Spidd horder av demoner i dette retroinspirerte arenaskytespillet.
Kort og godt: Det er en passende beskrivelse for Impaler. Dette er en roguelite-førstepersonsskyter der du er fanget i en rimelig liten arena – den minner om innsiden av en kirke – og må kverke alle de djevelske fiendene som sendes i din retning over en serie stadig vanskeligere runder med intens skyting og spidding.
Fiendene teleporteres inn gradvis, og det gjelder å få has på dem så fort du kan slik at du ikke overveldes. Du kan gjøre dette på to hovedmåter; enten ved hjelp av et skytevåpen (valgt i starten av spillet) eller ved hjelp av en merkelig sak som får enorme spyd til å poppe opp av bakken og spidde de som måtte være så uheldige å stå over dem. Du har evig ammunisjon for begge, men du må bruke dem om hverandre for å unngå at de overopphetes. Spidderen har også den bonusen at fiender som drepes av denne slipper helsepoeng som du kan grabbe.
Splat!
En tredje måte å drepe fiender på er ved hjelp av hopping, for i ekte Mario Bros-stil er disse fiendene sårbare for spillhelter som deiser ned i hodet på dem. Hvis du lander hardt nok på bakken sender du dessuten ut små, dødelige spyd i alle retninger. For å få dette til må du hoppe ekstra høyt, enten ved hjelp av hoppeplater på gulvet, eller ved å sikte rett ned og skyte med spiddevåpenet slik at du spretter himmelhøyt på ditt eget spyd. Det er ganske gøy.
Ah, og som seg hør og bør dukker det av og til opp eksplosive tønner, som vi alle vet er et nyttig hjelpemiddel i kampen mot demoner og slikt. Dreper du nok demoner på kort tid bærer det dessuten inn i «bullet time» en stund, der du er usårbar og tiden går saktere. Som seg hør og bør.
I tillegg til eventuelle helsepoeng slipper fiendene også penger, som du kan bruke til å kjøpe oppgraderinger mellom hver runde i arenaen. Du får alltid velge mellom to stykker, men innen du har prøvd dem én gang vil det stå noe slikt som «undiscovered health upgrade», for eksempel. Så du må spille en god del ganger før du får full oversikt over oppgraderingene. På samme måte låser du opp nye våpen ved å oppnå ting over tid.
Hver runde tar noen minutter, og så får du en pustepause med noen ekstra helsepoeng før du starter på nytt. Totalt tar det vel omtrent en tjue minutter å fullføre spillet, inkludert «bosskampen» på slutten.
Ikke så stort, men moro lell
Nå har jeg beskrevet omtrent hele spillet. Impaler er ikke stort, og det er for så vidt heller ikke spesielt variert. Jeg vil tippe du har møtt alle fiendetypene det har å by på i løpet av en halvtime, og kanskje vunnet din første runde etter litt i overkant av én time. Cirka én time til, og du bør ha låst opp alle våpnene.
Men det er gøy. Kontrollene sitter som støpt, og etter de innledende rundene blir spillet velbalansert og intenst. De ulike våpnene er alle tilfredsstillende å bruke, og spillets andre drapsmekanismer er like artige. Etter noen minutter med spilling er det lett å komme inn i flytsonen og suse rundt som en morderisk gud mens fiendene faller som fluer rundt deg. Det Impaler mangler i variasjon og innholdsmengde, tar det igjen ved å rett og slett bare være skikkelig gøy å spille.
Så er det selvsagt også noen ting som ergrer meg litt. Enkelte av fiendene er småirriterende, og jeg liker ikke hvordan spillet hele tiden plopper ned masse hindringer på arenaen. Jeg skjønner at det må gjøre noe for å sikre en viss variasjon i det som tross alt bare er en kube med fire søyler, men det blir litt for mye av det gode.
Snacks, ikke middag
For meg har uansett Impaler fungert ypperlig som et spillmessig mellommåltid, og enn så lenge er det fortsatt gøy å spille det. Jeg har låst opp alt av våpen, men ikke alle oppgraderingene, og selv om jeg ikke føler noe enormt behov for å låse opp alt spillet har å by på tror jeg at jeg fortsatt har noen runder å gå på før det sier stopp.
Impaler minner meg egentlig om mange av spillene jeg koste meg med på Commodore 64 og Amiga – de var ikke laget for å ta over eksistensen min, slik så mange moderne spill tilsynelatende er. I stedet leverte de god action, som holdt på oppmerksomheten i et kvarter til en halvtime og så ga slipp. Så kunne det fort gå noen uker, før jeg plutselig fikk lyst til å spille dem igjen.
Jeg tror gjerne at Impaler kan ligge lenge på harddisken, for å bli tatt frem nå og da og gi meg en halvtime med underholdende skyting. Men det kan også være jeg aldri spiller det igjen. Litt mer variasjon hadde nok ikke gjort noe, og kanskje nettbaserte poengtavler hadde kunnet få frem konkurranseinnstinktet på en måte spillet ikke gjør i dag. Eller kanskje en ekstra vanskelighetsgrad som kunne øke utfordringsnivået litt. Men slik det står byr Impaler på to-tre timer med solid skytespillmoro for 30 kroner, og det er jo ikke så galt.
Vi har fått tilgang på anmelderkopi av Impaler fra utgiveren. Spillet ble lansert denne uken, og du finner det på Steam. Trailer: