Tilbakeblikk: Backpacker

Bli med når vi reiser kloden rundt i nittitallsklassikeren Backpacker.

Det er to spill jeg for alltid vil forbinde med videregående. Det ene er det norskutviklede fotballmanagerspillet WFM, som reddet meg gjennom mang en ellers så gørrkjedelig fritime. Det andre er Backpacker, et svenskutviklet spill som hadde én stor fordel over WFM: Det var – i teorien, i alle fall – lærerikt. Så mens WFM måtte spilles i det skjulte, for å unngå at en lærer eller annen skoleansatt fikk nyss i at det eksisterte og sporenstreks slette det (sammen med eventuelt lagrede spill), var Backpacker tilgjengelig for alle, i skolens bibliotek.

Skjønt det innebar også en ulempe, for biblioteket hadde nøyaktig to datamaskiner, og én kopi av Backpacker. Og en kunne lett få inntrykk av at Backpacker var hovedgrunnen til at biblioteket hadde datamaskiner i utgangspunktet, så populært som det var. Heldigvis var ikke alt håp ute selv om man ikke var først, for om det var bekjente som hadde fått kloa i plassen og spillet var det stort sett bare å bli med. Jo flere som var samlet rundt datamaskinen, jo større var oddsene for å lykkes.

Reis verden rundt

I Backpacker spiller du en eventyrlysten person som starter med en viss sum penger, og har som mål å reise verden rundt. Å komme seg fra by til by koster en solid bunke kroner, pund, franc eller hva ellers myntenheten i avreiselandet var på midten av nittitallet, og det koster også penger å overnatte. Men du kan heldigvis skaffe deg jobb i de ulike byene, og tjene opp litt penger igjen.

For å få jobb må du først ta inn på et hotell, og det innebærer merkelig nok at du må svare på en haug av spørsmål om landet du befinner deg i. Noen har svaralternativer, andre må du skrive inn svarene på selv. Sekvensen avsluttes ved at du får opp et kart, og må identifisere så mange byer som mulig innen en tidsfrist. Hvordan du gjør det i denne delen av spillet avgjør hvor mange jobbtilbud du kvalifiseres for i byen.

Jobber kommer i ulike former, alle med forskjellig tema. De har det til felles at de starter med en serie spørsmål og oppgaver om temaet, og hvis du klarer en akseptabel mengde av disse spørsmålene går du videre til et minispill som gjerne kan være actionbasert.

Hvis du for eksempel søker deg jobb som detektiv, vil mange av spørsmålene dreie seg om detektivromaner og -filmer («hvor bodde Sherlock Holmes», «hva het Inspector Maigret til fornavn», og så videre). Kommer du videre får du se en serie bilder i ti sekunder hver, og blir så spurt om spesifikke detaljer fra disse.

Ingen fagforening her

Å være arbeidstaker i Backpackers verden er ikke en helt risikofri opplevelse. For hver oppgave du får, trekkes du automatisk en viss sum penger. Om du svarer riktig får disse pengene tilbake, sammen med et solid ekstrabeløp, men om du svarer feil er pengene tapt. Det lønner seg med andre ord å ta jobber innenfor felt der du tror du (eller noen av «medspillerne») har noe å fare med. Dette er med å gjøre spillet interessant – du trenger pengene, men trenger du dem nok til at du kan ta sjansen på å ta en jobb du ikke har peiling på og håpe at du er heldig med spørsmålene?

Konseptet er enkelt, men det fungerer godt. Det finnes rikelig med quiz-spill, men nøkkelen til Backpackers spillopplevelse er hvordan det bygger et rammeverk for spørsmålene med reisingen og økonomien. Hver by føles genuint som et nytt steg på reisen, og rammeverket tilfører også et strategisk lag som gir spillet dybde. Både hvor du velger å reise og hvilke jobber du velger å ta er valg som innebærer risikoer og potensielle belønninger, og det blir genuint spennende når du reiser gjennom deler av verden du ikke har like god kjennskap til som Europa og desperat prøver å samle inn nok penger til å kunne fortsette reisen.

Noen av minispillene er riktignok rimelig dårlige, og det var de strengt tatt da spillet opprinnelig kom ut i 1995 også. Backpacker har for eksempel tidenes kjipeste jaktminispill, og det å sortere fisk på samlebånd er … eh, litt artig, én gang. Vanskelighetsgraden på mange av spørsmålene er også litt vel høy – du trenger mye sær detaljkunnskap for å lykkes. I de tilfellene der du må skrive inn svarene selv er det heldigvis stort sett en liten feilmargin for stavefeil og slikt.

Multimedia-bølgen

Backpacker kom som en del av den store multimedia-bølgen på nittitallet. De relativt nye CD-ROM-platene hadde det vi da følte var enorm lagringskapasitet, som her brukes til å gi oss store mengder digitaliserte bilder og lydklipp. Samtidig var nettet fortsatt såpass begrenset og treigt at det ikke kunne konkurrere. Å spille et spill som dette, fullt av ekte bilder som ikke så helt grøtete ut og lyd tatt opp fra virkeligheten, var fortsatt en litt eksotisk opplevelse – få år tidligere var slikt nesten helt utenkelig for de fleste.

Så ble det også en stor suksess, i alle fall i vår del av verden. Utviklerne hadde opprinnelig et mål om å selge 7-8000 kopier, men spillet endte opp med å selge over 400 000. De aller fleste ble solgt her i Norden, der spillet i langt større grad enn resten av verden ble omfavnet av folk som ikke nødvendigvis spilte tradisjonelle dataspill – og hvis du husker tonen som preget den engelskspråklige spillpressen på midten av nittitallet, skjønner du kanskje hvorfor et spill som Backpacker ikke ble noen hit i den gården.

Det hjalp også at Backpackers lansering passet glimrende med den tidens store trend på PC-markedet, der elektronikk-kjedene var fulle av «multimediamaskiner» rettet mot det nye familiemarkedet. Da vår familie kjøpte en Aptiva-PC – et makkverk av en maskin som ga meg uhelbredelige arr på sjelen – var Backpacker et av spillene vi til min store glede fikk med på kjøpet. Selv om det ikke var like interessant å bruke tid på i fritiden hjemme som det var i dødtiden på skolen.

Konseptet har ikke gått ut på dato

Backpacker var et barn av sin tid, men det som gjør det litt fascinerende i dag er at selv om konvensjonell visdom tilsier at nettet har erstattet nittitallets multimediaproduksjoner, har egentlig ikke dette skjedd. Det har på sett og vis drept dem, men det har ikke erstattet dem. Det finnes egentlig ikke noen moderne spill som gjør det Backpacker gjorde med dagens teknologi, og den varianten av Backpacker du finner på mobil er et traurig gratisspill som overlevde fem minutter på mobilen min før jeg ble lei av den tannløse presentasjonen og det evige fokuset på mynter og stjerner.

Det er dessuten noe forfriskende over hvordan spillet gjør et ærlig om ikke alltid like vellykket forsøk på å formidle kunnskap. Ikke bare er hver by fullstappet av steder du kan besøke, med bilde og fakta, men så godt som alle spørsmålene har noen ekstrasetninger i fasiten som forteller om det korrekte svaret og gjør det mer sannsynlig at du faktisk husker svaret – enten du hadde rett eller ikke.

Så må det jo påpekes at hva som regnes som allmennkunnskap i dag ikke er det samme som for 30 år siden. For å ta et brutalt eksempel: Når dette spillet kommer med spørsmål om OL i Grenoble (du vet, da Jentut’n tok gull i stafetten og Ole Ellefsæter flådde utlendingene), tilsvarer det et spørsmål om OL på Lillehammer i dag. Heldigvis holder spillet seg vanligvis unna spørsmål om befolkningstall og slikt, så selv om du ofte må ha «utdatert» kunnskap for å lykkes, er det sjeldent at svarene du må gi er direkte feil i 2024.

I utgangspunktet vil ikke Backpacker finne på å kjøre på en moderne Windows-versjon, men det kan selvsagt spilles via emulatorsystemer som PCEm. Om du ikke ønsker alt bryet med å sette opp noe slikt, finnes en snarvei i form av WineVDM, som jeg har skrevet noen ord om før. Med dette installert er det bare å legge Backpacker på harddisken og dobbeltklikke på Backpacker.exe, og så kjører spillet. Ikke helt perfekt, riktignok, for det er ingen skalering av skjermbildet som dermed blir ganske lite på en moderne skjerm, og jeg fikk stadig opp feilmeldinger i bakgrunnsvinduet til emulatoren. Men jeg merket ikke noe galt med selve spillet, og spilte det i flere timer uten problemer.

Den engelskspråklige versjonen av Backpacker er tilgjengelig på Archive.org (også på norsk). Du kan også lese en stor, svenskspråklig artikkel om historien bak spillet her. Og om oppfølgeren er mer din greie, har podcasten cd SPILL en egen episode dedikert til den.