Dette norskutviklede hjernetrimspillet bør være en solid utfordring for de fleste.
Pure Logic er et nytt hjernetrimspill skapt av den norske soloutvikleren Sigmund Høien. Spillet tar for seg et tema jeg har ekstraordinært lite peiling på, nemlig logiske porter (på engelsk heter tematikken «logic gates» og «ladder logic»). Men det er ikke kun ment for de som allerede er eksperter – alle mekanismene introduseres møysommelig, og hvis man ikke har noen idé om at systemene det er basert på eksisterer utenfor spillet kunne man lett tro at de var oppfunnet nettopp for å danne grunnlaget for et abstrakt hjernetrimspill som dette.
Porter og signaler
Spillet består av en hel haug ulike puslenøtter, der hver av dem er bygd opp som en pyramide med et visst antall nivåer. Disse nivåene består av logiske porter, som hver tar imot to signaler, og slipper ett signal ut. Poenget er å finne ut hva disse signalene skal være. De kan være sorte eller hvite, og spillet har seks forskjellige porter som alle reagerer ulikt på signalene som kommer inn.
En port vil for eksempel sende ut et hvitt signal hvis de signalene den får inn er ulike, og et sort signal hvis de er like. En annen gjør akkurat det motsatte. En vil sende ut et hvitt signal hvis signalene er ulike, mens den bare vil videreformidle samme signal hvis den får to like inn. Mens en annen vil sende ut et sort signal hvis den får to ulike signaler inn, og motsatt signal av det den får inn hvis det er snakk om to like.
Du lærer portene gradvis å kjenne gjennom den første delen av spillet, og det er dessuten strukturert slik at du kun helt på slutten må forholde deg til alle de ulike portene i individuelle brett. Dermed forsøker det å ikke overvelde deg, men hvis du er like glemsk som meg, må du nok lage en jukselapp som du har ved siden av PC-en mens du spiller.
Brettene varierer i størrelse, men alle har noen – gjerne to – signaler som er forhåndsbestemt. Dermed er poenget å bruke det du vet om de ulike portene du har på det aktuelle brettet for å finne ut hvordan resten av signalene må være. Når du har fylt alle inn, sjekker spillet om du har gjort alt riktig eller ikke.
Du slipper å gjette
I utgangspunktet kan det virke helt umulig å skulle komme frem til en løsning, men du har alltid nok informasjon til at du kan finne minst én ny kobling, og det gjelder bare å vite hvor du skal lete. Ofte må du tenke flere steg fremover. «Hvis jeg ser for meg at dette signalet er hvitt, må porten som lager det få inn to sorte signaler. Men måten de neste to portene er konfigurert gjør at det ikke kan skje, for hvis jeg skal lage et sort signal med den ene, vil den andre nødvendigvis lage et hvitt signal.» Og så videre.
Det blir med andre ord mye av den samme typen resonnering vi får i alt fra Minesveiper til Sudoku, eller Picross til Hexcells. Og Pure Logic er underholdende og vanedannende på akkurat samme måte som disse spillene er det. Tilfredsstillelsen når du etter å ha grublet i lang tid plutselig finner den biten som hjelper deg videre, og som fører til at resten av puslespillet faller på plass som dominobrikker, er enorm – og selv hvor frustrert du kanskje var underveis sørger dopaminkicket for at du helt sikkert tar umiddelbart fatt på neste brett. For så å hive hendene i været og spørre høyt hvordan det i alle dager er meningen du skal løse dette.
Så kan samtidig skuffelsen være like stor når du etter mye om og men leverer inn en løsning som er feil, eller legger merke til en feil du har gjort tidligere akkurat når du er iferd med å legge siste hånden på verket. Da er det bare å brette opp ermene, og begynne på nytt.
For her er Pure Logic litt vanskeligere – eller kanskje jeg burde bruke ordet «vrangere» – enn de fleste spillene jeg har sammenlignet det med. Du får nemlig ingen tilbakemeldinger underveis, og du kan heller ikke gå tilbake mer enn ett trekk om du oppdager at det er noe som skurrer med løsningen din.
Det er forskjell på teori og praksis
Jeg skjønner utviklerens tilnærmingsmåte her. Hver puslenøtt i spillet er laget slik at du alltid har den informasjonen du trenger, slik at du aldri trenger å gjette. Så da er tanken at du kun skal gjøre trekk når du med sikkerhet vet at de er riktige. Og skulle du klikke feil, har du den ene angremuligheten å redde deg inn på. Men dette er idealet; virkeligheten er ofte annerledes. Jeg tenker feil et lite øyeblikk, kanskje jeg for eksempel forveksler to porter, eller hopper litt for raskt til en konklusjon fordi løsningen jeg har i hodet ser sabla fristende ut og jeg glemmer den lille biten som får den til å rakne. Så kan det gå flere minutter med grubling før jeg oppdager feilen, og da må jeg starte helt på nytt.
Det er her Pure Logic skiller seg fra for eksempel de fantastiske Hexcells-spillene. For der får du alltid tilbakemelding underveis. Ideelt sett skal du heller ikke der gjøre noen feil, men hvis du gjør det blir det umiddelbart klart. Men enda viktigere: Hvis du ikke gjør feil, er det en tilbakemelding i seg selv. For du kan alltid være hundre prosent sikker på at den uferdige løsningen du har kommet frem til så langt er helt korrekt, noe som gir en vedvarende følelse av trygghet. Du kan alltid tenke fremover, og trenger aldri å å lure på om grunnen til at du sitter fast nå er fordi du har gjort en feil tidligere.
Jeg skjønner at Pure Logic ikke kan være designet slik at det forteller deg om du gjør rett hele tiden, for da blir det jo bare å prøve seg blindt frem til du finner noe som funker. Men så lenge det har denne usikkerheten, skulle jeg ønske at det enten hadde en angrefunksjon som lot deg gå flere trekk tilbake – helst helt til begynnelsen om nødvendig – eller muligheten til å klikke på signaler for å endre dem om du ser at de er feil (det vil i så fall være omtrent samme løsning som Picross går for; det lar deg også gjøre så mye feil du vil, men når du så innser feilene dine kan du forsøke å rette dem opp igjen).
Det er garantert grunner til at spillet er som det er, men uansett hva de er og hvor gode de er, er resultatet at jeg stadig må starte brett på nytt fordi det sniker seg inn noe galt. Og så må jeg prøve å rekonstruere det riktige jeg gjorde frem til feilen, noe som kan ta tid og innføre ny usikkerhet underveis. Var det slik jeg hadde det? Må jeg kanskje revurdere dette, selv om jeg var hundre prosent sikker i sted? Når vanskelighetsgraden og kompleksiteten øker, blir det ganske frustrerende.
Hektet likevel
Dette hindret meg ikke i å bli ganske så hektet på spillet. Jeg har brukt over åtte timer på det så langt, og det er ikke fordi jeg måtte. Følelsen av å starte uten noen som helst idé om hva jeg skal gjøre, og så få en liten aha-opplevelse som leder til en ny aha-opplevelse og så videre til jeg gradvis har puslet sammen er skikkelig tilfredsstillende, og minner veldig om hvordan jeg opplever de spillene jeg allerede har nevnt. Hvis du noensinne har vært hektet på Sudoku, vet du nøyaktig hvordan det føles. For en annen, som ser deg sitte der og fylle ut et rutenett med tall virker det kanskje absurd at det du holder på med på noen som helst måte kan være givende, men hvis du vet, så vet du.
Så skal det samtidig sies at jeg ikke tror jeg kommer til å spille så mye mer. Jeg vet ikke helt, det kan jo være jeg får en slags åpenbaring, men nå har nøttene blitt såpass komplekse at jeg rett og slett mister litt av piffen. Hadde spillet vært litt snillere med tanke på angre- eller redigeringsmuligheter, så hadde ting sannsynligvis stilt seg annerledes, men nå er jeg lei av å feile gang på gang. Jeg er fryktelig fristet til å bare akseptere at jeg ikke er smart nok.
Men det er uansett et solid spill, det her. Om du er ute etter et utfordrende og intelligent hjernetrimspill med gode puslenøtter og rikelig med innhold, bør du absolutt ta en titt.
Du finner Pure Logic på Steam. Vi har fått anmelderkopi fra utvikleren. Her er en trailer: