Åtte klassikere, men bare fire av dem kan gå videre. Dere velger hvilke.
NM i Amiga-spill fortsetter! Poenget er å med deres hjelp kåre tidenes Amiga-spill, og vi har allerede gjennomført flere runder. 16. delsfinalen spilles jo som de fleste har gjettet seg til som et gruppespill. For å få litt innsikt i hva disse spillene har å by på har vi samlet en gjeng med skribenter, venner, bekjente og ikke minst podcastverter fra inn og utland.
Alle 32 lag er nå delt inn i 4 grupper. Trekningen fikk vi litt hjelp av KI til å utføre, men gruppene er tilfeldig sammensatt. Gi din stemme til ett eller flere lag i denne gruppen. De 4 som får flest stemmer går videre til neste runde.
Gruppe B består av:
- Stunt Car Racer
- Ski or Die
- Lotus III
- Test Drive
- Speedball 2: Brutal Deluxe
- Pinball Fantasies
- The Secret of Monkey Island
- Dune II: The Battle for Arrakis
La oss se nærmere på lagene som nå skal møtes:
Stunt Car Racer
André Kvebek fra Nerdatorium:
Premissene er enkle, musikken er fraværende og man har null styring på kameravinkel. Men fy fela så gøy det er! Dette spillet fikk adrenalinet til å pumpe, og gjør det fortsatt etter innkjøp av mini-amigaen hvor det er innebygget. Når jeg først spilte dette spillet så var den en crack, som de fleste spillene på den tiden var, og jeg husker at jeg syntes det gikk forferdelig fort når man brukte turboen. Etter nesten 30 år med diverse andre spill med betydelig høyere hastighet så er det mer enn overkommelig. Spillet har lite til ingen story, med mindre man fant på noe selv, men den illsinte motorlyden og de sinnsyke hoppene gjør at man ikke bryr seg. Man skal bare klare de fete banene. Det er ikke mange på banen da dette er et head-to-head spill, men hvis du hadde en venn som også hadde en Amiga eller Atari ST så kunne man koble de sammen og spille mot hverandre. Dette testet jeg aldri selv. Vi kan også bruse litt med fjærene her da den norskfødte Steinar Lund sto for cover-artwork på dette spillet. Alt i alt så er dette et sykt enkelt, men utrolig underholdene spill.
Zendar:
En røklete bil, harde svinger og høye hopp på en hevet bane. Det starter rimelig enkelt, men drar seg fort til. Man har aldri nok turbo, og mostanderne er klar for å utnytte enhver svakhet. Du må time hoppene og ikke kjøre for hardt, for da går bilen i stykker! Et mesterstykke av et spill, og enda bedre i flerspiller-modus.
Terje:
Legenden Geoff Crammond laget her et utmerket spill som på papiret ikke burde fungere i det hele tatt. Kjøre i høye hastigheter på svingete baner høyt oppe i luften, med hopp og ramper og ingen rekkverk, i 3D, styrt med en digital joystick? Stunt Car Racer burde vært umulig å kontrollere uten å konstant falle av banen, men det fungerer omtrent knirkefritt og lærekurven er ganske kort. Fysikken føles meget realistisk, man ser fjæringene jobbe og bilen spretter rundt slik man forventer den skal gjøre. Og jeg blir nok aldri lei av lyden til den V8-motoren. Stunt Car Racer er et spill jeg fortsatt tar frem og spiller litt med jevne mellomrom.
Joachim:
Motstanderbilen i Stunt Car Racer ser kanskje ut som en Tesla Cybertruck, men dette er uten tvil et av de mest tilfredsstillende bilspillene jeg var innom i forrige årtusen, og erfaringer fra nyere tid viser at det fortsatt holder stand. Heftig fysikk, og et nydelig spillkonsept. I mine øyne et mye bedre spill enn Stunts, som det ofte sammenlignes med, selv om det har litt mer begrenset med innhold.
Ski or Die
Amiga Amigo:
Ski or Die fra 1990, utgitt av EA, i en svunnen tid da EA fortsatt gav ut varierte og kule spill! Det var den hippe avarten av de klassiske Summer- og Winter Games spilla. Og en oppfølger til tidligere Skate or Die (faktisk det første spillet EA utviklet selv, internt). I likhet med Skate or Die, er det de hippe og kule guttene og jentene som skal utfolde seg på snøen – det er ikke trauste Oddvar Brå eller Vladimir Smirnov som skulle til pers – tenk mer på typer som Shaun White og Terje Håkonsen.
Fem grener skulle man konkurrer i.
- Snowball Blast – snøball krig ala Wack a Mole. Tenk Operation Wolf, bare med snøballer, og du er stasjonær, ikke on rails. Fornøyelig greier. Ikke den største høydaren, bedre enn neste øvelse.
- Innnertube Trash – 2 player race, der hver spiller sitter å hvert sitt gummidekk og fyker nedover. Og har en downhill versjon av Road Rash. En kunne bumpe ut motspilleren – og mener huske at man hadde en gaffel for å punktere konkurrenten med også. Denne sitter litt dårlig i minne – 30 siden det ble spilt, samt at det nok var den minst likte/spilte grenen. Tror jeg også hadde utfordring med at tastaturet (jeg hadde dette på PC) mitt ikke støttet flere samtidig inputs enn 3.. så var håpløst å spille 2-player!
- Snowboard Halfpipe – en helt ok øvelse – hvor en gjør halfpipe-ting! Midt på treet av øvelsene i Ski or Die.
Til sist, de to største favorittøvelsene:
- Acro Aerials – rett og slett big jump – utfør halsebrekkende triks I lufta, og få stil karater. Dette var faktisk veldig moro, og bedre enn i mange andre like spill som har likende øvelser.
- Snowhill Blitz – Frikjøring. Komme seg ned og igjennom en hinderløype full av trær, stup, hopp, steiner og annet man helst vil unngå når en kommer i stor fart! I denne øvelsen, i alle fall på PC, fantes det et aldri så lite .. triks. Det var to like hopp (gjenbruk av samme sprite) i løpet av løypa. På det andre av disse to, så kunne en hoppe ned mot venstre side av skjermen, så holde inne noen knapper, så hoppet man sinnsykt langt, og var man riktig heldig, hoppet man heeeeeelt ned til mål.. Og da med overlegen tid! Litt uheldig, og man tryner i grøft rett før mål! Til grov hets og håning av medspillere!
Oppsummert er Ski or Die en av 80-tallets (1990 teller!) beste spill i sin sjanger.
Martin:
Jeg har tilbrakt utallige timer på half-pipen her og snowboard var min favorittsport helt frem til jeg prøvde det IRL. Gøy konsept og et typisk annerledes-spill fra sin æra.
Joachim:
Rodney Dangerfield er kul.
Lotus III
Joachim:
Lotus-serien er noe av det beste av klassisk, «sprite-basert» arkaderacing fra nittitallet. Den toppet seg nok med toeren, som i mine øyne er et helt suverent spill. Men selv om jeg føler selve racingen muligens er et lite hakk svakere i treeren, har dette spillet mye mer innhold og mye større konfigureringsmuligheter. Pluss at man kan høre på mye kul musikk mens man spiller, noe man ikke kunne i toeren. Mange ser på Top Gear-serien (der toeren kom til Amiga, noe som virker fullstendig glemt) som en oppfølger til Lotus-spillene, og det skjønner jeg for så vidt. Samme type spill, samme utgiver og flere av de samme låtene (i litt dårligere versjoner). Men Lotus-spillene ble utviklet av smått legendariske Magnetic Fields, som ikke hadde noe med Top Gear å gjøre.
Martin:
Et ganske ok spill med en helt fantastisk og minneverdig musikk, sistnevnte som sammen med Project X og Utopia utgjør en slags minste felles multiplum på begrepet «lyden av Amiga» for min egen del. :E
Test Drive
Mats:
Test Drive er et spill som fortjener å være på lista, men ikke nødvendigvis fordi det er en fantastisk spillopplevelse i 2024. Til det er dessverre spillet for ensformig og har fått vesentlig bedre versjoner opp gjennom, slik som deres egen oppfølger, The Duel: Test Drive II.
Akkurat det at det har fått bedre versjoner opp gjennom er imidlertid grunnen til at det fortjener en plass på lista: dette er mer eller mindre starten på en av verdens mest populære spillserier – og da det kom ut var det banebrytende. Ingen hadde egentlig gjort noe i nærheten av dette tidligere, og det at politiet plutselig kunne komme kjørende forbi for å stoppe deg når du råkjørte var en morsom detalj.
Så hva var denne spillserien, spurte du? Distinctive Software ble etter hvert kjøpt opp av Eletronic Arts, og ble til EA Canada – som tre år etter oppkjøpet ga ut et spill med tittelen «Need for Speed». Dersom du tar turen innom Test Drive og så sammenligner med det første Need for Speed-spillet, er det et tydelig slektsskap som har fulgt spillserien opp gjennom.
Distinctive Software sto også bak kultklassikeren Stunts, så jeg velger å si at de fortjener en plass på lista over spillhistoriens viktigste utviklere av bilspill.
Joachim:
Det Mats sa. Retrogamingpappa skal få litt kritikk for at han ikke la Test Drive II inn i stedet for originalen, for det er et mye kulere spill alt i alt (gjett hvem som har skrevet tilbakeblikk på Test Drive II?). Så kan det jo nevnes at Distinctive Software også bygde videre på «motoren» fra Test Drive med det populære Formel 1-spillet Grand Prix Circuit, som igjen var en viktig inspirasjonskilde for Gran Turismo-skaperen Kazunori Yamauchi. I intervjuet der han nevnte dette, trakk han spesifikt frem versjonene for Commodore 64 og Amiga.
Retrogamingpappa:
Retrogamingpappa tar ingen kritikk over hode for valg av Test Drive spill. Det er et spill der du skal teste sportsbiler. Det er nesten ingen forskjell på 1ern og 2ern. Hvis det er lov å si.
Speedball 2: Brutal Deluxe
Martin:
Her snakker vi ekte multiplayer i en tid hvor mange multiplayer-spill var turbaserte. Speedball 2 er et futuristisk og kvasi-voldelig sportsspill som veldig mange Amiga-spillere har hatt et forhold til. Spillet var enkelt å sette seg inn, men tok lang tid å virkelig mestre. Når vi spilte mot hverandre, var det tydelig når noen hadde øvd på forhånd. «Morten», han med Atari ST, øvde kun når vi spilte sammen. Det er mulig å konfigurere på laget og sende spillere på trening, men det forstod vi lite av i sin tid. Vi ville spille! Brutal Deluxe er fortsatt et kjempebra navn på et lag, Speedball 2-logoen kan jeg høre musikken til og jeg kan fortsatt høre «Icecream» og «Hot dogs» bli ropt utover arenaen. En klassiker som også følger med A500 Mini.
Retrogamingpappa:
Speedball 2 er brutalt. Og kult. Et av de bedre 2-playerspillene på Amiga som fortsatt i dag holder stand. Det kan være en del knuffing på banen, men det er ikke fritt i sofaen heller. Et absolutt kongespill.
Pinball Fantasies
André Kvebek fra Nerdatorium:
Dette er oppfølgeren til Pinball Dreams, og der hvor Pinball Dreams var litt statisk og grått, har Pinball fantasies dratt på med masse farger, spennende baner, og et frekt lydspor. Det er 4 forskjellige bord du kan spille; Partyland, Speed Devils, Billion Dollar Gameshow og Stones’n Bones. Personlig så ville jeg like Stones’n Bones best fordi jeg var en ung metalhead da dette kom ut, men hvis jeg skal være helt ærlig i forsamlingen her så må jeg si at Partyland var den banen jeg synes det svingte mest i her. Det vekker fortsatt nostalgiske følelser i meg når jeg spiller dette, og synes spillet kan hamle opp med de mest moderne pinballspill som har kommet ut på nyere plattformer. Oppskriften her er enkel, men utrolig effektiv. Er ikke vits med så mye grafikk og dingsebomser. Man setter jo på et pinballspill fordi man ikke har et vaskeekte et hjemme. Og her synes jeg det blir levert godt på hva man kan forvente av pinballspill.
Joachim:
Pinball Dreams var først, men Pinball Fantasies var best. Det hadde bedre fysikk, og brettene var mer avanserte og bedre designet. Disse spillene ble markedsført som flipperspillsimulatorer, og det var ikke uten grunn – de representerte et ordentlig steg opp fra tidligere utgivelser på omtrent alle måter. Og hvem kan glemme de fabelaktige lydeffektene og den herlige musikken laget av Olof Gustaffson? Da jeg startet å spille Pinball Fantasies var det de to første banene, Party Land og Speed Devils, jeg likte best. Men da jeg ble flinkere flyttet jeg etter hvert fokuset over på Billion Dollar Game Show og Stones’n Bones, som var vanskeligere å sette seg inn i men hadde en veldig tilfredsstillende dybde man ikke finner for ofte i flipperspill utviklet for dataspill.
Funfact til slutt: Disse spillene ble laget av studioet som senere kom til å skape Battlefield 1942, og fortsatt holder på med den serien.
Retrogamingpappa:
Det er fortsatt noen som synes at denne spillserien er bra.
Martin:
Jeg mistenker at Retrogamingpappa er en bra person, trass i sin stadige anti-pinball-agenda. Nightmare på «Dreams» er fortsatt tidenes pinball-bord, men de fire bordene på Fantasies er alle fullt spillbare, med en klar favoritt i Stones’n’Bones.
The Secret of Monkey Island
André Kvebek:
I spillsammenheng blir det ikke mer legendarisk enn dette. På 90-tallet var LucasArts et stempel på ren kvalitet på spillfronten, og The Secret of Monkey Island var selve grobunnen for alle fremtidige diamanter som skulle komme fra deres hold. Spiller et pek-og-klikk-eventyr hvor man skal geleide helten (Guybrush Threepwood) gjennom en verden satt i pirat-tiden. Ditt største ønske er å bli en pirat, og du må klare tre oppgaver for å kunne bli det. Underveis skjer det masse rart, og man blir nødt til å sette seg noen andre mål. Det er tonnevis av humor her, av typ Monty Python-humor. Det er så sprøtt til tider at man ikke helt hva man skal kombinere i inventorien for å komme seg videre. Noen ting er fult logiske, mens andre ting er noe mer merkelig. Man blir fort glad i karakterene, og historiedelen av spillet har en god fremdrift. Dette spillet tåler faktisk å bli spilt i nåtiden også. Jeg runna det ikke før i 2022 selv, og det gav meg like stor glede i dag som om jeg skulle gjort det på 90-tallet.
Spiller har fostret hele 5 etterfølgere, men personlig så synes jeg kun Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge hadde noe for seg i rekken her sett bort fra denne.
Joachim:
Hva skal man si? En soleklar klassiker, og godt mulig det beste eventyrspillet Lucasfilm Games/LucasArts noensinne lagde. Dermed, per definisjon, sannsynligvis det beste eventyrspillet tilgjengelig på Amiga. Jeg har skrevet et større tilbakeblikk på The Secret of Monkey Island, så jeg skal ikke gjenta meg selv for mye. Men altså, hvis du har noen som helst interesse av denne sjangeren og ikke har spilt Monkey Island får du herved ordre om å gjøre det ASAP.
Martin:
Jeg har et stort sted i hjertet mitt for dette. Det var dette spillet som fikk meg inn på eventyrspill for alvor. Det var ikke all humoren jeg forstod den gang, men alt i alt et utrolig morsomt og rikt spill. Blir fort dårlig stemning når jeg rater dette over oppfølgeren, men det står jeg ved (og det er umulig å ha en objektiv mening om dette når begge spillene gjorde så dype inntrykk på meg i en formativ periode av livet mitt).
Kim:
Enda et spill som virkelig definerte min barndom. Etter å ha blitt torturert av dødsfallene i Sierras eventyrspill i årene før, hadde vi her plutselig et spill som ikke hadde urettferdige dødsfall. The Secret Of Monkey Island er et av tidenes viktigste spill. Det var her det moderne evenyrspillet startet. Alt som har kommet etterpå har sett på hva dette spillet gjorde.
Det var og er et veldig bra spill, men det er også et oppskrytt spill. Historien er så klisjé man kan få det, barnslig, og med endimensjonale karakterer. Hvilket barn er det som synes det kuleste i verden er å redde en jomfru i nød? I motsetning til den mye mørkere, (og overlegne) oppfølgeren, hvor vi drar på skattejakt i stedet, og hvor Guybrush faktisk begynner å få en personlighet. The Secret of Monkey Islands har også noen grusomme gåter, spesielt «insult sword fighting», som er grinding i et eventyrspill. Og må jeg nevne «Gummikylling med en trinse i midten»? Jeg vil helst ikke.
Jeg vil nok anbefale alle LucasArts sine eventyrspill som kom etter, bortsett fra «Escape from Monkey Island», før jeg anbefaler dette. Men mange elsker det fremdeles, spesielt Amiga-fans virker det som når jeg ser på reaksjonene her på Spillhistorie-huset, og når jeg faktisk må skrive om dette spillet i stedet for LeChuck’s Revenge!
Dune II: The Battle for Arrakis
Martin:
Noen må være først og av og til er det en drittjobb. Det kom noen spill som sniffet på sjangeren sanntidsstrategi (RTS) før dette, men det var Dune 2 som satte mange av premissene og konseptene for sjangeren slik vi kjenner den i dag. Dune 2 blir regnet for å være først på:
- Ressurssanking for å finansiere enheter
- Konstruksjonsavhengigheter (teknologitre)
- Mobile enheter som kan settes ut som bygninger
- Fraksjoner å velge blant med unike trekk
- Verdenskart ved valg av oppdrag
Og så videre. Dune 2 er løst basert på Frank Herbert sitt litterære Dune-univers, men om du er en stor Dune-fan er det mer «lore» å hente i Dune 1, som.. er et helt annerledes spilt som.. ble laget samtidig av.. en helt annen gjeng, fordi hvorfor ikke? Uansett hvor mye eller lite spillbart spillet er i dag, tilbrakte vi mye kvalitetstid i spillet i sin tid og det har unektelig mye sjarm og spilleglede ved seg.
Joachim:
Dune 2 har jeg fullført mange ganger. Det representerte noe helt nytt da det kom, og fengslet meg fullstendig. Stemningen, friheten og den kule settingen. Hvert oppdrag føltes som en episk kamp. Men som Martin er inne på: Det har ikke tålt tidens tann. Hadde det representert en evolusjonær blindgate, og ikke i stedet vært inspirasjonskilde for en hel sjanger, hadde vi kanskje tenkt annerledes om det. Men i stedet ble konseptene fra Dune 2 raffinert og finslipt i et virtuelt tonn av spill på nittitallet, inkludert flere klassikere fra Westwood Studios selv. Så altså: Dune 2 er dritviktig, men spill heller den relanserte versjonen av Red Alert, for eksempel, hvis det er moro du er ute etter.
Retrogamingpappa:
Dune 2 ble laget for Imax. Filmen altså.
Stem her:
Siden det er lenge siden starten av artikkelen, minner vi om følgende: Du kan stemme på flere spill denne gangen. Men det kan jo være det lønner seg å være litt taktisk, og fokusere på de spillene du virkelig vil at skal komme videre. Når alle stemmene er opptelt, må fire av dem forlate NM i Amiga-spill og dra slukøret hjem til sine vanlige tilværelser som influensere og B-kjendis… vent, feil konsept. Men ja, fire spill går videre, fire ryker ut. Deres stemmer avgjør alt.