Riktignok kun i enderommene, men du kan banne på at en fiende vil teleporteres inn i rommet akkurat når du er der, slik at du dør før du skjønner hva som har skjedd.

Jeg forstår hvorfor jeg likte Bristles da jeg var barn, og jeg skjønner for så vidt også hvorfor det er godt ansett den dag i dag. Fiendene er varierte, kontrollene er responsive og det er noe tilfredsstillende over å gradvis male hele huset. Men jeg har rett og slett ikke tålmodigheten lenger.

Utgiver First Star Software er nok mer kjent for Boulder Dash. De holdt det faktisk gående til godt over tusenårsskiftet (sikkert mye takket være lisensiering av rettighetene til nettopp Boulder Dash), men i 2018 solgte de sine intellektuelle eiendommer til tyske BBG Entertainment.

Spy Hunter (Bally Midway/Sega, 1983)

Dette spillet tipper jeg ni av ti ex-Commodore 64-eiere drar kjensel på. Sannsynligvis er det kjent hos mange som ikke eide Commodore 64 også, da det kom fra arkadehallene og havnet på rikelig av hjemmeplattformer.

Jeg har allerede skrevet en del om Spy Hunter i en annen artikkel, men kortversjonen er at vi spiller en spion bak rattet på en superbil, og må komme oss gjennom et nettverk av veier fulle av slamper som vil oss vondt. Av og til hopper vi også ut på en elv (jeg er litt usikker på om bilen er av James Bond-kaliberet, og kan forvandles til en båt, eller om hovedpersonen hopper fra bilen til båten i fart), også den full av folk med onde hensikter. Heldigvis dukker det opp vennligsinnede lastebiler med forskjellige hjelpemidler og våpen, som vi kan kjøre inn i (i fart, selvsagt) for å få installert nytt utstyr og samtidig få en liten pustepause.

Spy Hunter var en favoritt i gamle dager, og selv om det ikke klarer å holde oppmerksomheten like lenge nå som da, er det fortsatt artig. Og jeg elsker fortsatt musikken, en enkel men effektiv SID-versjon av Peter Gunn-temaet. Når jeg spiller denne gangen jukser jeg litt, og kommer til det tredje «brettet», der veibanen er dekket av is. Så langt kom jeg faktisk aldri i gamle dager. Spillet blir nemlig ganske vanskelig etter en stund, spesielt når det hersens helikopteret dukker opp for å slippe bomber etter deg…

Uansett, les gjerne mer om Spy Hunter i den andre artikkelen min, for denne her har blitt lang nok!