Tidlige inntrykk: Gunner, HEAT, PC!

Tunge krigsmaskiner møtes til dyst i denne nye stridsvognsimulatoren.

Folkefinansiering av spillutvikling er ikke like mye omtalt i dag som da Kickstarter tok av for ti år siden. Men det er fortsatt en ganske stor greie, og på samme måte som før er det gjerne spill som neppe ville blitt utviklet gjennom tradisjonelle kanaler som har suksess. Gunner, HEAT, PC!, som jeg for det meste vil forkorte til GHPC i resten av artikkelen, er et slikt spill. Det er en stridsvognsimulator laget i samme stil som nittitallets utgivelser i sjangeren; det lett å lære og lett å styre, men syr ikke puter under armene på deg og bygger på autentisk simulering.

Tilbake til åttitallet

GHPC finner sted på åttitallet, der den kalde krigen har blitt varm gjennom en væpnet konflikt mellom stormaktene i det da delte Tyskland. Spillet finner sted i det som ble kalt Fulda-åpningen, et strategisk viktig grenseområde mellom to dalfører der NATO så for seg at Warzawa-pakten kunne gjennomføre et overraskelseangrep på Vesten. Følgelig ble det på begge sider av konflikten lagt omfattende forsvars- og angrepsplaner for en konflikt i området, og slikt er jo gull for moderne spillutviklere som trenger autentisk inspirasjonsmateriale for spillene sine.

Du har sikkert lagt merke til at mange tilhengere av ulike simulatorer misliker at de kalles «spill», som om det ordet innebærer noe barnslig og useriøst. Utviklerne av GHPC er imidlertid ikke redd for den betegnelsen, for de understreker at spillet sitt har like mye fokus på moro som på realisme.

Det betyr at når du setter deg inn i en stridsvogn, styrer du den enkelt med WASD-knappene. Det er ingen giring eller andre komplikasjoner å ta hensyn til, men stridsvognen oppfører seg likevel på en troverdig måte. Du trenger heller ikke å detaljstyre lading og slikt, med mindre du vil skifte ammunisjonstype, for det gjør andre for deg. Det er egentlig bare å kjøre, sikte og skyte. Men hvis du oppfører deg som om du spiller et arkadespill blir vognen din raskt forvandlet til skrapmetall. Spillet simulerer hvert projektil og hva som skjer når det eventuelt treffer noe, og selv et i utgangspunktet dårlig treff kan få fatale konsekvenser om en bit skrapmetall for eksempel treffer ammunisjon ombord.

Dermed gjelder det å holde øye med omgivelsene, være forsiktig og ikke fyre av bare for å skyte (du trenger kanskje ikke å lade selv, men noen må gjøre det, og det tar fryktelig lang tid når du akkurat har bommet på en fiende og du ser kanonen hans snu seg i din retning). Det gjelder også å være mobil, og bruke landskapet til din fordel. Du er vanligvis ikke alene, men en del av en større gruppe som typisk består av flere stridsvogner og pansrede personellkjøretøy, og vanligvis har du også andre allierte. Noen ganer er du kommandør, og kan gi dem ordre.

Trefninger er ofte svært intense, og over på kort tid. Om det er du som får avfyrt det første skuddet, og du faktisk treffer det du sikter på, er sjansene gode. Om fienden får skutt først, kan du være død før du skjønner hvor de skjøt fra. Heldigvis er dette et spill, ikke virkeligheten, og så lenge du har noen på laget ditt kan du hoppe inn i en annen krigsmaskin for å (prøve å) ta hevn. Men alt går veldig raskt i kampens hete, og når én side begynner å få overtaket kan det være vrient å snu trenden.

Jeg beskriver GHPC som en stridsvognsimulator, men det betyr ikke at du bare kan kjøre stridsvogner. Du kan også ta kontroll over de nevnte personellkjøretøyene, og spillet har også militære lastebiler som kan styres. Warzawapakten får også tilgang på en UAZ. I fremtiden skal spillet etter planen ikke bare få flere krigsmaskiner, men det vil også få infanteri og mulighet for luftstøtte.

Fortsatt lenge til spillet er ferdig

GHPC ble lansert i «early access» i går. Det er viktig å understreke at dette spillet er langt fra ferdigutviklet. Det har en relativt enkel dynamisk kampanje, samt en grei håndfull scenarier der én eller begge sider er spillbare. Her virker det også som situasjonen kan variere litt fra gang til gang, så det er ofte gøy å spille samme oppdrag mange ganger. Spesielt de vanskeligste, der jeg gang på gang ergrer meg grønn over tapet og banner på at jeg skal lykkes neste gang. Uten å gjøre det, selvsagt.

Variasjonen er det heller ikke noe å si på, og spillet føles for eksempel helt annerledes når du kjemper om natten enn når det er dagslys. Flerspiller har det ikke, men dette er på vei – du kan se «veikartet» for videre utvikling her.

Det er imidlertid ikke innholdsmengden som gjør at jeg muligens vil nøle med å anbefale spillet nå, men en kombinasjon av andre ting. Den kunstige intelligensen er for eksempel tvilsom, både med tanke på dine allierte og fiendens styrker. Den ene gangen jeg spiller et oppdrag går alt glatt, den neste finner halvparten av laget mitt ut at de skal kjøre inn i et skogholt og sette seg fast der. Den tredje gangen har kanskje en av motstanderne bestemt seg for å dra på langtur, og når du egentlig har vunnet må du kjøre rundt i en evighet for å finne ut hvor i alle dager den siste fienden har tatt veien. Så finner du han kanskje stående helt stille, langt unna alt og alle, mens han venter på å bli skutt.

I tillegg er det begrenset med visuell skademodellering – hvis tårnet til en stridsvogn befinner seg ti meter unna resten skjønner du at den ikke lenger en noen trussel, men ellers er det av og til vrient å se hvilke enheter som er ute av drift og ikke, og siden du aldri helt kan stole på datamaskinen er det ikke så lett å vite om et kjøretøy står stille fordi det er ødelagt, fordi føreren er død eller fordi datamaskinen bare har gitt opp.

Mer tydelige skadeeffekter er heldigvis noe som kommer, og ellers syntes jeg grafikken generelt er god, med detaljerte maskiner, troverdige landskaper og heftige eksplosjoner. Om natten er det også spektakulært, når du for eksempel ser omrisset av en stridsvogn mot en røyksky opplyst av en eksplosjon. Lyden fortjener også noen ord, ikke bare fordi effektene er glimrende (og det å lytte kan være skikkelig viktig til tider), men fordi utviklerne har fått ekte stridsvognpersonell til å rope ut kommandoer og beskjeder på en svært troverdig måte (det er også her spillnavnet «Gunner, HEAT, PC!» kommer fra).

Konklusjon

Gunner, HEAT, PC! har vært et hyggelig bekjentskap så langt. Jeg er ikke noen utpreget militærsimulatorfantast, men jeg liker at spill føles autentiske – gi meg heller ArmA enn Call of Duty – og dette spillet passer meg sånn sett som hånd i hanske. Det legger seg litt i samme område som Armored Fist, M1 Tank Platoon eller Sherman M4 (som var min introduksjon til sjangeren), og jeg tror at hvis du likte noen av de spillene vil dette falle i smak.

Spillet har fortsatt en god del områder der det kan og bør bli bedre, men fundamentet her er godt. Det har absolutt nok innhold og variasjon til at det holder på oppmerksomheten en stund, fysikken og spillfølelsen er glimrende, og det slutter aldri å bli gammelt å se flammene stå himmelhøyt ut av lukene på en T-72 etter et velplassert (eller heldig) treff.

Hvis det ikke gjør deg noe at et spill åpenbart har lang vei igjen før det nærmer seg ferdigstillelse, og du er villig til å godta at det ikke fungerer optimalt på alle områder, syntes jeg derfor du bør vurdere Gunner, HEAT, PC! Takket være både Patreon og det som virker som solide tidlige Steam-salg virker det også som utvikleren er i en posisjon som sikrer at de kan levere det de lover. Noen garanti har vi jo selvsagt aldri, så jeg kommer heller ikke med noen uforbeholden anbefaling, men jeg har virkelig troen på dette spillet.

Vi fikk tilgang på en anmelderkode av Gunner, HEAT, PC! cirka én uke før tidliglanseringen. Spillet er tilgjengelig på Steam, for PC. Her er en trailer: