Inntrykk: Sweet Dreams Alex

Hold marerittene unna vesle Alex i dette søte hjernetrimspillet.

Sweet Dreams Alex er et hjernetrimspill med et ganske så snedig konsept. Du er en slags vokter for ei lita jente, og poenget er å hindre henne i å få mareritt. Selv om spillet tydeligvis foregår inne i Alex sitt hode, er jobben din overraskende bokstavelig. Hver natt blir du presentert for et drømmelandskap, der ett eller flere mareritt dukker opp på anviste steder, og så må du holde dem unna Alex i en viss mengde sekunder.

Arbeidsnatten begynner.
Arbeidsnatten begynner.

Fra flyttekasser til trafikklys

I starten er jobben din fryktelig rett-frem. Ditt eneste hjelpemidler er flyttekasser som du kan sette ned som vegger på spillbrettet, og så er poenget å lage en labyrint som tar marerittene såpass lang tid å navigere seg gjennom at de ikke rekker frem til Alex før natten er omme. Den eneste regelen du må forholde deg til er at det være en farbar rute fra deres startposisjon til Alex; du kan ikke bare sperre dem inne.

Senere blir det mer involvert. Spillet har seks verdener, og hver av disse har sine egne typer hjelpemidler og utfordringer. I den andre er for eksempel fokus på trafikk. Her er det veier på landskapet, som fungerer som murer – men du kan sette ned fotgjengerfelt som marerittene da vil bruke. Så har du trafikklys, som de vil respektere. Disse kan kobles opp mot trykksensitive plater ved hjelp av ledninger, og hvis et mareritt går på en slik plate vil alle lysene koblet til denne forandre tilstand.

Trafikklys og fotgjengerfelt.
Trafikklys og fotgjengerfelt.

Da kan du for eksempel lage et oppsett som sikrer at når et mareritt kommer frem til et trafikklys blir det rødt, mens et annet – en lang omvei unna – blir grønt. Så må marerittet snu og labbe helt rundt. For å gjøre marerittets natt enda kjipere, kan du så ha en plate der, som også er koblet til begge lysene og flipper dem igjen slik at marerittet må ta hele den lange turen en gang til. Men du har ikke lov til å gjøre det slik at alle lysene mellom marerittet og Alex er røde, og individuelle plater kan kun registrere trykk én gang.

Neste verden er inspirert av lekeplassen, og handler i stor grad om å lage veier i stedet for å blokkere dem. Her må du bruke stiger, rutsjebaner, tømmerstokker, broer og trampoliner for å hjelpe marerittene dit de skal, samtidig som du selvsagt gjør det du kan for å hindre dem i å komme dit for fort.

Hvilke byggemuligheter du har til rådighet, og hvor mange du kan plassere ut av hver, avhenger av det individuelle brettet. Noen ganger får du nærmest evig med byggemuligheter, og det er layouten på brettet som setter de utfordrende begrensningene. Andre ganger får du nesten ingen ting, og må vri hjernen for å bruke det lille du har på best mulig måte.

Marerittene kommer også i flere utgaver, der det primært er hastigheten deres som er forskjellig. Men du har også gode drømmer, som du gjerne må prøve å geleide til Alex. Så gjelder det å gjøre det uten at marerittene får tilgang på den samme snarveien, i alle fall ikke før etter å ha labbet rundt en stund.

Hvis jeg ser en flyttekasse til nå, så klikker jeg!
Hvis jeg ser en flyttekasse til nå, så klikker jeg!

Varierer hvor gøy det er

Jeg liker konseptet her, og ofte fungerer det veldig godt. Mange av brettene er herlig tilfredsstillende å pusle seg ut av, og selv når det er løst frister det å gå tilbake for å se om du kan gjøre det enda litt vanskeligere for marerittene å gjøre jobben sin. Det er også spennende at hver verden har sine egne puslespillbrikker, som gjør at selv om grunnkonseptet alltid er det samme, må du bruke helt andre strategier og mekanismer for å komme deg gjennom brettene.

Men alt er ikke bare vel. De bange anelsene dukket opp alleredei den første verdenen, som er enormt langdryg selv om den også er den minste. Her virket det genuint som jeg gjorde det samme gang på gang på gang, og jeg ble faktisk lei av Sweet Dreams Alex i løpet av den første timen. Men så ble det heldigvis interessant, og den andre verdenen har noen skikkelig kule gåter. Det har også den tredje, men her har spillet også noen temmelig knotete brett som var (mye) mer frustrerende enn morsomme. Og så kom den fjerde verdenen, der du må bygge labyrinter med gigantiske tetromino-blokker, og disse brettene er så irriterende at jeg nærmest får en fysisk reaksjon bare av å tenke på dem.

Her sto jeg fast temmelig lenge.
Her sto jeg fast temmelig lenge.

Det hjelper litt at spillet har en litt fri struktur i kampanjen, der du ikke trenger å ha fullført alle brettene for å låse opp en ny verden. Så du kan hoppe litt frem og tilbake, og om du frustreres av et brett kan du jobbe videre andre steder. Faktisk kan du rett og slett hoppe over brett uten straff om du føler for det, selv om det jo er himla irriterende å måtte ty til en slik løsning. Spillet har også en innebygd hjelpefunksjon der du får hint i rebus-form, men de gangene jeg trengte denne klarte jeg ikke å skjønne hva hintene prøvde å fortelle meg.

Disse tingene løser uansett ikke det grunnleggende problemet, som er at jeg rett og slett opplever mye av dette spillets innhold som enten småkjedelig eller frustrerende. Så er det så synd, da, at det har mye jeg liker, også. Sweet Dreams Alex er i mine øyne et spill som kunne hatt godt av solide kutt; mer er ikke alltid bedre.

Men det er samtidig litt vrient å være for bastant her, hvis du for eksempel er en av dem som elsker slike puslespill der du må finne den magiske måten å få en haug av ulikeformede brikker til å passe perfekt i en ramme som virker alt for liten, vil du sannsynligvis like mye av dette spillet langt mer enn det jeg gjorde. Min reaksojn når jeg møter slike puslespill er heller å prøve å bygge noe kult med brikkene, og det er oppgavene som har den tilnærmingen jeg liker best i dette spillet.

Jau.
Jau.

Den tekniske implementasjonen er i alle fall solid, selv om en løsning der vi slapp å bruke tastaturet til å rotere brikker hadde vært kjærkommen. Pikselgrafikken er gjennomført flott, med masse koselige detaljer. Musikken er også fin, og kombinasjonen er genuint koselig. Jevnt over får du også innblikk i hva som skjer med Alex i virkeligheten, via dagboksider, men … eh. Hyggelig, men uinteressant.

Konklusjon

Sweet Dreams Alex har mye bra ved seg. Det har mange brett som er tilfredsstillende å løse, og mekanismer som fungerer godt. Men det har også mange repetitive brett, og puslenøtter som er mer frustrerende enn underholdende. I alle fall opplever jeg det slik. Jeg merker også at det uansett ikke er et spill jeg klarer å bli helt oppslukt av, jeg klarer typisk å løse et par brett før jeg blir lei og må gjøre noe annet.

Men det er også fristende å trekke frem den ofte (og med god grunn) latterliggjorte «du vil sikkert like dette spillet om du liker slike ting»-klisjeen, siden hvordan man opplever denne typen spill og hva slags puslenøtter man liker å holde på med er en veldig subjektiv greie. Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte med å anbefale en test av demoen, men den ser ikke ut til å være tilgjengelig lenger. Så her er traileren i stedet:

Sweet Dreams Alex er ute for PC-plattformene på Steam. Vi har fått anmelderkopi fra utgiveren.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: