Inntrykk: FixFox

FixFox er et skikkelig koselig spill, men det er litt for lett for sitt eget beste.

FixFox er unikt, sjarmerende, koselig, variert og dessverre også litt kjedelig. Jeg testet starten av spillet tidligere i år, og etter den runden hadde jeg høye forhåpninger. Nå som jeg har spilt det mer, er jeg generelt mer ambivalent til spillet.

Rev i rommet

Men la oss ta det fra begynnelsen av. Du spiller en mekaniker som sammen med din robotkompanjong beordres rundt for å fikse ting i verdensrommet. Litt etter at du får kontroll over spakene (og lærer hvordan de fungerer) tar jobben deg til en mystisk planet der det raskt viser seg at ting ikke er helt i vater.

Den første utfordringen du møter er at fiksing rett og slett er ulovlig. En religiøs orden har funnet ut at fiksing er en hellig greie som vanlige dødelige ikke kan drive med, så når du finner frem skrujernet ditt dukker de sporenstreks opp for å beslaglegge alle verktøyene dine.

Heldigvis er du en smarting, og finner ut at en mynt kan fungere som et nødskrujern, et plaster kan fungere som nødtape, og så videre. Så dermed er det bare å lete opp alternative verktøy. Disse finner du blant annet i sprekker og huler rundt omkring, men det viser seg selvsagt at de har eiere – en gjeng pirater, som også dukker opp for å rappe alt du har, om du stjeler for mye av dem. Forståelig nok, da.

Siden et spill om å fikse ting hadde vært ganske kjedelig om du ikke fikk tilgang på verktøy, finnes det måter å komme unna både fanatikerne og piratene på, så de er ikke det store problemet de ser ut til å være i starten. Det er fint, fordi ikke bare må du fikse ting for å komme videre i spillets handling, men du kan også ta på deg rikelig med sideoppdrag underveis, for å få nye verktøy i belønning. Spillet er nemlig satt til åpne omgivelser fulle av folk som trenger hjelp, og som kan hjelpe deg tilbake.

Ikke utfordrende

Selve fiksingen er imidlertid ikke spesielt interessant. Hver greie som må repareres har en håndfull komponenter, der noen typisk kan fikses uten verktøy og andre krever at du har ett eller annet. Men det er alltid åpenbart hva, siden alle gjenstandene dine må identifiseres før de kan brukes (selv om du som spiller vet hva de er og skjønner hva som er bruksområdet deres). Så selv om all logikk tilsier at mynten kan brukes som skrutrekker, trenger du faktisk ikke å tenke så langt engang. Du trenger bare å sjekke om egenskapene til mynten matcher egenskapene som trengs for jobben.

Utfordringen ligger derfor i å ha verktøyene du trengs. Noen kan kun brukes én gang, andre kan brukes flere før de må byttes ut. Gradvis viser det seg også at du trenger mer avanserte greier, slik som gjenstander som gløder i ulike farger eller har en viss smak. Men det å få tak i dem er ikke vanskelig. For å få noe til å smake honning kan du finne en honningdam og dyppe det i den, for eksempel. Lokalbefolkningen peker deg mer enn gjerne i riktig retning, om du spør dem hvor en slik dam måtte befinne seg.

Det er ikke dermed sagt at prosessen ikke kan være hyggelig. Fikseminispillet er enkelt, men prosessen byr ofte på en viss tilfredsstillelse. Det å utforske spillets gigantiske miljøer er også trivelig, ikke minst takket være den myke og fargerike grafikken som gjør verden skikkelig innbydende, og den ofte direkte deilige musikken som spilles i bakgrunnen.

I tillegg har FixFox en hovedhistorie som stadig tar tak i deg, og river deg videre. Det er denne som gir deg de mest interessante utfordringene å jobbe med, der du må løse gåter i miljøene ved hjelp av et stadig større arsenal av ulike verktøy, og så lenge du følger oppdragene går det aldri lang tid mellom hver gang spillet gir deg tilgang på noe nytt. FixFox får gradvis flere og flere lag og systemer, og du må benytte deg av dem alle.

Problemet er at få av dem er spesielt interessante i lengden. Det er ikke slik at det å få tilgang på en gravemaskin gir deg genuint nye måter å spille på. Det betyr bare at du nå kan løse visse utfordringer du ikke kunne løse før. I stedet for å gjøre de mekanismene som allerede har blitt introdusert dypere, får vi bare nye mekanismer som er like grunne som de gamle.

Jeg føler heller ikke at alle mekanismene respekterer tiden min; på ett tidspunkt trengte jeg en børste for å fullføre en reparasjon, og heldigvis var det et sideoppdrag like ved, der en av belønningene var en tannbørste. Yay! Men siden jeg aldri hadde brukt noen tannbørster før, måtte jeg uansett dra til nærmeste orakel for å få bekreftet at tannbørsten faktisk var en børste før jeg fikk lov til å bruke den. Ikke noen voldsom jobb, for all del, men helt unødvendig.

Det hjelper at spillet sjeldent dveler for mye med de samme tingene, så du får aldri tid til å bli superlei før det vil ha deg til å gjøre noe annet. Det har heldigvis også en del sekvenser som er ganske artige, slik som en tidlig runde i verdensrommet der du må leke Sokoban med truck. På sitt beste krever det absolutt at du bruker de små grå. Men stort sett er det hele litt for rett-frem, og løsningene litt for åpenbare.

Hadde jeg bare likt handlingen…

I løpet av spillet vil du også treffe rikelig med mer eller mindre sjarmerende bifigurer, og noen av dem blir du veldig godt kjent med. Utvikleren har åpenbart lagt svært mye arbeid i dialogene, mellomsekvensene og de interaktive vignettene underveis, og det merkes.

Det er samtidig her jeg tror mitt viktigste problem med FixFox ligger. Altså, jeg kan ikke peke på noe jeg direkte misliker med handlingen eller historiefortellingen. Men det er ikke noe som virkelig appellerer til meg, heller. Verken mysteriet eller de merkelige skruene du må forholde deg til underveis interesserer meg. Dialogene kan være småartige til tider, men det er også alt.

Jeg tror ikke dette er spillets skyld, egentlig. Jeg tror bare at jeg ikke er i målgruppen. Hadde jeg vært en tenåring i dag, og ikke på nittitallet, så tipper jeg at jeg hadde likt det her mye bedre. Og siden jeg ikke gjør det, faller mye av opplevelsen sammen. Hvis et spill klarer å hekte meg med handlingen sin, er det som en magisk tryllestav som umiddelbart frister meg til å tilgi andre problemer. Aller helst vil jeg jo at et eventyrspill skal ha intrikate og kule gåter i tillegg til en sterk historie som hekter meg. Men så lenge historien har hektet meg, gjør det meg ikke så voldsomt mye om gåtene er rett-frem og enkle. Når den ikke klarer det, synker motivasjonen som en stein.

FixFox er åpenbart et kjærlighetsprosjekt fra utviklerens side, og det har sjarme og hjertevarme i bøtter og spann. Det er et spill av den typen som gir meg dårlig samvittighet for å ikke like det. Og for all del; jeg misliker det ikke, heller. Det er alltid mildt underholdende, og noen ganger mer. Men jeg har aldri lyst til å spille det så veldig lenge av gangen, og hvis jeg ikke hadde påtatt meg å teste spillet ville jeg nok ha lagt det bort for lenge siden.

FixFox er ute på PC nå. Du finner det blant annet på Steam, og kan sjekke det offisielle nettstedet for mer informasjon. Vi har fått anmelderkopi fra utgiveren.