Filmen om Mats Steen og hans liv i og utenfor World of Warcraft er rørende.
Du skal vel omtrent ha bodd under en stein hvis du ikke har hørt om den norske dokumentarfilmen Ibelin, som tok Sundance-festivalen med storm tidligere i år og allerede har blitt snappet opp av Netflix. Filmen tar for seg livet til Mats Steen, født med en sjelden muskelsykdom (Duchennes muskeldystrofi) som førte til at musklene hans gradvis ble svekket. Som barn falt han mye, og hadde problemer med å reise seg, i åtteårsalderen havnet han i rullestol og senere var han avhengig av hjelp for så godt som alt.
Men han kunne spille dataspill, og gjennom det massive flerspillerrollespillet World of Warcraft fikk han et liv han ikke kunne oppnå i virkeligheten.
At dataspill er en berikende faktor i livene våre og gir oss tilgang på ellers uoppnåelige opplevelser, er nok noe de fleste som spiller mye vet godt. Men for Mats Steen handlet det ikke nødvendigvis om hvordan spill lar oss kjøre rally, bygge palasser eller bekjempe ildsprutende drager. For han var dataspill – og da spesielt World of Warcraft – en måte å ha kontakt med andre mennesker uten at den fysiske tilstanden hans kom i veien eller påvirket hvordan de andre forholdt seg til ham.
Det var først i dagene etter at han døde, i en alder av 25 år, at familien virkelig skjønte dette. Frem til da hadde de et inntrykk av at han var ensom, og at de han spilte med i stor grad bare var bekjentskaper. Deres største sorg var at han – låst som han var til rullestolen og PC-en – aldri hadde fått oppleve vennskap, kjærlighet eller det å bety noe for andre mennesker.
Men da kondolansene fra mennesker over hele verden begynte å fylle e-postkassen skjønte de gradvis at sønnen deres i virkeligheten hadde levd et rikt liv, og hadde ordentlige venner som nå sørget over å ha mistet en som sto dem nær. I noen tilfeller svært nær.
Ibelin
Ibelin er oppkalt etter hovedfiguren hans i World of Warcraft, og filmen tar oss med inn i en gjenskapning av spillet der historien hans fortelles gjennom interaksjonene han hadde med de som etter hvert ble nære venner. Samtidig knyttes alt opp mot utdrag fra bloggen hans, videomateriale fra hans liv utenfor datamaskinen, og intervjuer med noen av de han ble knyttet til. Her får vi også et inntrykk av hva han betydde for dem, med konkrete eksempler på hvordan han fikk påvirke livene deres.
Det er en overraskende mektig og følelsesladd opplevelse. Jeg fikk se filmen på Kristiansand Kino denne uken, og jeg tror ikke det gikk mer enn fem minutter før jeg hadde en tåre i øyekroken. På slutten? Vel, du kan spørre de som satt ved siden av meg. Men der triste historier generelt bare gjør meg nedfor, var dette heller en oppløftende historie. En historie om et menneske som betydde mer enn han forsto selv, og hvordan dataspill er i stand til å forandre liv.
Jeg er ikke noen filmanmelder, så jeg skal holde meg unna forsøk på å analysere Ibelin som film. Men jeg kan si at den i mine øyne lykkes godt i å fortelle historien den ville fortelle på en engasjerende måte. Jeg ble også overrasket over hvor godt sekvensene basert på spillet fungerte, og hvor godt disse ble vevd inn i resten av historien.
Vi som har spill som en naturlig og viktig del av hverdagen blir selvsagt ikke overrasket over «avsløringen» av dataspill som en positiv kraft i Mats’ liv, og det er vel få av oss som i 2024 syntes det er merkelig at folk man blir kjent med via spill og spillinteresse kan bli ekte venner – også uten at man noensinne treffer dem. Men Mats døde i 2014, og Ibelin står godt som en historie om livet hans.
En positiv historie som dette trengs dessuten like mye nå som før, med tanke på hvor mye negativt vi ellers hører om miljøene rundt populære nettspill. Kanskje den også kan inspirere noen til å rett og slett være triveligere mennesker når de spiller på nettet – det er jo lov å håpe.
Jeg vil riktignok anbefale å lese NRK-artikkelen om Mats Steen fra 2019 for et litt mer helhetlig perspektiv, for jeg la merke til et par situasjoner der artikkelen og filmen ga meg litt ulike inntrykk av virkeligheten. For eksempel tilsier artikkelen at foreldrene visste mye mer om Mats’ forhold til en av spillvennene (nederlandske Lisette, eller Rumour i World of Warcraft) enn filmen ga inntrykk av. Så selv om de altså ikke forsto den reelle verdien av vennskapene han fikk gjennom spillet, var de åpenbart (og heldigvis) ikke helt blinde for det som skjedde.
Jeg er uansett glad for at jeg fikk oppleve denne historien, og jeg anbefaler deg å se Ibelin når den blir tilgjengelig. Kinopremieren er 8. mars.