Jack Tramiel – næringslivsvarulven som ga oss Commodore 64

Den kompromiss- og nådeløse forretningsmannen tok dataalderen til 80-tallets gutterom – og etterlot seg en kirkegård full av istykkergnagde konkurrenter og håndtlangere.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Retrograd 1. september 2012. Her finner du flere Retrograd-artikler.

«Even if you come out of Hell, you can still make it.»
– Jack Tramiel til Jewish Bulletin i 1998

«He was one of the best minds I´ve ever met, but totally ruthless.»
– Chuck Peddle

Han var så forskjellig fra dagens gutteromsfostrede, kalkulatorhodede IT-gründere som det vel er mulig å bli: en stuttvokst, firkantet, sigarknaskende Auschwitz-veteran med et temperament som var så vulkanisk og en personalpolitikk som var så action-darwinistisk at han ble beskrevet – av sine venner – som «the scariest man alive.»

Jack Tramiel i 2007. Bilde: Alex Handy, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55360558
Jack Tramiel i 2007. Bilde: Alex Handy, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55360558

Jack Tramiels motto var «forretninger er krig» og han etterlot seg et haleslep av istykkertygde eks-ansatte, skambankede konkurrenter og forrådte samarbeidspartnere. Han var en mildt sagt kontroversiell mann, hvis ettermæle fortsatt er flekkete.

Men to ting er sikkert: 1) ingen Tramiel, ingen Commodore 64. 2) Han innfridde spektakulært på sin visjon om å lage billige datamaskiner til massene (17 millioner Commodore 64 solgt…) – og det kan påstås at han gjorde like mye for å spre hjemmedatarevolusjonen som noen Bill Gates eller Steve Jobs.

Fra Auzchwitz til New York

Jack Tramiel ble født til jødiske foreldre i den polske byen Lodz i 1928 og enten gitt navnet Idek Trabielski eller Jacek Trzmiel, avhengig av hvem du spør. Etter den tyske invasjonen av Polen i 1939 ble familien Trzmiel sendt til Auschwitz og deretter fordelt på forskjellige arbeidsleire i Tyskland og Polen. Jack tilhørte det mindretallet av polske jøder som kom levende gjennom nazistenes satanisk-umenneskelige leirmaskineri, og etter frigjøringen giftet han seg med en annen jødisk overlevende. Det unge ekteparet bestemte seg – som så mange andre holocaust-ofre – for å bygge nye liv på den andre siden av Atlanterhavet.

Jacek Trzmiel eller Idek Trabielski ble om til Jack Tramiel på Ellis Island i 1947. Den unge immigranten jobbet først i en rekke småjobbber, deretter som kokk og etterhvert utstyrsreperatør i hæren fra 1948 og framover. Tramiel fikk med seg to tjenesterunder i Korea-krigen før han dimmiterte og tok til å livnære seg som drosjesjåfør i New York. Etterhvert omsatte han sine erfaringer fra hærens utstyrsregiment i en jobb som skrivemaskinreperatør – og deretter i et eget lite reparasjonsverksted (Singer Typewriter) som Jack Tramiel grunnla sammen med en kompanjong.

Etter mange års hardt arbeid, sparing og læring hadde den nå snart 30 år gamle Jack Tramiel endelig tatt sine første steg som selvstendig næringsdrivende. Gründer-Jack var igang – og det skulle ikke gå lang tid før han gjorde seg både bemerket og notorisk.

Den store kanadiske skrivemaskinskandalen

I 1958 tok Jack Tramiel og hans kompanjong (Mannfred Kapp) med seg sine respektive familier og flyttet til Kanada hvor de grunnla firmaet Commodore Portable Typewriter Company på ryggen av en avtale som lot dem produsere og markedsføre tsjekkisk-designede skrivemaskiner på det nordamerikanske markedet. Firmaet vokste raskt og ble etterhvert en stor fisk på det lokale markedet.

Men Tramiels første suksessperiode ble kortvarig. Utover 60-tallet kom japanerne for alvor igang med Operasjon: Skrivemaskin, og såvel Commodore som mer berømte nord-amerikanske produsenter – Royal, Underwood, Remington, og så videre – var sjanseløse mot billigere modeller fra nye, sultne japanske konkurrenter som Seiko og Brother.

Som om dette ikke var nok, ble Commodore involvert i en stor skandale som (visstnok!) rystet den Kanadiske finansverdenen til grunnvollene i 1965. Tramiel ble aldri tiltalt, men et finanshus med nær tilknytning til Commodore stod i fokus for skandalen, og Tramiels selskap var nær ved å gå med i dragsuget. Men Jack Tramiel var Auschwitz-herdet overlever som var ute av stand til å gi opp. Han så seg omkring etter nye muligheter.

Commodore-kalkulator. Bilde: Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons), CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=61460666
Commodore-kalkulator. Bilde: Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons), CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=61460666

Kalkulatorer, klokker og en beltevogn fra Texas

I 1966 gjenoppstod Commodore takket være investor og framtidig nemesis Irving Gould, som samlet sett har en skurkerolle i Commodore-sagaen, men som skal ha for ha for at han injiserte fersk kapital akkurat da Commodore trengte det mest. For Tramiel medførte dette at han ikke lenger fullt ut var sin egen herre, og gründerens stadig mer problematiske forhold til et Gould-dominert styre skulle bli et gjengangstema i årene framover.

Tramiel slo retrett og overlot skrivemaskinene til japanerne, og satset i stedet på det nye markedet for elektroniske kalkulatorer. Innen midten av 70-tallet var Commodore etablert som en ledende aktør på et stort og stadig voksende marked, samtidig som firmaet diversifiserte til en rekke tilstøtende tech-markeder, som for eksempel digitale klokker.

Men også denne gang ble suksessen kortvarig: I 1975 ble Commodore og de fleste av firmaets kalkukator-konkurrenter rullet over av en beltevogn merket Texas Instruments. Minnebrikke-giganten oppnådde raskt såkalt vertikal integrasjon – noe som betyr at de produserte alt fra de viktigste bestanddelene til selve sluttproduktet som ble solgt i butikk. Denne fordelen gjorde TI uslåelige på pris, og mer tradisjonelle en-del-herfra-og-en-del-derfra-produsenter som for eksempel Commodore ble brutalt feid av banen.

Jack Tramiel måtte nok en gang se seg banket på pris av en konkurrent, og han måtte nok en gang gå med lua i hånda til Irving Gould og resten av finanskarene i styret. Men han hadde lært en viktig lekse: vertikal integrasjon er det ultimate våpenet hvis du ønsker å gå seirende ut av en priskrig.

Mikrobrikken MOS 6502. Bilde: Christian Bassow, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55535656
Mikrobrikken MOS 6502. Bilde: Christian Bassow, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55535656

Jack sleiper til seg en brikkefabrikk

Tramiel innså at Commodore trengte å eie sin egen chip-fabrikk for å kunne ta opp kampen mot Texas Instruments. Men design og produksjon av mikrobrikker var både kompetanse- og kapitalkrevende, og Commodore hadde verken penger eller kompetanse til å bygge opp noe slikt fra bunnen av. Det Commodore derimot hadde, var Jack Tramiel.

Da Commodores egen hovedleverandør – lille MOS Technology – leverte et større parti brikker med en marginal bug – type nesten umulig å gjenskape – slo han til, med en temmelig ond og ekstremt effektiv manøver som skulle få status i årene franover som selve kroneksempelet på Jack Tramiels forretningsframferd.

MOS var på et sårbart sted. Firmaet var en del av Allen-Bradley, men denne industrigiganten mistet appetitten på mikrobrikkemarkedet når TI rullet inn i byen – og gitt samtlige aksjer i MOS til datteravdelingens ledelse. De nye eierne av MOS var rike på aksjer og patenter og de eide en state-of-the-art brikkefrabrikk – men de var i beita for kontanter. Firmaets største kunde var en mellomstor kalkulatorprodusent ved navn Commodore…

Jack Tramiel fortalte MOS at han ikke hadde noen planer om å betale for de marginalt defekte brikkene. Han visste at dette betød kroken på døra for MOS, som ikke lenger hadde penger til drift. Han tilbød seg deretter å kjøpe selskapet for en symbolsk sum. Eierne av brikkefabrikken hadde ikke noe valg – de slo til. Commodore hadde skaffet seg en chip-fabrikk – og dermed vertikal integrasjon – for en slikk og ingenting*.

* Før du synes alt for synd på MOS-sjefene: som en del av handelen fikk de Commodoreaksjer med en bindingstid som utløp midt på åttitallet – og innen da var aksjepostene verdt millioner av dollar.

Commodore PET var en av de første hjemmedatamaskinene man slapp å bygge selv. Bilde: Tomislav Medak from Flickr / Editing: Bill Bertram (Pixel8) - https://www.flickr.com/photos/tomislavmedak/3803230853/
Commodore PET var en av de første hjemmedatamaskinene man slapp å bygge selv. Bilde: Tomislav Medak from Flickr / Editing: Bill Bertram (Pixel8) – https://www.flickr.com/photos/tomislavmedak/3803230853/

Jack Tramiels øye for talent

Tramiel kjøpte – som nevnt – MOS for å stå bedre rustet til videre strid mot Texas Instruments. Med på kjøpet fikk han en liten datavdeling, som tidligere hadde laget en førstegenerasjons byggesett-hjemmedatamaskin ved navn KIM-1 (kort for KEYBOARD INPUT MONITOR-1, sjarmerende nok) og brikken MOS 6502, som blant annet ble brukt i Ataris VCS/2600-konsoll.

Mesterhjernen bak disse produktene var Chuck Peddle, en eksentrisk, gribbeneset og ambisiøs ingeniør som blant annet hadde fartstid fra Motorolas 6800-team. Men når Commodore overtok var Peddle på vei ut. Ledelsen i MOS hadde sagt nei et forslag fra Peddle om å lage en en mer avansert og ikke minst ferdigkonstruert datamaskin som var rettet mot massemarkedet i stedet for den lille gruppen av loddeboltjedier som var kapable og interesserte nok til å skru sammen byggesett-maskiner som Altair 8800 (1975), SOL-20 (1976) og KIM-1 (1976.)

Da Jack Tramiel trampet inn dørene på MOS – etter all sannsynlighet med en sigar i kjeften – møtte han en Peddle som allerede hadde ryddet pulten sin. Tramiel huket tak i Peddle og ba ham presentere planene sine for hjemmedatamaskinmarkedet. Peddle fortalte om en maskinen som fungere installasjonsfritt rett ut av boksen – komplett med autostartende BASIC på en ROM-brikke, tastatur, en innebygd kassettspiller og monokrom skjerm.

Jack Tramiel like hva han hørte – i så stor grad at han ga Peddle frie tøyler til å bygge opp en avdeling som kunne designe og bygge Peddles konsept. Resultatet ble den svært suksessrike Commodore PET (1977), som sammen med Apple II og TRS-80 ryddet løype for hjemmedatamarkedet . Ikke for siste gang, hadde Jack Tramiel identifisert en briljant ung ingeniør og gitt ham friheten og ressursene som gjorde det mulig å bygge markedsledende maskinvare.

Jack Attack var et begrep i Commodore, og de ga til og med ut et spill med det navnet. Visstnok mente noen at det røde fjeset så ut som Jack Tramiel når han var sint. Bilde: Mobygames.
Jack Attack var et begrep i Commodore, og de ga til og med ut et spill med det navnet. Visstnok mente noen at det røde fjeset så ut som Jack Tramiel når han var sint. Bilde: Mobygames.

Frihet og frykt – slik ledet han Commodore

Jack Tramiel ga mye frihet til sine ansatte. Han skapte en løs struktur som gjorde lett for folk å gripe tak i et område og gjøre det til sitt eget. Når en ansatt både tok ansvar og lykkes var Tramiel både raskt ute og generøs med bonuser og forfremmelser. Hotshots som var på Jacks godside ble sagt å ha et «Jack Card» som kunne trekkes fram som trumfkort i enhver diskusjon om veivalg eller ressurser. Tramiel støttet gjerne sine favoritter spørsmålsløst – helt til de sluttet å levere.

Folk som klovnet det til – eller ikke holdt det de lovet – ble utsatt for såkalte Jack Attacks. Dette fenomenet involverte at Tramiel stormet inn på kontoret ditt og hudflettet deg ekstremt høyt og ekstremt lenge – uahengig av om andre kolleger var til stede. Jack Attacks var selvsagt ydmykende der og da, men for Commodore-veteraner ble det etterhvert en slags invielsesrituale å ha overlevd et Jack Attack.

Når det er sagt, var det mange som ikke kom levende gjennom sine Jack Attacks. Tramiel ga gjerne folk en sjanse til å rette opp sine feil, men hvis de gjentok blunderne ble giljotinen rullet fram. Tramiel var en spesielt entusiastisk sparker av visepresidenter og mellomledere, og Commodore ble etterhvert kjent som et livsfarlig sted å jobbe – noe som gjorde det vanskelig å rekruttere de beste folka.

Tramiel var visstnok svært glad i mafiafilmen Gudfaren, og han omgikk seg med et stadig skiftende hoff av betrodde håndtlangere. Ansatte som var med i den indre kretsen ble begunstiget med generøse bonuser, aksjeposter og stadige ferieturer til eksotiske destinasjoner med Commodores firmafly. Tramiel ga folka i den indre kretsen mye ansvar og mikroadministrerte dem ikke. Hvis noen av dem skuffet ham ble de sjeldent sparket – men i stedet sendt på lange strafferunder til Commodore-avdelinger i obskure land eller industrier (kassaaparat-avdelingen, for eksempel).

Jack Tramiel var også en dynastibygger. Han gjorde sitt beste for å plante sønnene Sam, Gary og Leonard rundt omkring i Commodore-organisasjonen, med vekslende grad av hell. Tramiels dynastibygger var en av flere kimer til striden med investor og styreleder Irving Gould – en strid som skulle ende med at Tramiel ble presset ut av Commodore i januar 1984.

Commodore 64. Bilde: Evan Amos.
Commodore 64. Bilde: Evan Amos.

Forretningsmannen Jack

«If Jack owed you a lot of money, you were in trouble.»
– C. Peddle.

Jack Tramiel var en varulv-aggressiv drapsmaskin av en forretningsman. Vi har allerede snakket om hvordan han tusket til seg brikkefabrikken MOS, og denne manøveren var på ingen måte noen første- eller sistegangsforeteelse. Jack hadde rett og slett for vane å akkumulere gjeld hos leverandørfirmaer, for deretter å trenere betalinga til samarbeidspartneren stod på konkursens rand – og ultralagelig til for et lavt oppkjøpsbud fra Commodore.

En bieffekt av Tramiels brobrennertendenser var at mange firmaer – gjerne kloke av skade – skydde avtaler med Commodore som pest på en fredag. Et eksempel på dette var den den-gang viktig datakjeden ComputerLand, som brant inne med et stort antall Vic 20-maskiner til $299 etter at Tramiel hadde kuttet prisen til drøyt $100 i en ny avtale med supermarkedkjeden K-Mart. Computerland ba om å få mellomlegget som rabatt på nye maskiner, men ble avvist. I mange år etter dette led Commodore under manglende støtte fra ComputerLand og andre spesialistsjapper.

Tramiel hadde lært av japanerne og han hadde lært av Texas Intruments. Grunntaktikken hans bestod av å skaffe seg en så komplett vertikal integrasjon av produksjonen (ned til å eie firmaet som produserte maskinkassene) som mulig, for deretter å presse konkurrentene nådeløst på pris. I de tilefellene hvor denne taktikken kombinerte med bransjeledene teknologi (som med Vic-20 og Commodore 64) ble Commodore en ustoppelig konkurransemaskin – og rått parti for de mange små og store datamaskinprodusentene som ble feid til side i løpet av hjemmedatakrigene på 80-tallet (Apple, Radio Shack, Sinclair… selv Texas Instruments måtte gi tapt).

Et annet særtrekk ved hvordan Tramiel drev forretninger, var at han fokuserte blytungt på bransjemesser. Commodores ingeniører hadde gjerne deadline på en lang rekke prototyper til januar-CES (Consumer Electronics Show) og modellene som vakte størst interesse ble ferdigstilt og presentert i sin endelige manifestasjon på juni-CES samme år. Det bør nevnes at disse deadlinene gjerne var kvart-på-uoppnåelige, noe som ofte førte til forsinkelser og til at ingeniører brant ut og sluttet.

Atari ST. Bilde: Bill Bertram, 2006 - Own work, CC BY-SA 2.5, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=500910
Atari ST. Bilde: Bill Bertram, 2006 – Own work, CC BY-SA 2.5, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=500910

Livet etter Commodore

Etter at han ble nøttesparket ut av livsverket i januar 1984, tok Jack Tramiel hevn på en en temmelig poetisk måte: han kjøpte datamaskinavdelinga til hardt plagede Atari og lanserte ST, en maskin som ble en av hovedkonkurrentene til Commodores 16-bit-maskin, Amiga. I beste Tramiel-ånd var ST en helt OK datamaskin som ble solgt til en svært konkurransedyktig pris.

Under familien Tramiels ledelse utviklet Atari deretter spillmaskinene Lynx og Jaguar som begge var interessante maskiner, men som (blant annet) manglet softwarestøtten som var nødvendig for å lykkes i et marked hvor Nintendo, Sega og etterhvert Sony var de store kanonene.

I 1996 solgte Jack Tramiel seg ut av Atari. Han holdt seg deretter unna næringslivet, men var aktiv i jødisk foreningsliv. Han døde i 2012, 83 år gammel.

Kilder:
Commodore – A company on the edge (Bagnall)
LA Times – Jack Tramiel dies at 83; founder of Commodore Computers
Christian Science Monitor – Japanese competition xxxxxx-ing out US portable typewriter industry
Wikipedia – Commodore International
Commodore.ca


Opprinnelig ble denne artikkelen publisert på nettstedet Retrograd, og den hadde en god del bilder av Jack Tramiel. Slikt kan det fort bli dyr faktura i posten av (som enkelte andre norske nettsteder og podcaster har funnet ut), så vi erstattet dem med et bilde fra Wikipedia. Vi dristet oss likevel til å ta et skjermskudd av et TV-intervju med Tramiel, fra programmet The Computer Chronicles, for toppbildet. Jack Attack-coveret finner du på Mobygames.

En kommentar om “Jack Tramiel – næringslivsvarulven som ga oss Commodore 64”

  1. Om noen tenker at denne artikkelen overdriver personligheten til Jack Tramiel en smule, så vær trygg på at den gjør ikke det. Det finnes anekdoter i massevis, og hele bøker om Commodore, som beskriver hans brutale framferd. Jeg har en forkjærlighet for Commodore og deres produkter, men kan virkelig ikke forsvare måten Tramiel drev både forretninger og behandlet sine ansatte. Uansett hva han tross alt fikk til med det.

    Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: