Året med TrackMania

Joachim mimrer om 2004, året som ble preget av et lite bilspill fra Frankrike.

Da jeg skulle skrive en artikkel om ukens episode av podcasten Spæll startet jeg med en liten anekdote om min egen fortid som TrackMania-spiller. Men så vokste den, og ble for lang. Dermed ble denne lille mimresaken født. Jeg vet ikke om dette er interessant for noen andre enn meg, men for meg var det til gjengjeld litt godt å ruske opp i TrackMania-minnene mine.

Et spill jeg er glad i

TrackMania-serien har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg oppdaget en pressemelding om det første TrackMania-spillet høsten 2003, og syntes det så utrolig fascinerende ut. At det også minnet meg om Amiga-klassikeren Stunt Car Racer var et stort pluss. Jeg lastet ned en betademo med en gang den ble tilgjengelig, og spilte den religiøst helt til fullversjonen kom ut.

Denne fullversjonen fikk jeg direkte fra den britiske utgiveren Digital Jesters, som anmelderkopi. Digital distribusjon var ikke en greie, og spillet hadde ikke noen utgiver for norden, men vi kunne kjøpe spillet fra for eksempel Play.com – gratis frakt fra Jersey, husker dere? – så DJ tjente nok på investeringen. Jeg ga spillet 9 av 10, i en av mine best leste Gamer.no-artikler noensinne [*].

Så selv om TrackMania ikke hadde norsk distribusjon ved lansering, ble det skikkelig populært her til lands. Så populært, faktisk, at NRK en gang satte opp en server og sendte direkte TrackMania-spilling i over én time på TV. Tenk det! Jeg tror til og med jeg vant en runde, men det kan være minnene som spiller meg et puss. Og sendingen er selvsagt ikke mulig å spore opp. Mer spillkultur som er tapt.

Akkurat når denne NRK-sendingen fant sted husker jeg heller ikke. Men da spillet endelig kom til Norge, cirka et halvt år etter debuten i Frankrike og Storbritannia, var det med sitat fra min omtale på boksen. Det er et gørrkjedelig sitat, oversatt til engelsk siden dette var en skandinavisk lansering, og jeg ble kreditert som «Gamer.no» og ikke med eget navn. Men jeg var og er likevel stolt. Mine ord på en ordentlig, fysisk spillboks.

På det tidspunktet var jeg fortsatt hektet, og jeg spilte mye på nettet. Dette året kjørte jeg faktisk fast i den første, internasjonale TrackMania-ligaen. Jeg var en del av et lag som het =ACE=, eller «Auto Cars Extreme», og vi er på en måte foreviget her.

(faktisk ble jeg litt glad av å se den siden, selv om lenkene leder til «page does not exist», for dette er så lenge siden og så ulikt alt jeg har gjort før eller siden som spiller, at jeg egentlig følte jeg trengte en bekreftelse utenfor Internet Archive på at «ja, det skjedde.» Mus over Auto Cars Extreme, og der står Joachim rødt på grått med blåaktig skjær)

Fransk var hovedmålet

TrackMania da var ikke som TrackMania nå. Vi var en grei porsjon folk fra Skandinavia, og det var en del briter med, men ellers var hovedvekten av spillere franske eller tyske – mest franske – og ofte var det ikke en eneste person på motspillerlaget som kunne snakke engelsk. Men alle forsto GG, og vi hadde heldigvis vår egen franskmann som kunne tolke for praktiske ting.

Dette er en tid jeg husker tilbake på med glede. Men det er også hint av frustrasjon der. Vi fikk banene vi skulle spille på en ukes tid i forveien av neste match, og så var det bare å øve. Og øve. Og øve og øve og øve. Vi delte «ghosts» for å gi hverandre tips og triks, men ellers var det en relativt ensom og ensformig affære.

(for de uinnvidde: TrackMania fungerer som rally selv om alle spiller samtidig, og det er ingen kollisjoner mellom bilene. Så det handler ikke om posisjoneringer eller forbikjøringer – du må rett og slett bare perfeksjonere ditt eget løp på den aktuelle banen, og den raskeste vinner. Vi øvde nok litt i felleskap noen ganger, men mesteparten av tiden satt jeg alene med piltastene og banen)

Unntaket var kampdagene, da alle troppet opp på IRC. Forventningene før kampene, kommentarene underveis og konklusjonene etterpå … jeg har aldri spilt lagsport, men jeg tror jeg fikk en del av den opplevelsen med TrackMania. Jeg tror tirsdag var den faste kampdagen. Den var i alle fall ukas ubestridte høydepunkt i noen måneder av livet mitt.

God, men ikke god nok

I starten hevdet jeg meg greit i laget, og klarte som regel å kvalifisere meg til matchene. Jeg hadde litt større vanskeligheter da – jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble som en av disse idrettsutøverne vi hører om, som er så flinke på trening men på merkelig vis alltid klarer å kludre det til i konkurranser. Eller, ikke alltid, heldigvis, men ofte nok til at det var irriterende.

Etter hvert fikk vi dessuten noen såpass gode spillere på laget at kvalifiseringen ble vanskeligere, og da mistet jeg jo etter hvert interessen. Øving, øving og øving uten noe å vise til for strevet var tross alt ikke så interessant. Så jeg ga meg samme år som jeg startet. Jeg tror hele laget ga seg, skjønt noen av mine norske lagvenner havnet i et nytt lag som het ~eh, eller elk hunters.

Men for meg var det nok. Det ble for mye stress. Jeg kan absolutt forstå de som spiller e-sport (jeg tror ikke vi brukte det begrepet da), for året med =ACE= var på noen måter det beste året med spill jeg har hatt. Det ga spillingen en helt annen kontekst og en helt annen mening. Men jeg måtte ofre noe, mye faktisk, og jeg er himla glad for at jeg ikke fortsatte i samme spor.

Når alt kommer til alt er jeg tross alt mest glad i spill jeg kan spille, kose meg med og bli lei av eller ferdig med. Evighetsspill som forplikter er ikke noe for meg. Jeg trenger variasjon, og nye opplevelser. Jeg trenger å ikke vite hvilket spill som kommer til å hekte meg om to måneder. Det er slik det må være for meg. Men … det frister faktisk med en liten runde TrackMania nå.

Kanskje er det TrackMania som hekter meg om to måneder?

• Les også: Tilbakeblikk på TrackMania

[* TrackMania-anmeldelsen ble republisert med noen endringer i juni 2004, i forbindelse med den norske utgivelsen, og det er den datoen som står som publiseringsdato i dag]