Vi ser på lanseringen av Commodore – strategiene, produksjonsproblemene og de rett og slett ganske bøllete TV-reklamene.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Retrograd 1. september 2012.
Etter et våghals-rushet utviklingsløp og en serie utsettelser som fikk gründer og aggro-legende Jack Tramiel til å knurre faretruende, stod stjernene omsider riktig: Commodore sjøsatte sitt nye flaggskip og sendte det mot frontlinjene i krigen om det raskt voksende hjemmedatamarkedet i september 1982.
Commodores timing var srålende: hovedkonkurrenter som Apple, Texas Instruments og Radio Shack var mellom hardwaregenerasjoner, og solgte fortsatt halvgamle modeller som var spekket opp i en tidsalder da RAM kostet skjorta. Selv om Commodore selv anså C64 som en Apple-dödare (gjett hvordan akkurat det gikk…) kan det faktisk påstås at C64s argeste konkurrent var selskapets egen Vic-20 – en lavt priset ($200) maskin som ble lansert i 1980 og som hadde opparbeidet seg et stort softwarebibliotek.
Sid & Vic
På papiret var C64 et temmelig brutalt spesifikasjonsmonster: 64K minne var mer enn noen av konkurrentene bød på (Apple II/PLus og ZX Spectrum kom nærmest med 48K) og maskinens dedikerte grafikkbrikke (VIC-II) disket opp med 8 samtidige hardwarespriter, en oppløsning på 320×200 med 16 farger og hardwarescrolling – svært avanserte grafikkegenskaper for perioden. Maskinens lydbrikke (SID) var minst like imponerende, med 3 lydkanaler (pluss støy!) og svært presis frekvenskontroll, i en epoke da de fleste lydbrikker i essens hadde to innstillinger – «styrtende jetfly» og «stillhet.»
«What nobody else can give you for twice the price»
Mye takket være at de gjorde alt fra chip-design via kassesnekring til rullebåndskonstruksjon selv,* var Commodore i stand til å sette en lav prislapp på sitt nye vidunder. Ataris ingeniører reagerte etter sigende med gapkjeftet vantro når de fikk høre at Commodore solgte en 64K hjemmedatamaskin for $595 – og de ville muligens tatt til tårene hvis de visste at Commodore satt igjen med en profitt på rundt $200 av denne enhetsprisen.
* Les mer om Commodorres vertikale integrasjon i Retrograds profilartikkel om Jack Tramiel.
Godt kamuflerte muskler
Med dette utgangspunktet, skulle man kanskje tro at Commodore 64 rullet over konkurrentene med en tank. Men lanseringen var alt annet enn knirkefri, mye på grunn av en feilvareprosent som var så høy at maskinen fikk et rykte som upålitelig. C64 ble, eksempelvis, lansert med en såkalt «sparkle bug» som gjorde at deler av skjermbildet blinket blått, og det var langt fra uhørt at early adopters fikk maskiner med kretskort som var spiddet av fyllik-plasserte kasseskruer. Maskinens transformator hadde dessuten en aldri så liten tendens til å overopphete og brenne ned hus…
Mye takket være et ekstremt rushet utviklingsløp (de første prototypene ble klare i april 1982) ble Commodore 64 lansert med et mildt sagt uspennende softwarebibliotek som ikke viste fram noen av maskinens avanserte egenskaper. Lanseringstitlene var en kombinasjon av undervisningsprogrammer oversatt fra oldtidsmaskinen PET og småspill som var overført mer eller mindre direkte fra VIC-20 – en maskin som hadde 4K minne og grafikk kjennetegnet av pixler på størrelse med små hus.
Vi som sitter i framtida, vet at Commodore fikk orden på rullebåndene sine (400 000 maskiner per mnd. på det meste) og at C64 skulle bli den mest populære spillmaskinen i sin generasjon. Men i september 1982 var dette alt annet enn selvsagt, og mannen i gata valgte enten å sitte på gjerdet eller å kjøpe seg noe annet, for eksempel en VIC-20 – som i 1982 ble den første datamaskinen som solgte over en million enheter.
Commodore 64 – ramgigant og prisbølle
Markedsføringen av Vic-20 var sydd rundt talsmannen William Shatner. Dette samarbeidet hadde fungert svært bra for Commodore, men kontrakten med Shatner gikk ut i 1982 – og eks-romkapteinens honorarer hadde steget kraftig etter suksess med den første Star Trek-filmen og politiserien TJ Hooker.
Commodore valgte derfor en mer direkte taktikk i markedsføringen av C64: de fortalte hvor mange kilobyte RAM den nye maskinen hadde og hva den kostet, og sammenlignet disse nøkkeltallene – på en litt breial måte, må man kunne si – med tilsvarende tall for rivaliserende maskiner, som alle hadde mindre RAM og kostet mer.
Det er verdt å merke seg at alt reklamemateriell for C64 fra 1982 holder FULLSTENDIG KNYST om maskinens overlegne grafikk og lyd – mest sannsynlig fordi den tilgjengelige programvaren gjorde en så slett jobb av å vise fram disse ferdighetene.
Mesteparten av budsjettet gikk til TV-reklamer som ble kjørt i overskuddstid i beste sendetid – det vil si tidslommer som åpnet seg på kort varsel etter at andre annonsører hadde trukket seg. Dette førte til at Commodore fikk mye reklametid for pengene, samtidig som man fikk vist fra datamaskinen sin i populære programmer som Magnum PI og Dallas – noe som var oppsiktsvekkende den gang.
Noen av disse reklamene kan beskyldes for å være i overkant flåsete, men de lyktes i å og skape oppmerksomhet rundt Commodore 64 – mye fordi $595 for en maskin med 64K RAM faktisk var sjokkerende billig.
Her er et utvalg TV-reklamer fra lanseringstiden:
«We asked the computers, which one is better?»
«Mens alle andre snakker om revolusjonen som er på vei, kan du oppleve revolusjonen som er her»
Commodore 64 – nøkkelfakta:
Pris: $595 / 6000 NOK
Minne: 64K RAM, 20KB ROM
Prosessor: MOS 6510, 1MHz
Grafikk (VIC-II) – 320 X 200, 16 farger, 8 hardwaresprites
Lyd (SID) – 6581/8580, 3 kanaler
–
Kilder:
Commodore – A Company on the Edge (Bagnall)
Commodore 64 på engelsk Wikipedia
Commodore 64 på norsk Wikipedia
Lysten på mer Retrograd-stoff? Her er hele Retrograd-arkivet.
Gøy lesing! 👏