21 spill på én diskett!

Coverdisken til CU Amigas desembernummer fra 1991 er et monster!

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der, og det er fortsatt Amiga-bladet CU Amiga jeg holder på med. Denne månedens diskett var imidlertid så stor at jeg velger å dekke den i en «frittstående» sak.

Her har jommen CU Amiga klart å putte hele 21 spill på én diskett. Det sier seg selv at disse spillene må være av den enkle sorten – en DD-diskett rommer cirka 880 kilobytes (ikke 720 som på PC), og hvis vi antar at menysystemet tar litt plass sitter vi igjen med i underkant av 40 kilobytes per spill i gjennomsnitt. For all del, demoscenen har vist at det er enormt mye man kan gjøre med 40 kilobytes, men jeg tror ikke vi skal forvente slik heksekunst. Disketten er forøvrig 99,9 prosent full, ifølge AmigaDOS.

Så, eh, da er det vel bare å hive seg uti det. CU Amiga har fordelt spillene i fire kategorier: Classic Challenge, Modern Masterpieces, Arcade Arena og Variety Vanguard. Vi begynner med Classic Challenge, som inkluderer fem klassiske brett-/puslespill.

Chinese Checkers er solid.
Chinese Checkers er solid.

Chinese Checkers

Vel, det er kinasjakk. Grafikken er veldig enkel, men spillet har rikelig med konfigureringsmuligheter, og man kan for eksempel skru av og på ulike spesialregler og velge at datamaskinen skal spille en eller flere (til og med alle) sidene. Dette kan endres underveis, også, og det samme kan vanskelighetsgrad. Man kan til og med få hint om optimale trekk, eller ta tilbake trekk man ikke er fornøyd med – og det er faktisk mulig å lagre spillet for å fortsette senere. Trekkene tas opp underveis, så man kan se spillet om igjen om man er i det humøret.

Så her har vi en veldig solid utgave av spillet. Datamaskinen ser ut til å spille ganske smart, grensesnittet er lett å bruke (du velger brikken du vil flytte og den endelige destinasjonen, så regner spillet automatisk ut veien dit om det er et lovlig trekk), og presentasjonen er klar og tydelig. Jeg finner faktisk ingenting å utsette på spillet overhodet – men det er jo ikke dermed sagt at jeg er så voldsomt interessert i å bruke tid på et digitalt kinasjakkspill. Og skulle jeg vært det ville jeg nok valgt noe nyere. Men akkurat det kan jeg jo ikke bruke mot spillet, for det er usannsynlig at spillskaperen (eller CU Amiga for den saks skyld) så for seg at noen kom til å spille dette spillet i 2020.

Peg Puzzler. Det var først nå jeg la merke til opp-ned-tittellinjen i bunnen.
Peg Puzzler. Det var først nå jeg la merke til den speilvendte tittellinjen i bunnen.

Peg Puzzler

Her har vi en variant av Tower of Hanoi. Du vet, det spillet der man må flytte alle platene fra én pyramideformet haug til en annen, med den komplikasjonen at ingen plater kan ligge oppå en plate som er kortere enn den selv. Wikipedia-siden har mer informasjon om spillet enn man noensinne trenger, så stikk innom den hvis du vil vite mer (småskremmende funfact derfra: en type maur har faktisk klart å løse varianten med tre plater).

Der Chinese Checkers hadde flust med konfigureringsmuligheter, er Peg Puzzler helt i den andre enden av skalaen. Du kan ikke engang velge hvor mange plater du vil spille med, seks er eneste muligheten, så det sier seg selv at gjenspillingsverdien ikke er så høy. Jeg klarte nøtten på 83 trekk, noe som sikkert hadde vært knakende bra om jeg hadde vært en maur. Alt i alt en grei distraksjon, men denne utgaven av Towers of Hanoi er alt for begrenset til at den skal ha noen verdi utover det – selv Data-Tronics 75 Spill for Commodore 64 har en mer omfattende utgave av spillet.

BackGammon. Hadde vært artig å kunne.
Backgammon. Hadde vært artig å kunne.

Backgammon

Tittelen forteller mesteparten av det du trenger å vite. Backgammon er et av verdens eldste brettspill, og at innehaveren av et nettsted som heter Spillhistorie.no ikke har snøring på hvordan man spiller dette spillet er jo egentlig en stor skam. Men sånn er det, altså. Og jeg har fortsatt 18 spill igjen å teste på denne disketten, så jeg har ikke tid til å lære meg det i dag.

Det jeg kan si er at denne utgaven ser helt kurant ut. Den er laget i AmigaBASIC og er en overføring av et Atari ST-spill. Presentasjonen er kjedelig, men den funker, og man kan for eksempel endre fargene (til det psykedeliske, om man vil).

Go-Moku. Grei versjon, dette her.
Go-Moku. Grei versjon, dette her.

Go-Moku

Dette brettspillet må ikke forveksles med det langt mer intrikate Go, skjønt det spilles tradisjonelt med Go-brikker. Her er det rett og slett snakk om at to spillere legger ned brikker i tur og orden, og den første som får fem brikker på rad (horisontalt, vertikalt eller diagonalt) vinner.

Jeg merker at jeg gjentar meg selv, men dette er en solid utgave av spillet. Det ser pent og rent ut (med litt pikselkunst, til og med), og det er mulig å få datamaskinen til å foreslå trekk. Det mangler mulighet for to spillere, men hvis man er to trenger man vel ikke å gjøre dette på datamaskinen i utgangspunktet. Det eneste jeg har å utsette på spillet er at jeg, i starten i alle fall, syntes det var lett å trykke feil. Brikkene skal i kryssene, ikke rutene. Jeg tapte en håndfull ganger før jeg vant, og fant ut at jeg hadde fått nok Go-Moku. Jeg er en dårlig vinner, og skal neimen ikke gi motstanderen noen sjanse til å få revansj!

Amiga Q funker, men burde hatt flere muligheter.
Amiga Q funker, men burde hatt flere muligheter.

Amiga Q

Dette er det jeg trodde Peg Puzzler kom til å være, nemlig det «kabalspillet» der du gradvis rensker brikker fra spillbrettet ved å hoppe over dem med andre brikker (solid beskrivelse, der!). Brettet er formet som et kryss, og nøkkelen ligger i å fjerne brikkene på en måte som sikrer at du ikke ender opp med frittstående brikker rundt forbi på brettet, som ikke kan fjernes. Windows-veteraner forbinder kanskje konseptet med Pegged, som var en del av den første Windows Entertainment Pack-samlingen.

Stopp meg hvis du har hørt noe som dette før, men … dette er en helt grei implementasjon av konseptet. Presentasjonen er superenkel, men kan også kalles «stilren» om man vil være hyggelig, og grensesnittet er det ingenting å utsette på. Det er vel strengt tatt ikke så mye skaperen kunne ha gjort for å kludre et spill som dette til, men jeg husker jo med gru tilbake på Alpha Softwares versjon for Commodore 64. Det jeg savner er flere brett, for når man først har løst det ene som er inkludert er det jo fint liten grunn til å gå tilbake til Amiga Q.

Kamikaze Chess. Legg merke til hvor onde de svarte brikkene ser ut!
Kamikaze Chess. Legg merke til hvor onde de svarte brikkene ser ut!

Kamikaze Chess

Kamikaze Chess er en morsom vri på sjakk, der målet er å være den første som mister alle brikkene sine. Reglene er ellers som i vanlig sjakk, med den vrien at hvis man kan ta ut en motstanderbrikke er man nødt til å gjøre det. Det er ingen sjakk matt i spillet, men kongen kan heller ikke ofres, og må være den siste brikken man mister. I utgangspunktet tenkte jeg at Kamikaze Chess måtte være en glimrende sjakkvariant for oss som ikke er så gode i sjakk, men datamotstanderen viste meg at det ikke nytter å bare spille dårlig. Man må aktivt legge feller, og prøve å tvinge motstanderen inn i situasjoner der han tur etter tur ikke har noe annet valg enn å ta ut nye brikker.

Dette spillet er faktisk ganske moro, og jeg endte opp med å spille flere runder (og tape alle). Man kan spille mot datamaskinen eller et annet menneske, og det er også mulig å se to dataspillere bryne seg på hverandre. Man kan velge om man vil være hvit eller sort. Det hadde vært greit å kunne velge vanskelighetsgrad, og det virker heller ikke som man kan gi opp et parti. Grafikken er like enkel som forventet, skjønt jeg liker at de sorte brikkene ser ekstra onde ut.

Trim hukommelsen med Amigatration.
Trim hukommelsen med Amigatration.

Amigatration

Dette er en variant av hukommelsesspillet der spillkort med ulike motiver legges med ryggen opp, og poenget er å finne par. Hver gang man har snudd to kort må disse snus tilbake igjen, med mindre de utgjør et par, og så gjelder det naturlig nok å huske hvor alle kortene man har sett befinner seg. Jeg syntes å huske de hadde en variant av dette spillet i spørreprogrammet 5 På, men det kan (i så fall ironisk nok) være hukommelsen som spiller meg et puss.

Amigatration byr på grei grafikk med lett gjenkjennelige motiver på «kortene», muligheten til å spille med ulike brettstørrelser og til og med muligheten til å spille mot en venn. Så, igjen, en solid implementasjon. Og igjen, ikke et spill jeg egentlig har så voldsomt lyst til å bruke tid på – selv om den aldrende hjernen min strengt tatt virker som den trenger litt hukommelsestrening!

3-D Tic Tac Toe. Datamaskinen slår meg igjen.
3-D Tic Tac Toe. Datamaskinen slår meg igjen.

3-D Tic Tac Toe

Dette spillet lyver litt i spillnavnet sitt, det er nemlig ikke en 3D-versjon av Tripp trapp tresko, men av 4 på rad. Skjermbildet viser vel hvordan det funker – du har fire spillbrett over hverandre, hvert med 4×4 ruter, og poenget er å få fire på rad. Alle retninger telles, så det tar en stund før man får med seg alle mulighetene når man spiller. Man tror kanskje man har noe på gang, og så har motstanderen plutselig fullført en linje man knapt var klar over at var en mulighet.

Spillet har ikke de helt store konfigurasjonsmulighetene, men er for så vidt solid, med en smart datamotstander og enkel, men effektiv presentasjon. At man ikke kan spille mot et annet menneske er imidlertid litt rart – denne varianten er jo litt mer kronglete å spille på papir enn standard X på rad-spill. Dette er forresten nok et spill der en tilsvarende versjon var tilgjengelig i Windows Entertainment Pack. Så: Grei implementasjon, artig konsept, men … du gjettet det: Ikke så voldsomt interessant å bruke tid på. Litt fordi det er frustrerende frem til man får hjenen inn i riktig 3D-modus, noe som tar en stund.

Dilemma er et ganske omfattende spill.
Dilemma er et ganske omfattende spill.

Dilemma

Jeg tipper dette er det største spillet (i filstørrelse) til nå, da det har ganske mye grafikk. Konseptet er enkelt og kjent: Du har et rektangulært område bestående av en viss mengde ruter, og en viss mengde brikker i ulike former som må plasseres slik at alle får plass i spillområdet. Brikkene kan roteres, flippes vertikalt, og speilvendes. Det er rikelig med nivåer, og du kan selv velge hvor du vil begynne. Er du rask nok med løsningen, får du også en bonus.

Grensesnittet er bittelitt tungrodd, men det fungerer. Både grafikken og lydeffektene gjør jobben. Jeg må med andre ord nok en gang kalle spillet en solid implementasjon, og nok en gang påpeke at det ikke akkurat er spill som dette jeg vil bruke tiden min på. På nittitallet hadde jeg garantert klart å skvise noen timer med moro ut av både dette og flere andre av spillene i denne samlingen som jeg i dag bare avfeier – jeg er rett og slett blitt mer kresen med årene. Men det slår meg at jeg ikke har kommet over noen spill jeg syntes er direkte dårlige, heller, så CU Amigas coverdiskmann har gjort en solid jobb her. Så langt, i alle fall.

Up and Down er alt for lett, men det støtter jo to spillere...
Up and Down er alt for lett, men det støtter jo to spillere…

Up and Down

Her har vi det klassiske fire på rad-spillet som ofte spilles med en stående ramme. Som vanlig er poenget å få fire brikker på rad, enten loddrett, vannrett eller på skrått, men her vil hver brikke plasseres ut i den nederste tomme ruten i den kolonnen man velger (noe tyngdekraften selvsagt ordner når man spiller den fysiske utgaven). Urgh, det er merkelig hvor kronglete det skal være å beskrive disse enkle og kjente spillene – det er fire på rad, okay!

Up and Down starter med en fiffig «animasjon» der spillvinduet smyger seg glatt opp fra bunnen av skjermen, helt til det dekker den fullstendig (in your face, DOS-brukere!). Det bruker også syntetisk tale ala Stephen Hawking, blant annet for å fortelle hvems tur det er. Dette kan man skru av, selvsagt. Ellers støtter det to spillere eller én spiller mot datamaskinen. Grafikken er helt grei, og hva grensesnittet angår har jeg ingenting å klage på. Jeg spilte to runder og vant begge, og datamaskinen gjorde så mye rart at det er åpenbart han ikke har snøring. Uten noen andre å spille med er dette spillet rett og slett meningsløst.

Just Yer Basic Missile Command leverer akkurat det tittelen lover.
Just Yer Basic Missile Command leverer akkurat det tittelen lover.

Just Yer Basic Missile Command

Dette er en klone av Ataris klassiske arkadespill, Missile Command. Du kjenner det helt sikkert – missiler regner ned over byene dine, og poenget er å skyte dem ned før de treffer mål på bakken. Jo flere byer du klarer å beskytte, jo mer poeng får du. Spillet har også ekstraelementer som smarte bomber og missiler som deler seg på veien ned. Dette er et gratisspill, og på denne tiden var spillindustriens advokater generelt ikke interessert i å plage entusiastiske programmerere som lagde gratiskloner av eldre spill (eller blader som puttet dem på coverdiskettene sine, for den saks skyld).

Spillnavnet lyver ikke, dette er en veldig «basic» versjon av Missile Command. Det er for eksempel noen forenklinger her, som at man bare har én kanonstilling og dermed ikke trenger å bry seg om hvilken kanon man skyter fra og om det er ammunisjon der. Missilene forsvinner bare når man treffer dem, så man kan ikke lage «kjedereaksjoner» slik som i originalen. Men alt i alt funker spillet greit – det er ikke som å få arkademaskinen hjem i stua, men det er absolutt spillbart. Her kan jeg imidlertid unnskylde manglende entusiasme med at jeg har Atari Vault, og dermed har en arkadeperfekt versjon av Missile Command et par museklikk unna (vel, så arkadeperfekt som den blir uten «trackball»-kontroll).

Amoeba Invaders – kjent konsept, kjent innpakning.
Amoeba Invaders – kjent konsept, kjent innpakning.

Amoeba Invaders

Akkurat som forrige spill er dette en klone av et klassisk arkadespill – i dette tilfellet Space Invaders. Jeg tror ikke jeg skal repetere det jeg allerede har sagt om Space Invaders her, annet enn å påpeke at det faktisk er 42 år gammelt i år. Hjelpes! Amoeba Invaders er en trofast og gjennomført klone, skjønt det gir grafikken litt mer farger enn originalspillet hadde.

Amoeba Invaders hadde jeg på nittitallet også, og mitt inntrykk er at det var et ganske godt likt spill i sin tid. Samtidig er det jo ikke til å komme unna at det «bare» er Space Invaders. Originalen var grensesprengende på en hel rekke områder, men det tok ikke lange tiden før sjangeren fikk langt mer interessante spill, og jeg har aldri helt falt for denne klassikeren. Amoeba Invaders er også litt lettere enn sin inspirasjonskilde, og jeg ble faktisk smålei før min første «game over». Men jeg skal ikke klage, spesielt med tanke på at spillet kom så tidlig som i 1987.

Cosmo-Roids. Altså, det funker.
Cosmo-Roids. Altså, det funker.

Cosmo-Roids

Vi er nok en gang i arkadespillklone-territorium, og som du sikkert gjetter er Cosmo-Roids basert på Ataris klassiske Asteroids. Som i originalen får du kontroll over et lite romskip og må skyte bort alle asteroidene på skjermen. Du må imidlertid tenke litt taktisk, ettersom det å skyte store og mellomstore asteroider resulterer i at de deles i to mindre asteroider. Det er lett å bli litt overivrig, slik at skjermen blir full av småstein som er vanskelige å unngå.

Der originalen brukte vektorgrafikk bruker Cosmo-Roids tegnede asteroider. Ikke like sjarmerende, men greit nok. Utvikleren har imidlertid ikke klart å klone originalspillets gode, fysikkbaserte kontrollsystem, og bevegelsene her føles faktisk helt feil i forhold til originalen. Med litt godvilje skal jeg likevel innrømme at de funker på et vis, og Cosmo-Roids evner faktisk å både utfordre og underholde. Litt. Men jeg har fortsatt Atari Vault, og skulle jeg heller ville spille Asteroids på Amiga velger jeg uansett Hemroids. Eller kanskje Super Stardust, når jeg tenker etter.

Bally III. Dette spillet har musikk!
Bally III. Dette spillet har musikk!

Bally III

Oi, her har vi et spill med skikkelig musikk! Det hadde jeg ikke ventet at det var plass til, musikken for Bally III tar sikkert like mye plass som et av de mindre spillene i sin helhet. Bally III er uansett en klone av Zolyx, som igjen er inspirert av arkadeklassikeren Qix. Konseptet er av «enkelt å skjønne, vanskelig å forklare»-typen, så jeg henviser deg til denne artikkelen om Qix-klonen Stix. Bally III har ikke den kule strekfienden til Stix, men i stedet flere prikker som spretter rundt. En artig vri er at du også må passe deg for prikker i det området du allerede har malt.

Bally III er et gjennomført spill. Ikke bare har det som nevnt musikk, det har rikelig med lydeffekter og grafiske finurligheter (selve spillgrafikken er imidlertid så enkel som den kan få blitt). Det er faktisk på tysk, men konseptet er jo ganske selvforklarende. Jeg har blitt «ødelagt» av tidligere nevnte Stix – når jeg spiller slike spill klarer jeg aldri å unngå å sammenligne dem med Stix, og kommer nesten alltid til at jeg heller ville ha spilt det i stedet. Men! Da jeg først kjøpte Amiga måtte jeg selge min gamle Commodore 64, og det var ikke før noen år senere at jeg fikk fatt i en igjen. Hadde jeg spilt Bally III i mine Commodore 64-løse år, kunne det sikkert fungert fint som en Stix-erstatning.

Deluxe Hamburger kan kanskje hjelpe oss å bli kvitt noen uvaner.
Deluxe Hamburger kan kanskje hjelpe oss å bli kvitt noen uvaner.

Deluxe Hamburger

Hva kan skjule seg bak dette navnet? Jo, et enkelt «romskytespill» der du styrer en ketchupflaske og må skyte hamburgere, pommes frittes-pakker, pølser og colabokser. Disse kommer susende i ulike formasjoner, og det er vel så viktig å unngå å bli truffet av dem som å skyte dem. Spilldesignet minner meg egentlig litt om Sensible Softwares merkverdige Galax-i-Birds på Commodore 64.

Spillet er ikke direkte ille, men jeg er ikke så begeistret for hvordan du egentlig må memorisere fast food-fiendenes angrepsmønstre for å overleve. Jeg har vage minner om å ha spilt dette spillet på nittitallet, men jeg kan aldri tro at jeg har brukt mye tid på det. Og det har jeg heller ingen interesse av nå – det er jo ikke akkurat noen manko på briljante spill i denne sjangeren, som jeg heller kan bruke tid på. Men okay, det funker og fast food-konseptet var jo litt småartig.

Jommen godt Tumbling Tots har så dårlig grafikk.
Jommen godt Tumbling Tots har så dårlig grafikk.

Tumbling Tots

Dette er en ren klone av PC-spillet Bouncing Babies, som har følgende sjarmerende konsept: Sykehuset brenner og noen slenger ut babyer fra øverste etasje. Du styrer to brannmenn med en trampoline, som først må passe på at de fallende babyene treffer denne, og så hjelpe dem å sprette bort til sykebilen (som tilsynelatende har evig babykapasitet). Om en baby faller i asfalten, er resultatet blodig. Spillkonseptet er egentlig basert på Nintendos Game & Watch-spilll Fire, som er litt mindre grotesk.

Vanskelighetsgraden stiger på en litt tilfeldig måte, og det krever en stund med spilling før det blir utfordrende nok til å være gøy. Og ærlig talt kan jeg ikke si at jeg hadde noen interesse av å starte på nytt etter min første «game over». Dette er også et spill jeg har spilt før, da det havnet på mange slike samlinger med gratisspill. Men det hadde vært artig å vite hvor mange som egentlig spilte det mer enn én eller to ganger.

Egyptian Run er faktisk veldig vanedannende.
Egyptian Run er faktisk veldig vanedannende.

Egyptian Run

Nok et superenkelt spill – her styrer du en jeep sett bakfra, som kjører innover mot horisonten i klassisk arkaderacer-stil. Poenget er å unngå små pyramider som får jeepen til å eksplodere i en flammekule ved den minste berøring, og helst også prøve å unngå noen grå saker som får bilen til å sprette opp i lufta. Gjør den det kan du ikke styre den før den lander igjen, og da kan du risikere å fly rett i en pyramide. Hastigheten øker gradvis, og spillet blir mer og mer hektisk. Taper du, vil en hodeskalle le ondt av deg av en eller annen grunn. Kommer du helt til mål blir du forvandlet til en rakett og, uh, krasjer.

Egyptian Run er faktisk mer moro og vanedannende enn det har noen rett til. Jeg spilte det mye mer enn jeg hadde forventet, og måtte nærmest tvinge meg selv til å avslutte. Vanskelighetsgraden er nærmest perfekt, kontrollene er responsive og kollisjonsdeteksjonen er nøyaktig. Etter å ha sagt en eller annen variasjon av «dette gidder jeg ikke å bruke tid på» cirka hundre ganger i denne teksten, var det gøy med noe jeg faktisk godt kunne tenke meg å spille igjen. Kanskje ikke nok til å sende ti australske dollar til skaperen, men så har han sannsynligvis fått fatt i den printeren han sparte penger til nå.

Mirror Wars. Artig konsept, men ikke så gøy i praksis.
Mirror Wars. Artig konsept, men ikke så gøy i praksis.

Mirror Wars

Dette spillet har et interessant konsept. To spillere møter hverandre på en arena, der den ene spilleren styrer et romskip i toppen og den andre i bunnen. Mellom dem er en tilfeldig generert «speil-labyrint» bestående av en håndfull rader skråvegger. Når du skyter, vil kula reflekteres rundt i labyrinten, og hvor du treffer samt labyrintens layout vil avgjøre hvor den eventuelt kommer gjennom (eller om du får den tilbake i fjeset). Spiller du alene, vil både du og datamaskinen beveges automatisk frem og tilbake, og det eneste som kan kontrolleres er selve skytingen. Spiller du med noen andre kan dere styre skipene deres selv om dere ønsker det.

Konseptet er som sagt interessant, men om det faktisk er godt? Jeg vet ikke helt. I enspiller er det jo fint lite man kan gjøre for å unngå å bli truffet om datamaskinen er heldig med skuddene sine, så det er ikke spesielt interessant. Jeg klarer heller ikke helt å se for meg hvordan dette er moro med en annen spiller, men det har såpass med innstillingsmuligheter at det kanskje er mulig å eksperimentere seg frem til en variant som fungerer? Jeg vet ikke. Dette er forøvrig det andre spillet i denne samlingen som har musikk, og i likhet med det første er det på tysk.

Match Patch kunne nesten ha vært et veldig tidlig kommersielt Amiga-spill.
Match Patch kunne nesten ha vært et veldig tidlig kommersielt Amiga-spill.

Match Patch

Oisann, dette var interessant. Et skikkelig plattformspill med et finurlig konsept. Du må renske hvert brett for fiender ved å skyte dem, men fiender kan kun skytes med en kule som tilsvarer deres type. For å forandre ammunisjon må du hoppe ned i spesifikke hull i bunnen av skjermen, hvorpå du detter ned fra toppen av skjermen igjen med ønsket ammunisjonstype. Fiender som faller ned i de samme hullene vil også dukke opp i toppen, og kan dermed endre type underveis. Legg til distinkte brett, rikelig med bonuser og til og med et lite labyrint-minispill mellom enkelte brett, og vi har et overraskende «fullverdig» spill her.

Samtidig er det ikke til å komme unna at Match Patch har litt kjipe kontroller. Det er ikke akkurat Bubble Bobble, det her. Knappe tidsfrister og en følelse av at litt for mye avgjøres av tilfeldighetene på senere brett fører til litt ekstra frustrasjon. Ah, og hastigheten går litt ned når det skjer mye på skjermen samtidig. Men jeg liker dette spillet litt likevel. Det er velprodusert, og spillkonseptet har jeg aldri vært borti før. Jeg tipper dette hadde fått litt spilletid om jeg hadde denne disketten på nittitallet.

Circuit War lærer jeg nok aldri.
Circuit War lærer jeg nok aldri.

Circuit War

Dette spillet hadde jeg i gamle dager også, og jeg skjønte like lite av det da som jeg gjør nå. Det er et slags strategispill der opp til fire spillere må designe elektroniske kretser for å overbelaste hverandres hovedprosessorer. I tillegg til selve kretsene kan man bygge kondensatorer, brytere, resistorer og flere andre ting. Det virker for så vidt interessant, men det har tilsynelatende ikke mulighet for dataspillere. Så selv om det hadde vært artig å endelig lære seg dette spillet klarer jeg ikke helt å rettferdiggjøre den tidsinvesteringen når jeg uansett ikke har noen å spille mot. Sorry Circuit War. I neste liv, kanskje.

Stepz. Enkelt, men ... ok.
Stepz. Enkelt, men … ok.

Stepz

Vi runder av disketten med et enkelt strategi-/hjernetrimspill. Du presenteres for et spillbrett på 8×8 ruter, og styrer en ball som starter på en valgfri rute i den nederste raden. Poenget er å klatre helt opp til toppen. Du kan bevege deg i de fire hovedretningene, og spillet er turbasert. Du deler spillbrettet med piler, som kan peke i åtte retninger. Hver tur vil de individuelle pilene flytte seg i den retningen de peker. Hvis en pil treffer deg, er det «game over». Du kan ikke flytte inn i en rute okkupert av en pil (selv om denne vil flyttes ut av ruten neste tur).

Det var en passende tørr beskrivelse av et ærlig talt ganske tørt spill. Det er for så vidt er litt artig, men til syvende og sist er det også litt for enkelt, og selv på den høyeste vanskelighetsgraden byr det ikke på de helt store utfordringene. Så en grei liten distraksjon, men etter et par runder var jeg lei.

Disk to (og selve bladet)

Coverdisk nummer to har kastet litt plass bort på et slags tittelbilde.
Coverdisk nummer to har kastet litt plass bort på et slags tittelbilde.

Jeg antar du også begynner å bli ganske lei nå, så heldigvis har den andre disketten som fulgte med bladet veldig lite interessant innhold. Den har to låter (den ene er en «sample»-tung sak av den typen CU Amiga tydeligvis elsker, mens den andre er en langt mer avslappet, demoscene-aktig låt), et Terminator 2-bilde av en eller annen grunn, et tekstredigeringsverktøy, litt clip-art og DTP-opplegg (Amiga var i likhet med Mac en plattform ofte brukt for «desktop publishing») og et program som heter KeyClick, som har den merkelige funksjonen at det kommer et lite pip hver gang du trykker en tast (noe som ifølge skaperen er nyttig når man bruker TOUCH-metoden).

Som vanlig må jeg også ta en titt på selve bladet. Mest plass vies til gudespillet Populous II, som får hele 97% og beskrives som «muligens verdens beste videospill.» Det er åpenbart en drøy påstand, men så er Populous II et sabla godt spill også, og spillets største svakhet – at det blir repetitivt i lengden – åpenbarer seg ikke før man har spilt det litt lenger enn CU Amigas anmelder sikkert hadde anledning til. Rollespillet Ultima VI: The False Prophet falt også i god jord, og fikk 95%. Nok en gang er det vanskelig å protestere. Bloggeren CRPG Addict, som har spilt og skrevet om hundrevis av rollespill over en periode på ti år, rangerer dette nest høyest av alle spillene han har spilt som en del av prosjektet sitt.

At romsimulatoren Epic stakk av med 91% tror jeg kanskje hadde litt mer med «hype» å gjøre, men jeg har ikke nok erfaring med spillet til at jeg strengt tatt kan bedømme det. De litt mer jordnære simulatorene Birds of Prey, Knights of the Sky og Mig-29 ble også godt mottatt, med henholdsvis 94%, 85% og 80%. Med tanke på hvor høye karakterer slike simulatorer fikk på åtti- og nittitallet er det rart det er så lite snakk om dem når vi ser tilbake på spillhistorien. Apropos simulator, boksesimulatoren 4D Sports Boxing fikk 83%. Morsomt nok var dette et av to boksespill som kom denne måneden – Amiga-utgaven av Final Blow ble beskrevet som bedre enn originalen, men fikk bare 67%.

Et bilde på coverdisk nummer to.
Et bilde på coverdisk nummer to.

Men vi er ikke ferdige med stjernekarakterene. Golfspillet Microprose Golf stakk av med 94%, mens rugby-spillet World Class Rugby (også her ett av to i samme sjanger som kom denne måneden) fikk 85%. Action-klassikeren First Samurai fikk 91%, og jommen dukket det ikke opp et spill på 90% også – Amiga-versjonen av arkadeklassikeren Smash TV. Strategiklassikeren Battle Isle fikk 85%. Samme karakter ble gitt til plattformspillet Hagar the Horrible (basert på Hårek, ja) og romspillet Super Space Invaders. 84% ble gitt til Robocop 3, mens hjernetrimmeren Devious Designs fikk 83% og SSI-rollespillet Shadow Sorcerer fikk 81%.

Phew! En ganske utrolig måned, altså, med mye snadder (inkludert mange spill som ikke nådde like høyt opp på karakterskalaen, der jeg må si 60% til StarFlight 2 var overraskende lavt). Der man selvsagt kan krangle om individuelle karakterer er det umulig å komme unna at det var et temmelig vanvittig kvalitetsnivå her, og det som slår meg som ekstra fascinerende er den enorme variasjonen i datidens «storspill». Det er til og med et teksteventyr i utvalget – Suspicious Cargo fra Gremlin – og det fikk faktisk 77%!

Uansett, nå er det nok tekst her. Takk for følget!

4 kommentarer om “21 spill på én diskett!”

  1. Imponerende å komme seg igjennom alle disse 21 spillene og skrive en så lang artikkel om det. Tenk om du hadde vært en DOS-fanatiker da du var ung…..

    Uhørt score til 4D Sports Boxing forøvrig i forhold til de andre i dette bladet! Sikkert fordi Amiga-versjonen var underlegen DOS-versjonen. Det er forklaringen jeg foretrekker. Og det kan fort stemme også hører jeg. For en FORFERDELIG intromelodi! Hva har skjedd med den fantastiske DOS-melodien?! Når jeg hører og ser DOS-introen får jeg fremdeles gåsehud.

    Svar
    • Jeg digger at du fyller rollen som innbitt fanboy også etter alle disse årene😁
      Merker jeg en viss bitterhet over at du var på feil plattform?

      (Men DOS =Drit Og Søppel
      ❤️Amiga 4ever❤️)

      Må legge til at jeg med årene har blitt mer objektiv og ikke nå mener det jeg skrev ovenfor. Jeg var imidlertid ganske knust da jeg innså at jeg måtte kjøpe min egen IBM kompatible PC på midten av nittitallet.

      Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: