Slik lagde de Commodore 64

Her kan du lese om de tapre ingeniørheltene som – ofte med pistoler mot tinningen – designet og utviket den legendariske maskinen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Retrograd 2. september 2012. Her er hele Retrograd-arkivet.

«So much of the Commodore 64 was just the way it was because of the constraints of time, and I think it actually made it a better product, to be honest. We didn´t have time to fiddle with things and change it around too much.»
– Bob Yannes

Al Charpentier i nyere tid. Skjermdump fra traileren til 8 Bit Generations: The Commodore Wars.
Al Charpentier i nyere tid. Skjermdump fra traileren til 8 Bit Generations: The Commodore Wars.

Det er januar 1981 og en ung chipdesigner ved navn Al Charpentier får sjansen til å revansjere seg. Etter en gylden karrierestart med grafikkbrikken til Vic-20, hadde Charpentier møtt veggen i form av TOI – et kansellert maskinprosjekt som han mislyktes i å utstyre med en 40 karakterers fargebrikke.

Nå hadde Charpentiers overordnede, Charles Winterble, skaffet grønt lys for å utvikle en helt ny grafikkbrikke. Den var tenkt å bli bli markedets kraftigste, og den hadde det dengang så heite TV-spillmarkedet som målgruppe.

Litt ukarakteristisk, ga Commodore-autokrat Jack Tramiel ingeniørene sine tid og budsjett til en omgang research og planlegging i forkant, med det for øyet å gjøre ting riktig og unngå en ny prosjektfadese som TOS.

Vel så viktig var det at Tramiel ga ingeniørene beskjed om å holde prosjektet hemmelig – også internt på Commodore. Tramiel ga med dette utviklere som Charpentier friheten til å jobbe konsentrert med ny teknologi og løsninger, uforstyrret av markedsfolk og dresskledde menn bevæpnet med Visicalc-budsjetter (som Excel het den gang.)

Sprites – mange og fargerike

Al Charpentier skred til verket, med et grafikkbrikkeprosjekt som fikk navnet Vic-II . Han startet med å plukke fra hverandre og analysere tilsvarende brikker som allerede fantes på markedet, inkludert andregenerasjon spillkonsoller som Atari 2600 og Intellivison, og tidlige hjemmedatamaskiner som TRS-80, Atari 400/800 og Texas Instruments’ ugrasiøst døpte TI-99/4A. Den sistnevnte maskinen inspirerte Charpentier med sine sprites – todimensjonale grafikkobjekter som kunne manipuleres uavhengig av bakgrunnsgrafikk.

Vic-II (R3) på et Commodore 64-hovedkort. Bilde: Christian Taube CC BY-SA 2.5.
Vic-II (R3) på et Commodore 64-hovedkort. Bilde: Christian Taube CC BY-SA 2.5.

Spritene til TI-99/4A var små og ensfargede, men Charpentier så uansett potensialet i dem. Han bestemte seg for å ta denne grafikkteknologien til det neste nivået, med store og mangefargede spriter som hadde innebygd kollisjonsdeteksjon – og som Vic-II kunne håndtere 8 av på skjermen samtidig (mot for eksempel 4 på Ataris maskiner). Det sier sitt at to tredjedeler av overflaten på den sluttførte Vic-II-brikken var viet spritefunksjoner.

Charpentier og et lite team av brikkesnekkere jobbet sekstentimersdager, innhyllet i en røyksky fra Charpentiers allestedsnærværende sigaretter. Teamet visste at de hadde dårlig tid. De kjente Jack Tramiel godt nok til å vite at det kun var et spørsmål om tid før han manifesterte på avdelingen deres med et leveransekrav og en morderisk deadline.

Lydbrikken som forandret verden (litt)

Samtidig som Charpentiers team jobbet med Vic-II, var en annen ung ingeniør iferd med å utvikle en brikke som skulle bli nesten like viktig: lydbrikken SID (Sound Interface Device). I motsetning til Charpentier, brukte Bob Yannes lite tid på å analysere eksisterende lydbrikker, som han avfeide som «helt åpenbart designet av folk som ikke visste noenting om musikk.» I stedet skjøt Yannes etter månen, med ambisjoner som involverte ultrapresis frekvenskontroll og 32 stemmer – noe som ville vært fullstendig og monstrøst uhørt på første halvpart av åttitallet.

To varianter av den legendariske SID-brikken. Bilde: Taras Young - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=123635057
To varianter av den legendariske SID-brikken. Bilde: Taras Young – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=123635057

Den erfarne ingeniøren Charles Winterble hjalp Yannes med litt realitetsorientering, og ambisjonsnivået ble etterhvert nedskalert til noe som var gjørbart men fortsatt imponerende: tre stemmer (pluss støy) med fire baselyder og en frekvenskontroll som var langt mer presis enn rivaliserende lydbrikker. Denne kombinasjonen av ambisjon og realisme var ferdig innenfor deadline, etter kun fem måneder med utviking.

Den store RAM-manøveren

Commodores nye datamaskin – med arbeidstittel Vic-40 – skulle i utgangspunktet ha 16K RAM, noe som var en solid økning fra Vic-20 (5K uekspandert) og på linje med konkurrentene TRS-80 og TI-99/4A – men mindre enn f.eks. Apple II Plus (48K.) Uten at dette nødvendigvis var på radaren til Commodore, var det britiske firmaet Sinclair også iferd med å ferdigstille Spectrum – en billig hjemmedatamaskin med 48K RAM.

Det minimale minnet var en prominent Achilleshæl for Vic-20 som spillmaskin, så hvorfor ønsket man å belemre C64 med samme handicap? Vel, minne var fortsatt ekstremt dyrt når Commodore 64 først ble spekket opp: 64K RAM ville kostet $100 tidlig i ´81, noe som settes i perspektiv av at maskinens endelige produksjonskostnad var $135.

Et tidlig Commodore 64-hovedkort (PAL). Bilde: Bill Bertram - Own work, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=166849
Et tidlig Commodore 64-hovedkort (PAL). Bilde: Bill Bertram – Own work, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=166849

Heldigvis for Commodore, hadde Jack Tramiel stålkontroll på markedstrendene. Han forutså at RAM-prisene kom til å falle kraftig fram mot lanseringsdato, og bestemte derfor at Commodores nye maskin skulle ha 64K RAM – mer enn noen rivaliserende hjemmedatamaskin.

Jack Tramiel vs jul

Commodore-gründer Jack Tramiel elsket å vise fram ting på bransjemesser, og i november 1981 fortalte han sine ingeniører at han ønsket å vise fram Commodores nye datamaskin på Consumer Electronics Show i januar 1982.

Dette betød at Charles Winterble og resten av ingeniørene på Commodore hadde to snaue måneder på seg til å sette sammen en messeklar prototype. SID- og Vic-II-brikkene ble røsket ut av hendene til henholdsvis Bob Yannes og Al Charpentier, og alle ressurser ble satt til å lage det nødvendige rammeverket rundt brikkene og integrasjonen med hovedprosessoren 6502.

Alle mulige snarveier ble tatt: kassa ble en omlakkert Vic-20-boks, cartridge-porten ble snauset fra konsollprosjektet Max Machine (mer om den i en senere Retrograd-artikkel…) og operativsystemet ble utdaterte, gamle Basic 2.0, uten skikkelig håndtering av SID og VIC-II – noe som dømte alle framtidge C-64-programmerere til tungvinn PEEKing og POKEing når musikk eller grafikk skulle lages.

Computer Electronics Show 1982. Bilde: Alan Light at https://flickr.com/photos/42274165@N00/4507853558 (cc-by-2.0)
Computer Electronics Show 1982. Bilde: Alan Light at https://flickr.com/photos/42274165@N00/4507853558 (cc-by-2.0)

Etter en mildt sagt hektisk sluttspurt, med jobbing tvers gjennom jula ´81, hadde Winterble, Yannes og Charpentier en fungerende protoype klar til CES. Jack Tramiel ble imponert over det han så, og ryddet godt med plass på showgulvet for den nye maskinen. Tramiel landet på navnet Commodore 64, og på at den nye maskinen skulle koste $595 – mot f.eks. $1200 for en Apple II/Plus.

Det er ingen overdrivelse at Commodore 64 traff messegulvet som et godt, gammeldags lyn fra klar himmel. Presse og konkurrenter reagerte med vantro: det ble ansett som kvart-på-umulig å selge en maskin med 64K RAM for $595, samtidig som C64s grafikk- og lydferdigheter var formidable – ihvertfall på papiret. Som Retrograd allerede har påpekt ved et par anledninger, var den første bølgen av programvare for C64 patetisk ute av stand til å vise fram maskinens grafikk- og lydferdigheter.

Dagens trendord: bakoverkompatibiliet

I tillegg til presse og konkurrenter, fikk Commodores egen markedsavdeling også se den nye maskinen for første gang på CES. Dette førte selvsagt til en del surmuling, og til at markedsfolka umiddelbart satte igang med å argumentere for endringer de mente var forutsetninger for at Commodore 64 skulle bli en suksess.

Markedsavdelingen insisterte på bakoverkompatibilitet med Vic-20, som et salgsargument overfor eiere av denne suksessmaskinen, og de insisterte på at Commodore 64 måtte utstyres med det populære operativsystemet CP/M.

Jack Tramiel i nyere tid. Skjermdump fra traileren til 8 Bit Generations: The Commodore Wars.
Jack Tramiel i nyere tid. Skjermdump fra traileren til 8 Bit Generations: The Commodore Wars.

Begge disse kravene endte i kompromisser: CP/M ble lovet som et frittstående produkt (men aldri laget) og kompatibiliteten med Vic-20 begrenset seg til at utstyr som diskettstasjon, kassettspiller og joysticker kunne brukes på tvers av generasjonene. Måten grafikkbrikkene Vic-I og Vic-II var laget på gjorde at kun helt enkle, grafikkløse BASIC-spill fungerte på begge maskiner.

Forsinkelser og etterspill

Suksessen på CES ga Jack Tramiel blod på tann. Han forlagte at Commodore 64 skulle gå i produksjon senest tre måneder etter messeslutt. Mye på grunn av snarveiene som var tatt under utviklingen av prototypene (Vic-20-kassa var f.eks. litt for liten…), viste dette seg å være uoppnåelig, og de første maskinene begynte først å gå av rullebåndet i august 1982 – fire måneder etter Tramiels latterlig optimistiske deadline.

Den største konsekvensen av dette, var at ingeniørene som hadde hadde jobbet knallhardt på Commodore 64 ble utsatt for bonusinndragelser og lønnsfrys – noe som igjen førte til at misnøye spredde seg i rekkene. Kun få måneder etter at Commodore 64 var ferdiglaget forlot både Bob Yannes og Al Charpentier Commodore for å starte Ensoniq.

Kilder
Commodore – A Company on the Edge (Bagnall)
Commodore.ca – Commoodore 64
Wikipedia – SID
Wikipedia – VIC-II

En kommentar om “Slik lagde de Commodore 64”

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.