Her har vi to utgivelser basert på samme arkadespill, men kun en av dem er offisiell.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Denne uken dukker det opp hele to spill med frosker i hovedrollen:
Frogrun 64 (1983, Anirog Software)
Frogrun er den andre Frogger-klonen på denne kassetten (den første var Jumpin’ Jack). At dette spillet ikke er like forseggjort som Jumpin’ Jack virker klart allerede på tittelskjermen, som kun har teksten «Frogrun 64 by Jeff» og muligheten til å se siste score og toppscore. Men okay, det finnes jo noen snadderspill med tilsvarende simple tittelskjermer (BC’s Quest for Tires, for eksempel), så vi trykker oss videre og starter selve spillet.
Det første jeg legger merke til er at bevegelsene er veldig hakkete. Det neste jeg legger merke til er at spillet er veldig vanskelig. Det lite avstand mellom bilene på veien, så feilmarginen er minimal, og det er dessuten veldig lett å «dobbelthoppe», altså bevege seg to hakk fremover i stedet for ett og dermed smelle rett inn i en semitrailer. På vannet er skilpaddene litt problematiske, fordi frosken «overskriver» grafikken i samme rute slik at skilpadden man står på blir usynlig og man kan dermed ikke se når den skal til å dykke (alle dykker ikke nødvendigvis samtidig).
Ellers har vel spillet de fleste elementene fra Frogger (froskedama er ikke med), og med litt tilvenning går det for all del an å spille. Men Frogger er ikke favorittspillet mitt til å begynne med, og det er jo ikke kjempegøy å spille en klone av et spill man egentlig har et litt «meh» forhold til når denne klonen i tillegg er betydelig svakere enn inspirasjonskilden. Jumpin’ Jack var også betydelig bedre.
Jeg tok en liten tur på nettet for å se om jeg kunne finne noen informasjon om Frogrun, og det viser seg at originalutgaven kom til VIC-20. Og da jeg for moro skyld tok en titt på en video fra VIC-20-versjonen, viste det seg at den ikke bare ser bittelitt bedre ut (i mine øyne, i alle fall), men også har med froskedama som ikke er i Commodore 64-versjonen. Det skal egentlig godt gjøres å konvertere et spill fra VIC-20 til Commodore 64, og gjøre det dårligere, så jeg tenker nok at dette spillet kan få strykkarakter.
Stix (1983, Supersoft)
Okay, nå føler jeg meg litt smålig for kommentarene om tittelskjerm i sted, for Qix-klonen Stix er et av favorittspillene mine, og det har ikke tittelskjerm engang. I stedet står bare skaperens navn på statuslinjen i toppen av skjermen.
Jeg har allerede skrevet en artikkel om Stix, der jeg gikk i detalj om hvordan det fungerer. Jeg har til og med laget en video, så for enkelthets skyld legger jeg den inn under.
Stix var artig nok et av de første spillene jeg fikk på Commodore 64. En eldre venn hadde en stor spillsamling, og satte sammen en Turbo Tape-kassett akkurat som dette, med mange av favorittspillene sine, som jeg fikk. Stix var et av spillene, og det ble en favoritt her i gården også. Faktisk er det et av veldig få spill faren min også har likt – kanskje det var en kombinasjon av spillets enkle men elegante konsept og det faktum at det ikke har noe «tøys» som gjorde at han i sin tid falt for det. Og dette har vel igjen gjort Stix ekstra verdifullt for meg, ettersom det lot meg dele min lidenskap for spill med ham.
Jeg tok uansett en kjapp runde med spillet da det dukket opp på kassetten, og kunne konstatere at jeg fortsatt syntes det er moro. Samtidig har jeg spilt det så mye at jeg ikke har noe nytt å oppdage her, så jeg ga meg etter min andre «game over».
Frogger (1983, Sierra Online)
Dagens andre (og kassettens tredje) Frogger-spill er, vel, Frogger. Den offisielle Commodore 64-versjonen kom fra Sierra, og ble laget av Chuck Benton (mannen bak den småberømte Leisure Suit Larry-forgjengeren Softporn Adventure).
Dette er en svært solid overføring av spillet, og jeg hadde det mye artigere med Frogger enn jeg trodde på forhånd, med tanke på min manglende Frogger-entusiasme. Faktisk begynner jeg å mistenke at alle de dårlige Frogger-klonene jeg har spilt i årenes løp kan ha ødelagt synet mitt på originalspillet litt, for når det er implementert så bra som her er konseptet faktisk temmelig solid.
Det som gjør denne versjonen så artig er en kombinasjon av den solide balanseringen og det faktum at spillet går skikkelig glatt og raskt. Her er det ingen tekniske problemer eller teite designvalg å skylde på når du dør, bare dine egne dårlige valg. Og akkurat det er sentralt; Frogger er, i større grad enn de aller fleste arkadespillene fra samme tid, et strategisk spill. Du må hele tiden planlegge fremover, spesielt når du er på vannet, for hvis du ikke har en plan B kan du fort ende opp på skilpadder som dykker eller en tømmerstokk som forsvinner ut av skjermen. Når hastigheten i tillegg øker blir det svært utfordrende å få frosken inn i det vanskeligste hjemmet (i venstre hjørne), og du må virkelig gjøre en innsats for å få det til.
Sierra-versjonen av Frogger har dessuten alle elementene fra arkadespillet. Kjærestefrosken du kan plukke opp for bonus, bonusfluer (eller rovdyr) som dukker opp i hjemmene, krokodiller på vannet, og så videre. Disse sikrer en solid risiko versus belønning-balanse, som de simplere klonene ofte mangler.
Presentasjonen er enkel, men fungerer fint, med mange animerte elementer, og spillet har spretten musikk i bakgrunnen (Commodore 64 ble jo etter hvert en plattform kjent for god spillmusikk, men veldig få av disse tidlige spillene har musikk utover små «jingles» eller til nød noe som spiller på tittelskjermen).
Så skal det selvsagt sies at som de fleste arkadespill er ikke dette ment å spilles i evigheter av gangen (uansett hva The King of Kong måtte få deg til å tro), og selv om jeg syntes det er moro holder det med noen runder.
Forresten, hvis du lurer på hvorfor det er Sega og ikke Konami som nevnes på tittelskjermen, er det fordi Sega produserte distribuerte arkadespillet i USA og tydeligvis også fikk rettighetene til vestlige hjemmeversjoner. Historien om hvordan spillet kom til USA er faktisk litt artig. Ledelsen i den amerikanske Sega-divisjonen var veldig skeptisk til spillet, da de mente det var for barnslig. Men den unge markedsføreren Elizabeth Falconer var bombesikker på at spillet ville bli en suksess, og påpekte at mange også hadde avfeid gigasuksessen Pac-Man som barnslig og enkelt. Hun klarte å få ledelsen med på et møte, og selv om de i utgangspunktet var svært lite lydhøre klarte hun å argumentere seg til et prøveprosjekt.
«Let her have her goddamn kids game!» skal en av topplederne oppgitt ha sagt på slutten av møtet, og resten er vel historie. Frogger ble Segas til da største suksess i USA.
Hexpert (1983, Anirog Software)
Dette spillet nevnte jeg faktisk i forrige del. Det er nemlig, i likhet med Cuddly Cuburt som jeg testet da, en klone av arkadespillet Q*Bert. Jeg hadde det i barndommen (en original kopi, som jeg hadde kjøpt), og jeg husker at a) det krevde veldig lang tid for å lastes inn, og b) jeg likte det ikke spesielt godt. Det siste der var en underdrivelse, faktisk er Hexpert et av veldig få Commodore 64-spill jeg husker at jeg genuint mislikte.
Jaja, vi får ta en titt. Kanskje de rundt 30 årene som har gått siden sist gang jeg spilte Hexpert har vært snille mot spillet?
[…]
Nei, okay, det har de ikke.
Hexpert har grafikken i orden. Det ser ganske bra ut. Figurene er i høy oppløsning, og det pyramideformede brettet ser fortsatt appellerende ut med sine falske 3D-heksagoner. Alt går dessuten glatt som smør, noe som ett lite øyeblikk fikk meg til å tro at jeg hadde tatt feil i barndommen. Men spillet har et ganske enormt problem. Det har nemlig ingen form for system som registrerer om du befinner deg på et annet sted i det «tredimensjonale» rommet spillbrettet består av enn fiendene, så du hvis din «sprite» rører en av deres mister du et liv uansett. Det gjør at fiendene kan drepe deg selv om de ikke er i nærheten av deg – det holder at figurene deres tilfeldigvis overlapper på skjermbildet.
Spesielt merkes dette når du hopper, for selv om du skal nedover og en fiende befinner seg over deg, tar spillfiguren din en bue som gjør at den krasjer i fienden.
Resultatet er et spill som ser solid ut på overflaten, men som knapt fungerer i praksis. Legg til den fabelaktige tittelskjermen som ber deg trykke skyteknappen for å starte, men nekter å la deg gjøre det før Hexpert-logoen har sneglet seg fra bunnen til toppen av skjermen, og … bleh.