Spillåret 2022 – Joachims favoritter

Hvilke spill har preget ditt spillår? Her er noen av Joachims favoritter fra 2022.

2022 var et ganske godt spillår, var det ikke? Det er mitt inntrykk, i alle fall, selv om jeg egentlig ikke har spilt så voldsomt mange av de store utgivelsene, verken på AAA-siden eller indie-siden. Det har gått mye på spill jeg har fått anmelderkoder av, og når jeg ikke har spilt slike spill har jeg prøvd å jobbe litt med «backloggen» eller spille retrospill for ulike artikler (spesielt har serien 4×30 Commodore 64-spill tatt mye tid, der jeg har jeg kommet mye lenger «i virkeligheten» enn det som er publisert). Dessuten er det fortsatt primært på PC jeg spiller, så konsolleksklusivene har jeg ikke fått prøvd.

Men jeg har altså fått spilt mye bra likevel, og her er fem spill jeg føler for å trekke frem:

5. Elden Ring

Da Elden Ring først kom ut, var jeg opptatt med Ultima Underworld. Og hvis du har spilt denne rollespillklassikeren, vet du at den krever ganske mye tid. Jeg er i tillegg ikke en spiller som greier det der med å holde på med to tidkrevende spill samtidig, da blir ett av dem lagt bort og neppe tatt frem igjen. Da Ultima Underworld var ferdig dukket andre spill opp, og plutselig var sommersalget rett rundt hjørnet. Selvfølgelig kommer Elden Ring på sommersalget, tenkte jeg, så jeg markerte datoen og gledet meg. Men neida! Ikke noe Elden Ring der! Siden jeg nå hadde ventet i nærmere et halvt år uansett, tenkte jeg at det ikke gjorde noe å vente litt til. Og for å gjøre en lang historie kort, har jeg ikke fått spilt Elden Ring før nå i julen.

Jeg har likevel rukket å spille det såpass mye at jeg føler meg komfortabel med å liste det opp her. Det har en dypt fascinerende verden som er en skrekkblandet fryd å utforske, det har som vanlig et herlig kampsystem, og det har noen nye mekanismer (hesten, muligheten til å påkalle ulike typer allierte) som gjør at det ikke føles helt som om det «bare» er Dark Souls men i en åpen verden. Jeg gleder meg til å fortsette.

4. Strange Horticulture

Det ville kanskje vært lett å glemme denne lille spillskatten fra januar i årets oppsummering, men selv om dette underfundige detektivspillet ikke akkurat stikker seg frem, var det en herlig opplevelse fra start til mål. Spillet gir deg rollen som innehaver av et koselig lite attenhundretallsgartneri, men plantene du selger har unike, magiske egenskaper som gjør den nyttige for folk med litt spesielle behov. Via kundene dine vikles du inn i en serie mysterier og komplotter, og valgene du tar underveis kan få store konsekvenser for verdens videre vel.

Jeg vet ikke helt hva slags sjanger jeg vil klassifisere Strange Horticulture som, men det ligger jo ganske nærme eventyrsjangeren. Hovedfokuset i spillet er på å identifisere ulike planter ved hjelp av informasjon du gradvis får tilgang til, og dermed liker jeg å trekke frem moderne klassikere som Return of the Obra Dinn, Heaven’s Vault og Her Story som spill som «føles» litt som dette, selv om de alle er ganske ulike. En ting er i alle fall sikkert: Å pusle frem løsningen på dette mysteriet er en skikkelig tilfredsstillende opplevelse, og du bør absolutt få den med deg.

3. Against the Storm

Denne postapokalyptiske fantasy-roguelite-bybyggeren ble en av årets store overraskelser for min del. Spillet så for all del ganske interessant ut, men at jeg skulle bli så forelsket i det som jeg endte opp med å gjøre hadde jeg aldri trodd. Jeg tror noe av nøkkelen ligger i måten det ikke tar ti timer å fullføre en by; du klarer én eller to unike byer på samme kveld. Og det føles merkelig nok ikke rart å ha det slik, for der det å hele tiden starte på nytt hadde helt ødelagt moroa med et spill som Cities: Skylines (på tide med en oppfølger, nå?) føles det helt naturlig å bare dra videre fra en vellykket Against the Storm-koloni. Spesielt fordi den tross alt bare er en del av den store helheten som er kampanjen din.

Men Against the Storm har mye mer å skilte med. Det har intrikate og fascinerende spillmekanismer som gir deg stor frihet til å utvikle ulike kolonier i ulik retning, selv om de på overflaten ser ganske like ut. Det lar deg spille det ganske avslappet på lavere vanskelighetsgrader, mens det på høyere vanskelighetsgrader krever at du er på ballen hele tiden og at du må overveie hver eneste avgjørelse. Slikt er ganske deilig for de av oss som liker strategispill, og gruble over det vi skal foreta oss. Against the Storm er fortsatt i «early access», men det føles ikke slik.

2. The Excavation of Hob’s Barrow

Et av to pek-og-klikk-eventyr på årets liste, og selv om det rent mekanisk er nesten helt likt det andre, kunne opplevelsen de to spillene tilbyr knapt vært mer ulik. Der Return to Monkey Island byr på humor i lange baner, den ene karikaturen etter den andre og gåter med tullelogikk, er dette en mørkere affære med langt mer realistiske figurer og gåter.

I The Excavation of Hob’s Barrow tas vi med til en lukket landsby på det engelske høylandet, der vi i rollen som arkeologen Thomasina Bateman prøver å få tillatelse til å utforske en gravhaug det knyttes gufne historier til. Jo mer vi spiller, jo mer skjønner vi at hemmelighetene som hviler under bakken bare bør ligge der, uten at det hjelper så mye. The Excavation of Hob’s Barrow beskrives som en grøsser, men det er sjeldent direkte skummelt. I stedet byr det på et herlig mysterium med knallgode figurer vi får nok tid til å bli godt kjent med, og bør spilles av alle som liker historiedrevne spill.

1. Return to Monkey Island

Tenk at vi skulle få et helt nytt Monkey Island-spill i år! Dette var faktisk det eneste spillet jeg virkelig gledet meg til – i så stor grad at jeg måtte drasse på ubrukelig hesterustning gjennom hele spillet – og jeg tror faktisk den uken jeg brukte på å fullføre det var en av de beste spillukene jeg har hatt på mange år. Det var herlig å få tilbringe tid sammen med Guybrush Threepwood igjen, og samtidig føltes det å spille dette spillet så naturlig og ekte at en nesten skulle tro Monkey Island 2 kom i fjor.

Så skal det sies at jeg fortsatt syntes The Secret of Monkey Island og kanskje også Monkey Island 2 er bedre spill. De hadde i mine øyne flere minneverdige sekvenser og puslenøtter. Det virket også som utviklerne fikk dårlig tid mot slutten, og selve slutten … vel, vi er vel fortsatt i Monkey Island 2-territorium her. Men det får så være. Jeg har ikke ledd like godt av noe annet spill i år, og det i seg selv har vært en utrolig gave i 2022. Jeg vet ikke hva Ron Gilbert og kompanjongene hans går videre med, annet enn at det neppe ligger i Gilberts natur å hoppe rett på et nytt Monkey Island-spill. Men jeg håper at hva enn de gjør, så er det noe i denne gaten her.

Flere godspill

Andre kandidater for denne listen kunne vært kolonibyggeren Clanfolk, som jeg tror jeg vil spare til full-lanseringen, det fascinerende romstrategispillet Ixion og muligens også hjernetrimmeren Recursive Ruin. Ellers ville det vært fristende å trekke frem Dynasty Warriors 9 Empires, som jeg objektivt skjønner ikke egentlig er så veldig bra (spesielt ikke hvis du er en veteran i serien og forventer et steg fremover), men som jeg faktisk hadde det sabla moro med. Og skulle denne artikkelen ignorert utgivelsesår, og bare handlet om de spillene som preget 2022 for min egen del, ville Ultima Underworld naturligvis vært på lista. Selv om det er 30 år gammelt.

Så var det mange spill jeg hadde planer om å spille. Elden Ring kom jo nesten inn i denne kategorien, men de jeg ellers angrer mest på at jeg ikke har spilt er Mount & Blade II og A Plague Tale: Requiem. Stray og Weird West burde jeg vel strengt tatt også ha spilt. Men, men. Jeg får ta det igjen til neste år (noe som selvsagt kommer til å resultere i en like mangelfull liste når jeg i neste desember skal oppsummere det spillåret).