4×30 Commodore 64-spill, del 10

Etter en lang pause er vi endelig tilbake, med spill som Rampage og Sanxion.

I denne artikkelserien vil jeg – om alt går bra – spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill (gulp!) har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.

De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.

Hvis du har fulgt med på serien, vet du at det er en stund siden forrige del. Skyld på Retrograd, ikke meg! De hadde en serie store artikler om utviklingen og lanseringen av Commodore 64, og siden jeg har publisert disse ukentlig, ville det rett og slett bli litt for mye Commodore 64-stoff om jeg også skulle holde det faste skjemaet for denne serien.

Men nå er vi tilbake, og denne gangen starter vi med å banke skyskrapere:

Rampage (Activision, 1987)

Arkadespillet Rampage har et av spillhistoriens kuleste konsepter. Tre uheldige folk – Lizzie, Ralph og George – har blitt mutert til gigantiskemonstre. Lizzy har blitt ei Godzilla-aktig skrekkøgle, Ralph har blitt en kjempeulv og George har blitt – vel, la oss bare kalle ham King Kong.

Nå må de av uvisse grunner jevne den ene byen etter den andre med jorden. Dette gjør de ved å klatre opp på de lokale skyskraperne, og slå dem i stykker bit for bit. Underveis plages de av hæren og luftforsvaret, som ikke liker opplegget deres, og de mister også helse ved å være for nærme bygninger som raser. Men de kan gnafse i seg forbipasserende eller skrikende folk i vinduene for å få tilbake tapte helsepoeng.

I arkadeversjonen kan tre spillere spille samtidig, og hvis du ikke har noen å spille med vil datamaskinen styre de to andre monstrene. Datastyrte monstre kan fort finne på å angripe deg, så du må være varsom. Men om de «dør» forvandles de tilbake til mennesker, som så forsøker å ubemerket forlate åstedet. Da kan du selvsagt tygge dem i deg.

Det var Activision som overførte Rampage til Commodore 64, og her gjorde de noe litt underlig; de lagde to forskjellige versjoner av spillet. En for Europa, og en for USA. Det er den europeiske versjonen som er i samlingen, men jeg må nesten teste den amerikanske også.

Den europeiske versjonen starter med en tittellåt jeg alltid har hatt sansen for, og virker i utganspunktet ganske trofast mot arkadeoriginalen. Kun to kan spille samtidig, men alle tre monstrene er aktive, og det blir ganske kaotisk. Kontrollene krever litt tilvenning, og det er lett å falle av bygninger uten å ville det, men de sitter etter øvelse.

Det er imidlertid ett ganske svært problem med denne utgaven av Rampage, og det er at du ikke får tilbake tapt helse når du spiser soldater, uheldige forbipasserende og slikt. Dette er mildt sagt irriterende, fordi det å ta skade regelmessig er nærmest uunngåelig. Dette hindrer ikke Rampage i å være ganske gøy, selv om det blir monotont etter hvert.

Den amerikanske versjonen har også en irriterende mangel, nemlig at du ikke får med deg datastyrte monstre hvis du spiller alene. Men jeg liker kontrollene i denne utgaven langt bedre, og her får du også tilbake helse når du spiser folk. Den ser en god del mer tegneserieaktig ut enn Europa-versjonen, men jeg kan ikke si at jeg misliker grafikken. Det er ingen musikk her, men betydelig bedre lydeffekter. Alt i alt føler jeg den er et lite hakk mer spillbar, og siden jeg kun har spilt den europeiske utgaven tidligere var den amerikanske et trivelig bekjentskap.

Så skal det selvsagt sies at også denne blir litt ensformig etter hvert, men det er også et problem arkadeoriginalen har. Spesielt når man spiller alene, slik jeg gjør; Rampage er selvsagt en god del gøyere sammen med andre.

Sanxion (Thalamus, 1986)

Her er nok et sideskrollende skytespill utviklet av Stavros Fasoulas for Thalamus (det forrige i serien var Delta). Musikken som spiller når det lastes inn er en av de mest kjente låtene på Commodore 64, og en favoritt hos mange (meg selv inkludert). Tittelmelodien er en solid versjon av Riddernes dans, et klassisk stykke du garantert har hørt en eller annen gang.

Sanxions hovedgimmick er at du ser handlingen både fra siden og ovenfra samtidig. I praksis har ikke dette veldig mye å si, men ovenfravinduet gir deg lengre synsrekkevidde slik at du får se fiendene før de dukker opp på hovedskjermen, og er dessuten ganske hjelpsomt når du av og til angripes bakfra.

Jeg likte ikke Delta. Sanxion liker jeg bedre. Det er mye lettere enn Delta, og miljøene er mer varierte og interessante. Men det er samtidig et veldig enkelt spill; det har ingen våpenoppgraderinger eller noe slikt, og fiendens angrepsmønstre er generelt ikke spesielt interessante. Og heller ikke her fungerer vanskelighetsgraden ordentlig. I starten er Sanxion for lett. Ekstralivene kommer raskt og ofte, og du møter få reelle utfordringer før spillet plutselig blir mye vanskeligere senere og livene ryker ett etter ett. Dette gjør det litt irriterende å skulle starte på nytt etter en lang runde.

At spillet etter hvert legger inn barrierer du ikke kan unngå og i praksis må memorisere posisjonene til er forøvrig bare idiotisk.

Men okay, Sanxion er trivelig nok. De varierte miljøene gjør at jeg alltid har lyst til å komme videre for å se mer av spillet (selv om hovedstrukturen er litt repetitiv), kontrollene sitter godt, og alt går glatt og raskt. Det er simpelthen ganske gøy å spille Sanxion. Men når jeg får «game over» på fjerde nivå, gidder jeg ikke å starte på nytt.

Zzap!64 ga Sanxion 93%, en ganske voldsom score. At de og Thalamus var eid av samme selskap gjør meg umiddelbart litt mistenksom, men sjansene er kanskje større for at de lot seg blende av spillets presentasjon enn at det var ugler i mosen. Uansett er dette et spill mange Commodore 64-eiere har et godt forhold til, og jeg har ikke problemer med å forstå det.

Her er lastemusikken:

Her er hele spillet:

Zolyx (Firebird, 1987)

Dette spillet er en veldig enkel Qix-variant, noe som betyr at det er mye mer kronglete å beskrive enn det er å spille. Jeg prøvde meg, men det ble bare rot. Så jeg jukser bare, slik jeg gjorde da jeg skrev om Zolyx-klonen Bally III på Amiga: Ta en titt på denne artikkelen om Qix-klonen Stix, så finner du ut hvordan konseptet fungerer.

I Zolyx er målet det samme som i Qix/Stix, men spillet har ikke strekfienden. I stedet har det en haug av prikker som spretter rundt, som det også er mulig å gjerde inne (da vil du ikke «ta» det skjermarealet du har låst dem inn i). En annen endring er at du fritt kan bevege deg i de områdene du har tatt, og det er også et par prikker som starter i rammen sammen med deg og begynner å sprette rundt i blå områder.

Ditt eneste hjelpemiddel er at du én gang på hvert brett kan trykke skyteknappen for å få alle prikkene til å umiddelbart snu og fyke i motsatt retning. Hendig hvis en prikk er på vei mot streken din og du ikke rekker å «lande» før den ville truffet.

Zolyx er artig. Presentasjonen er superminimalistisk, og det eneste som ligner på grafikk i selve skjermbildet er signaturen til spillskaper Zoltan Tass. Men det har akkurat det som trengs, og Zolyx er sånn sett et godt eksempel på at det enkleste godt kan være det beste.

Men jeg liker fortsatt Stix bedre. Zolyx føles litt for kaotisk i forhold, og jeg syntes også det er litt kjedelig at det alltid bruker de samme fargene. I Stix er det gøy å lage «kunstverk» på skjermen, fordi fargesammensetningene er så kule, men det kan man ikke her.

Zolyx er forøvrig en klone av et PC-spill som heter Xonix. Det er ikke utenkelig at de ungarske utviklerne ikke hadde kjennskap til Qix eller Stix, og kun baserte seg på Xonix (som ser ut til å ha vært populært bak jernteppet; en av de opprinnelige Tetris-utviklerne lagde også en Xonix-klone, ved navn Antic).

Poster Paster (Taskset, 1984)

Dette spillet husker jeg fra barndommen, og siden engelsken min var begrenset uttalte jeg navnet rett ut, som om det skulle være norske ord. Artig nok henger dette fortsatt igjen i hodet mitt, selv om jeg nå selvsagt vet hvordan det uttales.

Poster Paster (ikke Påsster Passter) er uansett et av overraskende mange britiske spill som tar utgangspunkt i jobber man ikke nødvendigvis ser for seg som veldig spennende. I dette tilfellet er jobben rett og slett å klistre opp reklameplakater. Men dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Plakatene er for store til å klistres opp i én del, så du må først finne ut hvor de forskjellige papirrullene passer. Så må du flytte stigen din slik at du kan treffe det stedet mer eller mindre nøyaktig, og klistre den opp.

Men! Dette må gjøres når limet ditt har perfekt konsistens. Underveis plages du nemlig av merkelige fiender, og ved å trykke skyteknappen slenger du lim etter dem for å kverke dem. Men dette gjør at limet stivner og til slutt blir for hardt. En av fiendene er imidlertid en slags vannkanne som løsner opp limet igjen om den når bøtta. Så gjelder det selvsagt å hindre den i å gjøre limet for tynt igjen.

Jeg husker Poster Paster som et ganske trivelig spill, men når jeg spiller det nå opplever jeg det som skikkelig frustrerende. Det tar evigheter før jeg får noe som ligner på kontroll over styringen. Å flytte stigen tar hundre forsøk, men den er til gjengjeld veldig lett å flytte når jeg ikke ønsker å gjøre det. Å plukke opp individuelle ruller er også skikkelig vanskelig; jeg skal visstok navigere figuren slik at hånden hans er over rullen jeg vil ta, og så trykke skyteknappen, men det funker ikke. Til slutt finner jeg ut hvor jeg må stå (etter mye «aaaaargh!» og «grrrrr!»), og selv om det ikke gir mening lærer jeg det i alle fall. Selvsagt er det å klistre opp plakatene også noe herk, men også her gjelder det å eksperimentere i evigheter og bare lære at sånn og sånn skal det være, selv om det ikke ser riktig ut.

Spillet blir gøyere når jeg etter mye om og men mestrer kontrollsystemet sånn halvveis. Men da er jeg allerede så irritert at det er vanskelig å ha det ordentlig moro med spillet likevel. Synd, for konseptet er kult.

Poster Paster skal ha bonus for fargerik grafikk, relativt varierte bakgrunner og det faktum at de ulike plakatene faktisk har ordentlige motiver. Slikt gjør at det er spennende å komme videre, for å oppdage neste brett. Det har også en god del innstillingsmuligheter, noe man ikke ofte ser i så gamle spill. På tross av at jeg har lagt det litt for hat nå, er det et av de beste spillene på Argus Press-samlingen så langt.

Morsomt nok er det en slags puslenøtt på det tolvte brettet (jeg har for ordens skyld ikke kommet så langt), og den første spilleren som sendte inn løsningen ble lovet en gratis tur til utgiver Taskset sitt hovedkvarter der hen kunne demonstrere sine mesterlige egenskaper for skaperne. Om dette ble gjennomført vet jeg ikke.