Tilbakeblikk: The Duel – Test Drive II

Bli med ut på den åpne landeveien, i et av åttitallets kuleste bilspill.

The Duel – Test Drive II var det første spillet som ga meg en skikkelig følelse av å faktisk kjøre bil. Jeg hadde vært glad i bilspill siden Pitstop 2 og Out Run hektet meg på Commodore 64, men der disse spillene leverte herlig, fartsfylt moro åpenbart inspirert av bilkjøring, føltes det aldri spesielt autentisk. Test Drive II var annerledes.

Test Drive II på Amiga. Det er denne versjonen tilbakeblikket tar utgangspunkt i, selv om jeg kommer innom andre versjoner også.
Test Drive II på Amiga. Det er denne versjonen tilbakeblikket tar utgangspunkt i, selv om jeg kommer innom andre versjoner også.

Det første som imponerte meg med Test Drive II var synsvinkelen. Her fikk vi ikke den tradisjonelle «bak bilen»-vinkelen til de klassiske arkaderacerne, i stedet ble vi plassert rett i førersetet. Foran oss hadde vi ratt, frontrute og et realistisk dashboard med speedometer, turtallsmåler og det hele. Til og med bakspeilet var med, og det fungerte! Instrumentpanelet var heller ikke bare til pynt, for selv om spillet støttet automatgir, var det åpenbart at utviklerne mente vi burde gire manuelt. Og det var fullt mulig å ødelegge motoren hvis turtallet gikk for høyt.

Alt dette var en nærmest overveldende opplevelse for den guttungen jeg var, som så på det å kjøre bil som noe av det aller kuleste man kunne gjøre her i verden.

Ekte veier og ekte trafikk

Men Test Drive II nøyde seg ikke med å plassere oss bak autentiske ratt. Også det utenfor bilen var langt mer virkelighetstro enn i tradisjonelle bilspill. For det første foregikk spillet på landeveien, med skikkelig trafikk i begge retninger – altså i gjenkjennelige miljøer, ikke på eksotiske baner. For det andre hadde det fartsgrenser vi kunne (men aldri ville) følge, og politi som tok opp jakten om de fersket oss i å bryte dem. En radarvarsler advarte om kontroller, og om vi ikke klarte å komme unna blålysene vanket det bøter og stopp i spillet.

Skog og skog, Fru Blom.
Skog og skog, Fru Blom.

Detaljnivået var faktisk så høyt at vi kunne risikere å få fuglebæsj på frontruta mens vi kjørte. Greit, det er litt sært å la seg imponere av avføring, men den første gangen det skjedde? Wow.

Selve banene var også svært varierte. Vi fikk kjøre gjennom ørkenlandskap og skoger, og på smale veier med stup på den ene siden og fjellvegg på den andre. Disse føltes radikalt annerledes datidens typiske, flate bilspillbaner der utsikten stort sett besto av lange strekninger med de samme, todimensjonale objektene gjentatt i det uendelige. Test Drive II hadde til og med tunneler!

Foran hvert løp kunne vi velge hvilken av de to superbilene i spillet vi ønsket å prøvekjøre, og hvilken vi ville kjøre mot. Både Porsche 959 og Ferrari F-40 ble grundig presentert med statistikk, bilde og grafer, og hver fikk sitt eget dashboard, samt egne motorlyder og egenskaper. Og når vi hadde gjort vårt valg, fikk vi se hvordan sidevinduet ble rullet ned mens den überkule bilføreren kikket ut og ga oss tommelen opp, før han spant avsted. Ren bilporno, med andre ord.

Hva mener du, «farlig forbikjøring»?
Hva mener du, «farlig forbikjøring»?

Vel så spennende var duellen mot datamotstanderen. Trafikantene på veien var egentlig bare hindringer, den reelle kampen var mot én enkelt bilfører. Han eller hun utnyttet seg gladelig av alle feilene vi gjorde, og hvis vi ble stoppet av politiet var det ikke vrient å se for seg gliset hos rivalen der han suste forbi. Men vi var ikke alene om å kunne gjøre feil, og det var fullt mulig å blokkere eller til og med prøve å lure motstanderen til å kollidere med andre biler. Faktisk kunne han også få politiet etter seg.

Siden man fikk rikelig med tidsstraff for hvert uhell, resulterte dette i litt taktikkeri bak rattet – det viktigste var faktisk ikke å komme først i mål, men å gjøre det med færre feil enn motstanderen. Ah, og de aller beste politijaktene var de som endte med at vi suste forbi rivalen med lovens motoriserte arm hakk i hæl, for så å se de to bilene kollidere i bakspeilet. Full pott!

Aldringsprosessen har tatt på

PC-versjonen. Den har 16-fargers EGA-grafikk og pipelyder, samt litt færre ulike baneobjekter enn Amiga-versjonen. Veiene er også litt annerledes designet, og politiet er i praksis etter deg fra første sekund.
PC-versjonen. Den har 16-fargers EGA-grafikk og pipelyder, samt litt færre ulike baneobjekter enn Amiga-versjonen. Veiene er også litt annerledes, og politiet er i praksis etter deg fra første sekund.

Det skal nok godt gjøres å bli like imponert over Test Drive II i dag som da det var nytt, og hvis du ikke har noen år med trening i muskelminnet vil jeg ikke bli overrasket om prøvekjøringen blir en kortvarig affære. Spillets kjøremodell og kontrollsystem må nemlig beskrives som noe for seg selv, der det prøver å simulere rattbevegelsen med en treghet som virker veldig uvant for nye spillere. At bildeoppdateringsfrekvensen ofte er på godt under ti bilder per sekund hjelper nok heller ikke i en tid der alt under seksti bilder per sekund resulterer i hylekor av apokalyptiske proporsjoner.

Men for meg, som har vært innom spillet relativt regelmessig i omtrent 30 år av livet mitt, er kontrollene et minimalt problem. Faktisk er jeg mye flinkere i Test Drive II nå enn jeg noensinne var i ungdommen. Og utrolig nok syntes jeg fortsatt det er moro. Det bare fungerer: Når jeg først kommer inn i flyten kan det bli så intenst at jeg nærmest glemmer å puste, der jeg tråkler meg gjennom trafikken i alt for høye hastigheter og stadig tar meg selv i å tenke «det var litt for farlig, jeg må ta det mer med ro» etter forbikjøringer som hadde havnet på nyhetene og toppet delingsstatistikken på Facebook om de ble fanget på kamera i virkeligheten. Før jeg gjør det samme igjen.

Skal, skal ikke...
Skal, skal ikke…

Denne flyten er viktig; Test Drive II er et spill av den typen der konsentrasjon er alfa og omega. Er du konsentrert nok, kan du fullføre hele greia uten å krasje en eneste gang. Men begynner du å la deg distrahere, smeller det om og om igjen helt til du endelig har nådd bensinstasjonen som avslutter banen og kan nullstille deg, eller alle livene er brukt opp og du får høre Bill Paxton hulke «game over, man!» i en liten lydsnutt knabbet fra Aliens.

Dette er i mine øyne et tegn på et godt spill, selv om jeg som nevnt ikke helt har troen på at det vil klare å overbevise særlig mange nye spillere i 2018. Da er det for eksempel mye enklere å anbefale klassiske arkaderacere som Out Run eller Lotus Turbo Challenge 2, som har tålt aldringsprosessen langt bedre enn Test Drive II.

Kanskje litt av den vedvarende appellen til dette spillet rett og slett kommer av at konseptet fortsatt føles overraskende friskt. Test Drive II har ikke fått mange imitatorer, og de få som har dukket opp har slitt med å fange den samme følelsen av å duellere på landeveien.

Her kan du se meg spille gjennom Amiga-versjonen:

Ikke helt nytt

Originale Test Drive på Amiga.
Originale Test Drive på Amiga.

Test Drive II markerte mitt første reelle møte med et bilspill som prøvde å være noe mer enn fartsfylt arkademoro. Men som tittelen påpeker, er det en oppfølger, og mye av det som var nytt for meg stammet selvsagt fra originalen. Det var altså Test Drive fra 1987 som introduserte landeveier med simulert trafikk, fartsgrenser og politijakter, valget mellom ulike superbiler med separate, fungerende dashboards. Om man kun ser på skjermbildene, kan det faktisk være vrient å se forskjell på de to spillene.

Men om Test Drive II er vrient å anbefale til nye spillere i 2018, er originalen enda vanskeligere. Den mest åpenbare forskjellen er at der Test Drive II har varierte miljøer, har originalen bare fjellveier, og uansett hvor imponerende disse i sin tid var, tar det ikke så voldsomt lang tid å bli lei av dem. Datamotstanderen vi finner i oppfølgeren er også borte vekk – her kjører du mot klokka, og ingenting annet. Styringen føles dessuten seigere, og rattet sentreres ikke automatisk. I tillegg er spillet veldig strengt på registrering av kollisjoner, og forbikjøringer som akkurat funker i toeren resulterer i totalvrak i eneren.

Commodore 64-versjonen av Test Drive.
Commodore 64-versjonen av Test Drive.

Skjønt, det er ett unntak her. På Commodore 64 er nemlig konsensus generelt at Test Drive er bedre enn sin oppfølger. Med tanke på de begrensede egenskapene til den aldrende 8-bits-datamaskinen er denne versjonen egentlig en vanvittig prestasjon, og overraskende spillbar.

Svakhetene var nok uansett med å hindre Test Drive i å skape like store bølger som det kanskje burde ha gjort, og i spillanmeldelsene fikk det karakterer fra så godt som hele skalaen. Mange satte pris på det nye konseptet, men syntes ikke spillet var så moro i praksis, mens andre ønsket seg mer variasjon. I dag ville nok uttrykket «teknologidemo» blitt brukt om spillet – det var teknisk imponerende, men manglet finpuss og innhold. Til syvende og sist var det ikke før oppfølgeren kom at serien virkelig slo gjennom, noe som illustreres godt av Test Drive II-anmeldelsen i spillbladet Computer & Video Games:

– Dette er spillet du har ventet på. All den flashy grafikken fra Test Drive, men nå med et faktisk spill i tillegg. […] Test Drive II kan anbefales til to typer mennesker – de som kjøpte Test Drive, og de som ikke gjorde det. Alle.

En bilgal utvikler

Originale Test Drive hadde flere biler enn toeren.
Originale Test Drive hadde flere biler enn toeren.

Når vi titter bak kulissene til Test Drive-serien, støter vi umiddelbart på et navn mange spillinteresserte utvilsomt kjenner til: Don Mattrick. Sammen med kompanjong Jeff Sember grunnla han utviklerstudioet bak serien, Distinctive Software, i 1983. Da hadde de allerede hatt suksess med Evolution, et ambisiøst spill der vi gjennom seks nivåer må utvikle oss fra amøbe til å bli et menneske. Jeg har tidligere beskrevet spillet som den ukjente forfaren til Will Wrights store epos, Spore.

Da Distinctive Software ble grunnlagt var Mattrick bare 17 år, og selskapets suksesser tillot ham ifølge en profilartikkel på Fast Company å kjøpe sin første Ferrari før han passerte 20. Kanskje var det nettopp slik ideen til Test Drive ble født – det er i alle fall lett å tolke introduksjonen i originalspillets manual i den retningen:

– Din livslange drøm har vært å kjøre en av verdens mest eksotiske sportsbiler. Nå har du sjansen. Du har akkurat tjent din første million på å ta programvareselskapet ditt på børs, og kjører oppglødd ned til den lokale bilforhandleren.

Grand Prix Circuit på Amiga. Bilde: Mobygames.
Grand Prix Circuit på Amiga. Bilde: Mobygames.

Test Drive kom til Commodore 64, MS-DOS, Amiga og Atari ST i 1987, mens versjoner for Apple II og japanske PC-98 fulgte året etter. Spillet ble gitt ut av Accolade, som på dette tidspunktet var en av verdens mest anerkjente spillutgivere. Spesielt Commodore 64-eiere hadde svært god erfaring med det amerikanske selskapet, etter klassikere som Law of the West, The Train, Hardball og Killed Until Dead. På tross av den tidligere nevnte kritikken ble spillet en suksess, og Distinctive Software valgte å videreutvikle spillmotoren for nye utgivelser.

Det gjorde de klokt i, for det neste racingspillet deres ble en soleklar klassiker. I det uoffisielle Formel 1-spillet Grand Prix Circuit droppet de landeveien til fordel for internasjonale racingbaner. Denne 1988-utgivelsen regnes fortsatt som et av de beste racingspillene fra åttitallet, og selv husker jeg hvordan det en stund virket som omtrent alle PC-ene jeg var innom hadde Grand Prix Circuit installert – gjerne sammen med Prince of Persia, Leisure Suit Larry og kanskje en versjon av Flight Simulator.

Også på Commodore 64 ble spillet en stor suksess, og regnes i likhet med originale Test Drive som et av de beste bilspillene på plattformen.

Frister det med en slik?
Frister det med en slik?

Fire ekspansjoner

Året etter var det altså Test Drive II sin tur, og med lanseringen av denne oppfølgeren fikk vi også det kyniske røster kanskje vil kalle en forsmak på Don Mattricks senere karriere i spillindustrien. Storspillet til den fremtidige EA- og Microsoft-toppen fikk nemlig intet mindre enn fire ekspansjonspakker, og det at Test Drive II faktisk inneholdt reklame for et par av disse datapakkene i boksen vekker minner om den moderne diskusjonen rundt nedlastbare ekspansjoner tilgjengelige samme dag som et spill slippes.

To av datadiskene fokuserte på biler – Muscle Cars ga oss amerikanske klassikere som Corvette Sting Ray, Shelby GT500 Cobra og Dodge Charger, mens i Super Cars fikk vi monstre som Ferrari Testarossa, Lamborghini Countach og Lotus Turbo Esprit. I praksis er ikke Test Drive II avansert nok til at de ulike bilene føles spesielt forskjellige, men de fikk i det minste hvert sitt fungerende dashboard. Med kun fem biler per pakke kan man ikke anklage Accolade og Distinctive Software for å ha vært direkte gavmilde, og det faktum at tre av bilene i Supercars-pakken var inkludert i originale Test Drive og fjernet fra toeren gjør ikke inntrykket så voldsomt mye bedre. Og RUF er jo egentlig bare en gul Porsche.

Euro-pakken kom med nye biler og nye typer omgivelser.
Euro-pakken kom med nye biler og nye typer omgivelser.

De to landskapspakkene er heller ikke overveldende, men de byr på ekstra variasjon. California Challenge kommer med artige nyheter som kystlinjer og store redwood-trær, og en og annen tømmerbil på veiene. I European Challenge får vi broer over elver, og juv der det er fjellvegger på begge sider av veiene. Begge har bakgrunner inspirert av ekte steder, skilt med skikkelige bynavn, samt en og annen strekning med firefeltsvei. I Europa er standardbilene dessuten byttet ut med bobler, Saab-er og andre europeiske modeller, men politibilene er fortsatt amerikanske.

Så vidt jeg kan se, fikk ikke ekspansjonspakkene noen ekstatisk mottakelse av pressen. I en anmeldelse av California Challenge for Atari ST, skrev spillbladet The One at man måtte være temmelig gal etter spillet for å betale ti pund for denne pakken. Men de ga den samtidig 70%, som jo er en ganske god karakter. Personlig foretrekker jeg nettopp denne pakken, som jeg syntes byr på hakket mer spennende omgivelser enn originalveiene.

Spillet fikk forøvrig en ny utgave en stund etter lansering, der alle ekspansjonene var inkludert. Nok et eksempel på hvordan Test Drive II ga åttitallets spillere en forsmak på det som 10-15 år senere ble vanlig praksis i spillindustrien.

Motorsykler og søksmål

Test Drive II på Commodore 64.
Test Drive II på Commodore 64.

Distinctive Software fulgte opp suksessen med motorsykkelspillet The Cycles, som riktignok ikke er i nærheten av like kjent som bilspillene deres, men som fortsatt fikk en rimelig god mottakelse. Et sted på veien videre havnet de imidlertid i trøbbel med utgiver Accolade, da de fikk i oppgave å overføre arkadeklassikeren Out Run til PC for Sega i 1989. I prosessen valgte de å bruke noen av spillsystemene de hadde laget for Test Drive-serien, noe Accolade var svært lite begeistret for. Det hele resulterte i søksmål, der Distinctive vant over utgiveren sin. Retten kom nemlig frem til at Accolade ikke eide koden til spillene, selv om de eide utgivelsesrettighetene.

Konflikten må nok ha vært med å forsure forholdet mellom de to faste partnerne, som gikk hver til sitt. Mens Distinctive Software startet arbeidet med sportsspillene i 4D-serien, var det Accolade selv som sto for det tredje Test Drive-spillet. Det kom i 1990, og var en ambisiøs tittel med full 3D-grafikk og mange spennende elementer. Dessverre hadde det også rikelig med tekniske problemer, og ble ikke noen stor suksess hos verken kritikerne eller spillerne.

Mega Drive-versjonen av Test Drive II. Bilde: Mobygames.
Mega Drive-versjonen av Test Drive II. Bilde: Mobygames.

I 1992 gikk Accolade i stedet tilbake til Test Drive II, som ble lansert i en modifisert utgave for SNES og Mega Drive. Sega-versjonen er en solid overføring, som blant annet henter inn elementer fra ekspansjonspakkene (slik som kystlinjer og juv med fjell på begge sider) i flere av banene. Samtidig har denne versjonen musikk under spillingen, noe ingen andre utgaver har. Nintendo-versjonen regnes som den best optimaliserte, men er ikke like trofast mot originalene. Den har imidlertid nyheter som nattkjøring og regnvær.

Senere utgivelser i serien hadde egentlig fint lite med originalspillene å gjøre, med ren arkaderacing og til og med noen offroadversjoner. Da Accolade gikk konkurs havnet serien hos Atari som etter hvert tok den i alle fall delvis tilbake til røttene med Test Drive Unlimited-spillene, men også disse var preget av problemer. Nå er det mange år siden sist gang vi så noe til Test Drive, og rettighetene ble kjøpt av BigBen Interactive i 2016. Tiden vil vise hva de planlegger å gjøre med dem.

Distinctive Software og Don Mattrick

SNES-versjonen hadde blant annet regn. Bilde: Mobygames.
SNES-versjonen hadde blant annet regn. Bilde: Mobygames.

Selv om navnet Distinctive Software ikke lenger eksisterer, er studioet fortsatt et av bransjens største. I dag heter det nemlig EA Vancouver, og har over 1300 ansatte – dette er med andre ord et av svært få gamle utviklerstudioer som faktisk har overlevd å bli kjøpt av Electronic Arts. At Don Mattrick etter hvert gikk fra Distinctive-sjef til å være president for alle Electronic Arts-studioene kan kanskje være med å forklare hvorfor akkurat denne utvikleren har overlevd der så mange andre har blitt kverket, men vel så viktig er det nok at studioet allerede ved oppkjøpet var kjent for gode sportsspill.

Med hovedansavert for serier som FIFA og NHL har de siden midten av nittitallet tjent svært gode penger for moderselskapet sitt.

Mattrick selv forlot EA i 2007, og gikk over til Microsoft der han ledet Xbox-divisjonen og blant sto bak satsningen på det nå glemte Kinect-systemet. Etter den ikke helt vellykkede avdukingen av Xbox One hoppet han over til Farmville-giganten Zynga i 2013. Der satt han noen år i presidentstolen før han pensjonerte seg – kanskje for å få mer tid til å faktisk cruise rundt i noen av de mange sports- og superbilene han eier.

Heldigvis ser han ut til å ha klart å holde seg unna Test Drive II-aktige kappløp i nyere tid, skjønt historier om hvordan han i yngre alder rømte fra politiet i Vancouver etter å ha blitt tatt for råkjøring skal ha vært med å inspirere utviklingen av Test Drive-seriens åndelige oppfølger, Need for Speed.

Skal ikke utelukke at det var en øl eller to inne i bildet, også.
Skal ikke utelukke at det var en øl eller to inne i bildet, også.

Bildene som ikke er markert, er tatt av meg selv. De øvrige stammer fra Mobygames (TDII, GPC). Her er noen ekstra Commodore 64-bilder:

 

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Tilbakeblikk: The Duel – Test Drive II

  1. Dette, Street Rod og Grand Prix Circuit var mine favorittbilspill i lang tid. Husker jeg og en kompis prøvde å kjøre lovlydig gjennom hele spillet en gang for å se om man fikk en annen slutt, men vi gjorde en feil langt uti spillet, så vi klarte det ikke. Vi gadd aldri prøve på det igjen….

    Hadde det mye moro med Test Drive 3 også, men det var ikke like bra som toeren.

  2. Husker jeg spilte det hos noen som hadde Amiga når jeg var liten. Ble helt overveldet over hvor kult og bra det så ut. Spilt det bitte litt igjen i det siste. Da jeg har lagt det inn på min Snes Classic. Men ikke spesielt gøy i dag synes jeg…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.