Tidlige inntrykk: Shadows of Doubt

Dette åpen verden-detektivspillet er et av de mest spennende spillene på lenge.

For mange herrens år siden ble jeg fullstendig hektet på teksteventyrspillet Dangerous Curves. Det er et film noir-inspirert detektivspill, og jeg husker det som velskrevet og spennende selv om jeg ikke kan nevne et eneste navn fra spillet eller gi noe som ligner på et referat fra handlingen. Det som hektet meg, og som puttet Dangerous Curves i listen over de beste spillopplevelsene jeg noensinne har hatt, var verdenen. Spillskaper Irene Callachi hadde bygd en hel by å slå seg løs i, med full dag/natt-syklus og massevis av systemer som tikket og gikk uansett om du var der for å se det. I tillegg måtte du passe økonomien din, og sørge for å spise, drikke og sove. Det var selvsagt mye å plukke på hvis man gikk inn for å presse simulasjonen, men hvis man var litt medgjørlig og fokusere på det som fungerte, var Dangerous Curves en herlig opplevelse.

Grunnen til at jeg starter denne teksten med å snakke om et godt over 20 år gammelt teksteventyr, er at Shadows of Doubt tenner mye av den samme gløden som Dangerous Curves gjorde da jeg spilte det. Men det gjør det på helt andre måter.

En dataskapt verden

Shadows of Doubt er også et detektivspill, og det foregår også i en åpen film noir-inspirert by (her med en ekstra dose cyberpunk). Det har også en døgnrytme og simulerte systemer som tikker og går, og du må sikre at spillfigurens behov blir dekket samtidig som du løser sakene i spillet. Men her er det ingen forfatter som har satt sammen spillets verden og mysterier for hånd, i stedet gjør datamaskinen jobben dynamisk når du starter et nytt spill. En ny by skapes og fylles opp med bygninger og folk, og så arrangerer spillet selv et drap som må etterforskes. Eller rettere sagt «kan etterforskes», for du kan også gjøre helt andre ting om du vil.

Spillet finner sted i en alternativ tidslinje der en kombinasjon av hyperindustrialisme og storkrig har gjort verden til et ganske nitrist sted. I tillegg har folk prestert å velge et globalt selskap til president, og lov og rett er nå en kapitalistisk greie. Sam og Max hadde elsket denne verdenen, for her er det fritt frem å være frilanspoliti. Og det er nettopp det du skal være.

Shadows of Doubt har en introduksjonssak med et fastsatt mysterium å følge, der du spiller en person som tydeligvis har hatt et liv før spillet startet også. Men du trenger ikke å gjøre det, og jeg valgte etter en stund å starte helt på bar bakke.

Min spede start som privatpoliti

Jeg startet spillet med 100 «credits» i den virtuelle lommeboka, og tilgang på litt hendig utstyr slik som en fingeravtrykksscanner. Siden det var begrenset hvor mye jeg hadde fått ut av min forrige runde, tenkte jeg at det å starte med å løse et drap kanskje ikke er så smart, så jeg prøvde å se meg om etter noen strøjobber i stedet. På jobbtavla fant jeg en godt betalt jobb der jeg skulle arrestere en fyr. Denne ville gi meg nok penger til å kjøpe meg en fin leilighet – for ja, du kan kjøpe og innrede leiligheter i spillet – så jeg valgte å ignorere det faktum at betalingen var mistenkelig høy og tok imot jobben.

Jeg visste riktignok ikke hvem jeg faktisk skulle arrestere. Alt jeg hadde å gå etter var fingeravtrykkene hans. I tillegg visste jeg hvor han jobbet. Så etter å ha kjøpt meg et sett med håndjern, som er essensielt om man skal arrestere noen, dro jeg i vei.

Tanken min var å nattestid snike meg inn på kontoret han jobbet i, scanne fingeravtrykkene på alle kontorplassene og prøve å finne ut navnet på han som satt der jeg fikk match. Men jeg hadde glemt å kjøpe noe å dirke opp døra med, og gjennom glassvinduene kunne jeg se temmelig heftige sikkerhetssystemer. Jeg fant en ventilasjonskanal som jeg håpet skulle ta meg inn i kontoret, men den ledet meg bare inn i nabobedriftens lokaler. Jeg rappet noen kroner fra kontoret til en mellomleder før jeg snek meg ut igjen. Og det var egentlig så langt jeg kom med denne jobben, for jeg innså at jeg nok burde begynne på noe lettere.

Jeg fikk en annen tilsvarende jobb, der jeg heldigvis fikk et navn på personen som skulle i kasjotten. En rask titt i telefonkatalogen ga meg adressen hans. Jeg kjøpte meg noe å dirke opp låsen hans med, og dro avsted. Leiligheten var i første etasje, og jeg kunne kikke inn gjennom vinduene. Det var mørkt, og ingen folk å se i stua. Klokka var omtrent ni på kvelden, så det kunne teoretisk være han hadde lagt seg. Jeg fikk dirket meg inn (etter å ha skrudd av lyset i gangen slik at sikkerhetskameraet ikke skulle få med seg for mye), og snek meg gjennom leiligheten hans med håndhjernene klare. Jeg håpet jeg kom til å finne ham sovende i senga, siden det sannsynligvis ville forenkle arrestasjonsprosessen betydelig.

Uh, og ja, jeg skjønner at dette ikke høres helt bra ut.

Uansett var leilighetens beboer ingen steder å se. Så jeg begynte å lete etter spor i stedet. Heldigvis fant jeg ganske raskt arbeidskontrakten hans, samt en slags timeliste, så jeg visste hvor han jobbet og at han etter alle solemerker skulle være der nå. Jeg fikk også fatt i passordet hans, som ga meg tilgang på datamaskinen hans og en profil med bilde slik at jeg kunne identifisere ham visuelt. At jeg også kom over noen dyre cyberoppgraderinger i en safe hopper vi glatt over her. Og vi skal i alle fall ikke si noe om at jeg fant et kaldt kjøttstykke i kjøleskapet, som ble fortært med det uheldige resultat at jeg umiddelbart måtte låne doen. Heldigvis følte jeg meg bedre etter en øl.

Etter en liten omvei for å få installert oppgraderingene som altså tilfeldigvis hadde ramlet inn i lommen min, var jeg på plass der offeret, eller «skurken», jobbet. Et spisested, og han var kjøkkenhjelp. Jeg kunne ikke gå inn på kjøkkenet og arrestere fyren, for da ville alle bli sure – folk i denne byen har en tendens til å gå bananas om de oppdager deg på steder du ikke har lov til å være. Men heldigvis tok han snart en pause for å gå på do, og da var jeg der som en ond klegg. Arrestasjonen ble vellykket, han rakk ikke å forsvare seg før han var i håndhjern, og det var heller ingen vitner som kunne blande seg inn. Jeg forlot ham sittende på doen, og dro til politistasjonen for å melde om en vellykket arrestasjon. Ka-ching!

Stort og åpent

Dette er selvsagt en veldig enkel type sak, i forhold til drapsgåtene som er kjøttet i spillet. Her må du regne med å følge flere spor samtidig, der noen godt kan vise seg å være blindspor. Kanskje personen den avdøde spiste middag med tre timer i forveien (som du har identifisert ved å snike deg inn i restaurantens kontor og kikke på overvåkningsopptak fra tidspunktet skrevet på kvitteringen du fant i søpla) er vital for saken. Eller kanskje han bare er en gammel venn og ikke har noe med noenting å gjøre.

Sjangeren Shadows of Doubt passer best inn i er den som kalles «immersive sim». Spillet er altså i samme gate som Deus Ex, Dishonored og Thief. Du har full frihet til å velge dine egne løsninger på utfordringene du møter, og du kan være så subtil eller usofistikert du bare vil. Men der du i disse spillene fulgte en serie oppdrag, er rammen for detektivarbeidet i Shadows of Doubt også fullstendig åpen. Du trenger egentlig ikke være detektiv engang, du kan godt bli innbruddstyv i stedet.

Veldig «early access»

Men før jeg selger Shadows of Doubt fullstendig, skal det påpekes at spillet er i «early access», og det er gode grunner til akkurat det. Det skjer mye rart her, ting som lett kan ødelegge illusjonen av en fungerende verden om du lar dem. Alt fra folk som labber tvers gjennom møbler og andre objekter, eller til og med hverandre, til situasjoner der du plutselig faller gjennom gulvet eller mister ting du bærer på. En gang måtte jeg laste inn et tidligere lagret spill da jeg på mystisk vis falt ut av en ventilasjonskanal og havnet i et rom det ikke var mulig for meg å forlate med de midlene jeg hadde til rådighet. De mer alvorlige tingene er sjeldne, men vær oppmerksom på at spillet er langt fra problemfritt.

I tillegg syntes jeg grensesnittet kan være unødvendig knotete, og av og til ganske uintuitivt. Jeg sliter for eksempel mye med spor-tavlen i spillet, der du kan plotte inn ulike biter med informasjon og trekke linjer mellom dem slik ekte detektiver gjør (på film, i alle fall). Det er et godt system, men rotete. Så skal det også sies at når alt kommer til alt føles den simulerte verdenen mekanisk, og figurene som befolker den er endimensjonale og kunstige. At det fungerer i det hele tatt er imponerende som fy, men ikke forvent noe i nærheten av den samme dybden som et spill designet for hånd kunne hatt.

Ah, og kamp er ganske elendig akkurat nå. Poenget er jo ikke å slåss med folk, men det er alltid en relativt høy risiko for at det skjer når du befinner deg steder du ikke skal være, og da er det generelt bare best å laste inn et lagret spill. Det kan også være lurt å lagre før du godtar sideoppdrag, for noen av dem er nesten umulige da du får så lite informasjon å gå etter.

Skyhøyt potensial

Mange av svakhetene blir nok fikset i løpet av spillets «early access»-periode (som utviklerne regner vil kreve cirka seks måneder; jeg blir ikke overrasket om den forlenges). Samtidig gjør nok spillets natur at vi aldri vil kunne forvente en fullstendig blankpolert opplevelse, og det vil for eksempel overraske meg om utviklerne klarer å få kommunikasjon med datastyrte figurer til noensinne å virke naturlig.

Men Shadows of Doubt er et fryktelig fascinerende spill, som gjør så mye kult og spennende at jeg har lyst til å anbefale det selv på dette tidspunktet. Du må akseptere et visst nivå av det man på fagspråket kaller «jank», men hvis du liker virtuelle sandkasser og koser deg med spill som gjør deg til sjefen over din egen spillopplevelse er jeg sikker på at du vil sette pris på Shadows of Doubt. Så får vi se hvor det bærer i de neste månedene – spillets potensial er skyhøyt, og om alt klaffer kan det fort ende opp som en av vår tids store spillklassikere.

Shadows of Doubt er ute i «early access» på PC nå, og du finner det på Steam. Vi har fått tilgang på testeksemplar fra utgiveren. Her er en trailer: