– Perverst dataspill sjokkerer

Da PC-klassikeren Doom kom ut, ble det ramaskrik på Sørlandet.

Vi er mange som har et nostalgisk forhold til gode, gamle Doom. Spillet imponerte sokkene av oss (ja, selv de av oss som eide Amiga) da det dukket opp helt på tampen av 1993, og selv om det var langt fra det mest avanserte 3D-spillet på markedet, sikret den høye hastigheten og solide grafikken at det raskt ble en favoritt. At spillet også hadde litt blodsprut og småskumle elementer gjorde det selvsagt bare enda mer fascinerende. Eller forferdelig, alt avhengig av hvem du var.

Doom skapte nemlig litt furore rundt forbi. Kombinasjonen av førstepersons synsvinkel og det man da oppfattet som realistisk vold fikk mange til å rynke på nesen, og når man la til demoniske fiender og okkult symbolikk var det åpenbart at medieomtalen var sikret. At Doom var barnemat i forhold til hva som var tilgjengelig på VHS hos den lokale videoutleieren hjalp selvsagt ikke; dataspill hadde tatt over stafettpinnen som det nye og korrumperende mediet «alle» var redde for.

– Grusomt og sykt

Her i Norge var det avisen Fedrelandsvennen som først satte kaffen i halsen da de ble gjort oppmerksomme på Doom. Den 9. mars 1994 kjørte de en (nesten) helsides artikkel om spillet, under overskriften «Perverst dataspill sjokkerer». Ingressteksten fyrte av for fullt: «Et perverst dataspill – med barnelik, monstre fra helvete og dataspilleren i rollen som blodtørstig rovmorder – er i sirkulasjon blant ungdommer i Kvinesdal.»

Selv i dag er det vanskelig å ikke bli i alle fall bittelitt skremt av beskrivelsen av dette perverse spillet som sirkulerer blant ungdommen i ellers så idylliske og anstendige Kvinesdal. At det er Doom det er snakk om hadde i alle fall ikke jeg gjettet, om jeg ikke visste det fra før.

De mystiske barnelikene nevnt i ingressen blir forøvrig enda drøyere i en bildetekst, der de forandres til babylik: «Babylik, djevler, helvete, kraftige våpen og rå voldsforherligelse er gjennomgangsmelodien i dataspillet Doom,» fortelles vi. Jeg har heldigvis selv til gode å se disse babylikene i Doom, men jeg husker det gikk rykter om dem. Basert på artikkelen ser det ut som det var det britiske bladet PC Format som … vel, diktet dem opp? Et søk på «are there baby corpses in doom?» ga i alle fall ingen fornuftige resultater, annet enn at jeg nå sikkert har havnet på diverse overvåkningslister og må vokte meg vel for hva jeg sier på nettet i fremtiden.

Til mitt forsvar skal det sies at Fedrelandsvennens journalist heller ikke ser ut til å ha gjort den helt store innsatsen hva gjelder egen research om spillet. I stedet har artikkelen hentet diverse skumle sitater hentet fra spillets manual og nevnte PC Format. Begge er åpenbart skrevet med tenåringsgutter og unge menn som målgruppe, noe språket bærer tydelig preg av. Et eksempel:

«– Nå er det på tide å kline litt bly utover hodet til disse eks-menneskene, er en av oppfordringene du som dataspiller – og dermed blodtørstig, iskald rovmorder – får.»

Sjokkerende saker, altså! Sånn bortsett fra at jeg har skrevet rikelig med tilsvarende ting i mine skremmende mange år som spillskribent, alltid i håp om at det tolkes i den ånden det er skrevet: Med glimt i øyet og kjennskap til overdrivelse som språklig virkemiddel.

Fedrelandsvennen kunne også fortelle at det fantes annonser for spillet på TV2 sitt Tekst-TV, men disse ble ifølge artikkelforfatteren ble trukket med øyeblikkelig virkning da avisen kontaktet dem om saken. Skjønt før vi humrer for godt i skjegget her, skal vi jo huske at det strengt tatt ikke er så mange år siden harmløse World of Warcraft ble fjernet fra butikkhyllene her til lands, fordi det hadde blitt spilt av en viss dritt som ikke fortjener å navngis her.

Om dette hjalp, vites ikke. Dagen etter publiserte nemlig Fedrelandsvennen en oppfølgingsartikkel med overskriften «Lett å få tak i kopier av Doom», fortelles det hvordan ungdom kan skaffe en prøveversjon av spillet via modem, eller til og med kjøpe det lovlig for 400 kroner. Her er det også et sitat fra en tidligere «bruker», som bekrefter at spillet «i lang tid har vært i bruk i ungdomsmiljøer i Kvinesdal,» og at han selv sluttet å spille det fordi det var for rått. Jeg tipper vel strengt tatt at vedkommende sa det han visste foreldrene hans ville høre, men for all del.

Til slutt …

Okay, før vi setter strek må jeg påpeke at denne saken kun er ment som litt moro. Jeg gjør selvsagt narr av artiklene, for de er så overdrevne og ensidige at noe annet er umulig, men det skal påpekes at Fedrelandsvennen var langt fra de eneste som hadde problemer med Doom, og at det representerte en ny generasjon med voldelige dataspill som åpenbart skremte folk som kun forbandt mediet med Mario og Pac Man. La oss ikke glemme hvor fort utviklingen gikk, og at spill hadde gått fra Space Invaders til Doom på under femten år. Det er ikke vanskelig å forstå at utenforstående kunne bli skremt av en slik utvikling.

Det var heller ikke gjort like mye forskning på effektene av vold i spill som det er i dag, og jeg kan godt forstå de som var redde for hvordan de kunne påvirke blant annet yngre spillere. Spesielt når de var såpass «in your face» som Doom, for å bruke et godt, norsk uttrykk. Sensuren som etterlyses i artikkelen var neppe veien å gå, og ble heldigvis heller ikke noe av, men det fantes ikke engang fornuftig aldersmerking av spill på den tiden. Det er viktig kontekst å ha med seg.

Sånn, da var vi ferdige med den seriøse biten. Nå, hvem andre gleder seg til å kline bly utover ansiktene til horder av demonisk helvetesyngel i det kommende Doom-spillet?

• Kilde: Fedrelandsvennens historiske arkiv

PS: Vil du høre om noe enda drøyere? Les vårt tilbakeblikk på Blood.