Nå er ridderspillet fra 1983 ute på Steam.
For en tid tilbake overførte jeg en haug av kassetter fulle av piratspill for Commodore 64 til PC, og brukte et helt år på å gå gjennom dem for å spille og skrive om alle spillene på dem. Dette var utelukkende tidlige spill – det nyeste var fra 1984 – og jeg føler at serien gir et godt inntrykk av hvordan det var å være Commodore 64-spiller i plattformens tidlige år.
Cavelon
Et av spillene som dukket opp var Cavelon, et slags labyrintspill jeg ærlig talt ikke likte så voldsomt godt. Takket være ny teknologi som heter «utklippstavle» har jeg lagt inn det jeg skrev om spillet nederst i artikkelen, men du må gjerne klikke på lenken likevel.
Men den enes skrot er den andres skatt, som det heter, og hvis du husker tilbake på Cavelon med glede kan du nå finne det på Steam, der det koster 15,50 kroner (minus 10% lanseringsrabatt akkurat nå). Spillet har lagre- og lastemuligheter, diverse kontrollinnstillinger og muligheter for å velge ulike måter å vise skjermbildet på.
Det er riktignok ZX Spectrum-versjonen Pixel Games UK har sluppet på Steam, men det er ikke utenkelig at den er bedre enn Commodore 64-versjonen hva spillbarhet angår, og det er jo ikke slik at den versjonen jeg spilte var noen fryd for verken ører eller øyne i utgangspunktet.
Overraskende nok debuterte faktisk Cavelon i arkadehallene, så kanskje det var den versjonen Pixel Games UK egentlig burde gått for?
Ellers skal det kanskje nevnes at de også har sluppet et Spectrum-spill som heter Cosmic Wartoad på tjenesten. Det ser litt småartig ut, på en sånn «småsurrealistisk, britisk spill fra tidlig på åttitallet»-måte.
Her er Cavelon-teksten jeg lovet tidligere:
Cavelon (Ocean Software, 1984)
Det er noe kjent med dette spillet, så jeg har nok vært innom det før – uten at det har gjort det helt store inntrykket. Det er i så fall ikke så rart, for Cavelon er egentlig ikke det helt store spillet heller. Greit nok, kanskje, men ikke noe jeg ser for meg at jeg ville spilt særlig mye.
Det hele starter utenfor en middelalderborg, der en barmfager og helt sikkert ganske vakker jomfru veiver voldsomt med armene på toppen av tårnet. Som en pliktoppfyllende ridder må vi gå gjennom en serie labyrinter fulle av fiender, plukke opp alle bitene av døren til neste brett (tilsynelatende en magisk portal som åpner seg hvor som helst, så fremt vi har alle delene), og gjenta oppgaven helt til vi kommer opp til toppen. Der venter «den sorte trollmannen», som forøvrig er kledd i hvitt.
Spillet har en viss dybde, da det er massevis av ting å plukke opp underveis. Skjermbildet skroller fra side til side, men det er den typen småirriterende skrolling der kameraet flytter seg et fastsatt stykke bortover hver gang vi når et visst punkt på skjermen, og ellers holder seg i ro. Sannsynligvis fordi skrollingen i seg selv er veldig hakkete, og spillet hadde vært uspillbart om kameraet hadde holdt på slik hele tiden. Men løsningen har den ulempen at det er veldig lett å vandre rett inn i fiender når skjermbildet først bestemmer seg for å skrolle, da disse labber rundt tilsynelatende uten mål og mening og dermed er helt uforutsigbare.
Jeg satte altså ikke så veldig pris på Cavelon. Det ble litt bedre med øvelse, men det virket alltid litt for tilfeldig til at jeg egentlig ble helt komfortabel med det. Av og til bare døde jeg, helt uten forvarsel. Kanskje det er en usynlig timer et sted, eller en regel jeg ikke har skjønt. Men jeg skal ikke slakte spillet, heller – det var sikkert godt mulig å kose seg med det, spesielt hvis man ikke hadde så mye bedre å spille.
Toppbildet er hentet fra Mobygames.