Inntrykk: Distant Worlds 2

Et av tidenes beste strategispill har fått en oppfølger. Vi har testet Distant Worlds 2.

Hvis du på ett eller annet tidspunkt har vært hektet på et spill som Civilization, vet du hvor vanedannende det kan være å spille strategispill der fokuset er på å bygge mektige riker. Distant Worlds 2 er det til nå siste tilskuddet i sjangeren. Her tas vi med ut i verdensrommet, der vi kan legge under oss hele galakser med tusenvis av planeter.

En bebodd måne nær en gassgigant.
En bebodd måne nær en gassgigant.

Distant Worlds 2 er et sanntidsbasert spill, som også gir deg anledning til å gi ordre mens tiden står på stedet hvil. Dermed får det dynamikken fra sanntidsspill, uten noe av tidspresset. Og akkurat det er en god ting, for selv om Distant Worlds 2 ikke har med all funksjonaliteten fra Distant Worlds: Universe (forgjengeren pluss alle ekspansjonene), er det et beist av et spill med rikelig av ting å holde orden på.

Alt har en begynnelse

Den kuleste måten å starte Distant Worlds 2 på, i alle fall de første gangene du spiller, er som en sivilisasjon helt i startgropa. Det vil si at de fortsatt ikke har oppdaget hvordan man kan reise raskere enn lyset, og dermed realistisk sett kun kan utforske de aller nærmeste delene av sitt eget solsystem. Hvis du har flaks med plasseringen har du kanskje en måne eller noen asteroider rett i nærheten av planeten din, eller kanskje fraksjonen din selv befinner seg på en måne og har en større planet innenfor en rimelig avstand. Men gradvis vil du utvide rekkevidden via teknologisk forskning, samtidig som du utnytter deg av de ressursene du finner i nærheten.

Et romskip. Sorry, det er fredag, jeg kommer ikke på noen bedre bildebeskrivelse.
Et romskip. Sorry, det er fredag, jeg kommer ikke på noen bedre bildebeskrivelse.

I starten må du fokusere på det du trenger for å bygge enkle romskip, samt produsere drivstoff. Er du heldig finner du kanskje også andre beboelige kloder i samme solsystem, eller kanskje til og med en verden befolket av en uavhengig fraksjon som du kan prøve å blidgjøre slik at de innlemmes i riket ditt eller i det minste selger deg ressursene de har tilgang på. Alternativt kan du satse på invasjon, skjønt både dette og eventuell kolonisering ligger en stund frem i tid og teknologi. Du kan også være uheldig, og oppdage at det finnes pirater i nabolaget. Pirater vil du nok uansett treffe, men det er ekstra kjedelig om de har hovedbasen sin et meteorkast unna, typisk i et asteroidefelt fullt av verdifulle mineraler. Skjønt da har du jo også et mål for fremtiden.

Etter hvert vil du utvikle teknologi som tillater deg å først gjøre bruk av hele solsystemet ditt, og så zoome ut på stjernekartet for å utforske det galaktiske nabolaget. Utvidelsen vil fortsatt gå langsomt, men gradvis vil du bygge opp råvareproduksjon i ulike solsystemer, og forhåpentligvis få deg noen nye kolonier. Om du har tatt over uavhengige kolonier, vil beboerne på disse ofte være tilpasset et liv på andre typer planeter enn det din opprinnelige rase er, og dermed kan du få helt nye utvidelsesmulighetene. Men universet kan også finne på å slenge en stygg overraskelse i fjeset ditt, for eksempel et solsystem befolket av gigantiske monstre eller en gigantisk storm som kortslutter alt som kommer i nærheten.

Et levende univers

Mennesker trives kanskje ikke her, men heldigvis kan riket ditt bestå av mange forskjellige raser.
Mennesker trives kanskje ikke her, men heldigvis kan riket ditt bestå av mange forskjellige raser.

På dette tidspunktet kan det være gøy å zoome langt ut, og se all bevegelsen i riket ditt. Allerede vil du ha flere titalls frakteskip som reiser fra sted til sted i et forsøk på å tjene penger på varetransport – disse tilhører private interesser, og er ikke under din kontroll. Du er likevel helt avhengig av dem for å få de økonomiske hjulene til å rulle, og de nødvendige ressursene til stedene du trenger dem. Så du må legge til rette for at de skal få gjort sine oppgaver, blant annet ved å sikre at de ikke blir kverket av monstre og pirater. Men selv om det kan virke som de private skipene har dukket opp av seg selv, er ikke det tilfellet. De bygges på statens skipsverft og gjør bruk av de samme ressursene som statstyrte skip.

Så spørs det også hvem som bor i nabolaget ditt. Andre fraksjoner kan være vennligsinnede eller krigerske, gjerne litt avhengig av hvor «like» de er din egen. Spiller du som romedderkopper skal det godt gjøres å bli bestevenn med menneskene (kremt, Children of Time, kremt). Men alt er mulig, om du har råd til det. På dette tidspunktet finner du nok både potensielle allierte og mulige erkerivaler, og det kan være lurt å ruste opp forsvaret med mer avanserte skip og våpen. Skjønt slike krever også sjeldnere ressurser, så det er et evig kappløp. Heldigvis er handel en fullgod løsning, og hvis det er du som sitter på reservene kan det være svært lukrativt når halve universet sender sine frakteskip i din retning.

Og slik fortsetter det. Distant Worlds 2 er et vanedannende spill, og én time blir fort til to, og vips er det egentlig litt for sent – men før du kan gi deg må du bare se hvordan det går når kolonistene dine lander på den planeten med blå romdamer og konstruksjonsskipet ditt får fikset den forlatte basen fra en annen tidsalder, som du fant nær et sort hull. Og før du har blitt ferdig med de tingene får du en ny «skal bare», når en brennmanet på størrelse med en måne finner på at den skal spise en av dine viktigste gruvebaser.

Vi zoomer ut litt.
Vi zoomer ut litt.

Omfattende saker

Som du sikkert skjønner av skjermbildene, er Distant Worlds 2 et temmelig komplisert spill. Det har alt fra detaljert design av individuelle typer romskip til intrikate flåtesammensetninger som du kan styre med, og hvert eneste romskip i armadaen din er et individuelt skip som trenger reparasjon, drivstoff, oppgraderinger og så videre. Spillet har et enormt antall individuelle ressurser, som alle simuleres – det er ikke slik at drivstoff, for eksempel, automagisk havner på et sentrallager og like automagisk sendes til de som trenger det. Hvert tonn må produseres et sted og fraktes fysisk videre. Og om flaggskipet ditt går tom for drivstoff langt fra en base, må et tankskip (som forhåpentligvis har tanken full – greit å sjekke!) sendes for å redde det.

Når du så tenker på at spillet kan ha galakser på opp mot 2000 stjerner og over 10 000 kloder, sier det seg selv at det kan være mye å holde orden på. Det er også derfor Distant Worlds 2 har så mange muligheter til å automatisere ting. Det private næringslivet tar på seg mange viktige oppgaver, og er alltid helautomatisert, men du kan også velge å la datamaskinen stå for så godt som alt av spillets systemer.

Det blir aldri for mange kolonier.
Det blir aldri for mange kolonier.

I teorien er det faktisk ingenting som hindrer deg i å la datamaskinen styre hele riket ditt, og kun være kaptein på ett enkelt utforskningsskip som du til gjengjeld detaljstyrer. Skjønt jeg tror ikke det er den gøyeste måten å spille Distant Worlds 2 på. I stedet vil en typisk spiller automatisere ting de ikke føler behov for å styre med selv, og få datamaskinen til å komme med nyttige råd om andre ting. Hva du vil automatisere kan du skru av og på underveis, avhengig av situasjonen og ditt eget erfaringsnivå.

Skjønt etter hvert er det nok flere ting du vil skru av automatiseringen av, rett og slett fordi du oppdager at datamaskinen kan være en skikkelig tulling av og til. Mer enn én gang har jeg slått armene oppgitt i været når jeg har sett hva den har foretatt seg. Spesielt idiotisk er den når det kommer til autokolonisering av nye kloder, og velger å bygge koloniskip omtrent så langt borte fra målet som det overhodet er mulig å komme (med det forutsigbare resultatet at skipet går tom for drivstoff lenge før det kommer frem).

Så er det selvsagt også slik at datamaskinen ikke nødvendigvis tenker som deg, eller aner hva slags planer du egentlig har. Derfor vil den stadig mase om ting du ikke har til hensikt å gjøre, slik som å invadere en planet med hissige kjempeedderkopper midt i territoriet til en annen fraksjon, eller be deg bygge nye skip av en type du ikke ønsker nye skip av. Heldigvis er det en god del innstillingsmuligheter, slik at du kan skreddersy både varslinger og automatisering.

Du kan designe dine egne romskip. Eller la være.
Du kan designe dine egne romskip. Eller la være.

Rusk i maskineriet

Spillet har forøvrig andre KI-relaterte problemer, slik som at skipene i automatiserte flåter har en merkelig tendens til å komme fra hverandre etter en stund. Noen drar for å fylle drivstoff her, andre for å repareres der, og vips er en flåte fordelt på flere solsystemer. Ikke venter de på hverandre, heller, så hvis du har satt en flåte til å angripe et spesifikt mål i et fjernt solsystem kan du fort risikere at skipene kommer frem ett og ett.

Dette er imidlertid ting jeg forventer at blir rettet. Distant Worlds 2 er et enormt spill, og jeg kan tilgi at ikke alt fungerer knirkefritt ved lansering. Skjønt spillet har også mer alvorlige tekniske problemer, som er litt vanskeligere å tilgi. Jeg har for eksempel opplevd ganske mange krasj i løpet av uken jeg har spilt det, og jeg opplever også et veldig merkelig problem der spillet nekter å vise grafikk før jeg har trykket alt-enter, etter oppstarten. Jeg vet at utviklerne jobber for å komme til bunns i disse problemene, men mine egne erfaringer og de jeg leser andre har indikerer at Distant Worlds 2 kunne ha behøvd mer testing. Eller eventuelt en periode i «early access».

Diplomati er litt tamt.
Diplomati er litt tamt.

Mens vi er i en litt negativ modus, kan jeg også trekke frem noen andre momenter ved spillet jeg ikke er så begeistret for. Jeg syntes for eksempel det er skuffende lite å gjøre med individuelle kolonier, og jeg syntes diplomatisystemet slik det er nå fremstår litt vel transaksjonsbasert og lite dynamisk. Grensesnittet er en forbedring fra originalen, men det er fortsatt en del ting som er vanskeligere enn forventet å få informasjon om eller gjort, og jeg tenker nok at spillet burde hatt en bedre opplæringsdel i stedet for å dumpe veldig mye info på spilleren i løpet av veldig kort tid.

Konklusjon

Heldigvis er det ingen av problemene som hindrer meg i å ha det gøy med spillet. Jeg kan bli oppgitt nå og da, men jeg er ikke i tvil om at fundamentet her er veldig godt, og spillet har ingen problemer med å holde på interessen min. Samtidig er det litt med Distant Worlds 2 som det er med Civilization, nemlig at den gøyeste fasen er den første tredjedelen av et spill, og hver beslutning føles viktig. Jeg håper Distant Worlds 2 får enda litt mer dynamikk senere, for eksempel med tanke på pirater og rom-monstre, og jeg håper utviklerne får krydret universet med enda flere hemmeligheter.

Disse folkene holder seg helst til det våte element.
Disse folkene holder seg helst til det våte element.

Jeg vil uansett anbefale Distant Worlds 2 om du setter pris på romstrategi og har lyst på et spill med massevis av dybde. Med all automatiseringen kan det være lett å ikke få med seg at det til enhver tid foregår enormt mye i dette spillet. Jo dypere du dykker ned i det, jo mer får du tilbake. Men la meg også forsikre deg om at Distant Worlds 2 faktisk er ganske greit å komme inn i, hvis du har en viss erfaring fra strategispill fra før. Det har fortsatt litt å gå på med tanke på brukervennlighet, men ikke la skjermbildene skremme deg bort.

2022 ser ut til å bli et eksepsjonelt spennende år for strategispill, og hvor Distant Worlds 2 havner på topplisten når alt skal summeres opp i desember tør jeg ikke si. Men jeg er allerede nokså sikker på at det skal inkluderes.

Distant Worlds 2 er ute for PC, og er tilgjengelig via flere digitale distribusjonskanaler, som Steam og GOG. Vi har fått anmelderkode direkte fra utgiver Slitherine. Skjermbildene i artikkelen er offisielle.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: