Det du trenger i dag er å lese om noen ordentlig gamle og enkle spill.
Den japanske hjemmedatamaskinen Sharp MZ-80A var en av mange plattformer som knivet om markedsandelene i Europa tidlig på åttitallet, skjønt oppfølgeren MZ-700 hadde betydelig mer suksess her til lands. For meg personlig har MZ-80A uansett en kjær plass i hjertet mitt, da det var den første datamaskinen – og dermed også spillplattformen – jeg eide.
Sharp MZ-serien hadde også en viss suksess i Storbritannia, der Knights Computers holdt til. De ga ut frittstående kommersielle spill og programmer, men samlet også enklere spill og programmer i et eget kassettbibliotek. Disse kassettene var stappfulle av spill og andre greier, typisk skrevet i BASIC, og selv om kvalitetskontrollen var så som så (kvantitet har nok vært viktigere) er mye av innholdet overraskende kompetent. Jeg har allerede testet en hel kassett av denne typen for Sharp MZ-80A sin forgjenger, MZ-80K.
I forrige runde var det mange småtrivelige spill. Jeg krysser fingrene for at moroa fortsetter… [du skulle krysset tærne også – fremtids-Joachim]
Balloon Mania
Argh! Jeg hadde egentlig skrevet en lang tekst om dette spillet, som jeg så klarte å slette. Jaja. Kortversjonen er nok bedre, uansett. Balloon Mania er et enkelt duellspill. Du er i bunnen av skjermen, en UFO er i toppen, og mellom dere er det masse ballonger som beveger seg tilfeldig frem og tilbake. Disse kan skytes for poeng, men du får mye mer poeng for å treffe UFO-en.
Trikset med Balloon Mania er at laserstrålen dine krever energi, og jo mindre energi du har, jo kortere rekker strålen. Så du kan ikke bare plaffe løs, hvis du vil treffe motstanderen i toppen av skjermen.
Så langt, greit nok. Men som med Jungle Jinks fra sist, sliter spillet med at det er laget i BASIC. I tillegg til at kontrollene er seige i utgangspunktet har utvikleren besluttet å sette alt annet – inkludert det å registrere dine tastetrykk – på pause når laserstrålen gradvis tegnes opp. Så hvis du er under UFO-en, og den avfyrer, kan du ikke komme unna selv om det tar lang tid for strålen å nå deg. Du må bare vente på å bli drept. UFO-en er dessuten skikkelig rask på avtrekkeren, og skyter nærmest umiddelbart når dere er i samme kolonne på skjermen. Typisk før du rekker å gjøre det (siden kontrollene er så seige).
Resultatet er veldig frustrerende.
Pelmanism
Jeg må innrømme at dette spillet vekket interessen på grunn av navnet. Hva i alle dager kunne «Pelmanism» være?
Vel, det er en form for hjernetrim som var populær i Storbritannia i første halvdel av nittenhundretallet, forteller Wikipedia. Grunnen til at jeg vet det er at spillet ikke hadde noen instruksjoner overhodet, og jeg dermed måtte søke på navnet for å se om det fantes informasjon om det på nettet.
Konseptet ble oppfunnet på 1890-tallet av Dr. Dick Pelman … neida, han het William Joseph Ennever, og når du først hører hva det er, kjenner du det garantert igjen.
Du har et spillbrett med kort, som ligger med baksiden opp. Du kan snu to kort av gangen. Hvis begge kortene matcher, kan du ta dem ut av spillet. Hvis ikke, må du legge dem ned med baksiden opp igjen. Så er poenget å huske hvor de forskjellige kortene ligger, slik at du vet hvilke kort du skal snu når du etter hvert kommer over noe som matcher.
Dette spillet er merkelig nok kun for to spillere, men det er jo ingenting som hindrer deg i å spille i samarbeid med deg selv. Det var i alle fall det jeg gjorde.
Og jeg hadde det kjempegøy!
Vel, okay, nei. Jeg har vært innom noen spill som dette i løpet av årene, og har til og med skrevet om et par i ulike serier her på Spillhistorie.no. Match Boxes i 75 Spill-samlingen, og, uh, Matchboxes i Turbo Tape-kassettene.
Matchboxes var en kommersiell sak med fancy animasjoner, som egentlig bare var slitsomme. Men Match Boxes hadde symboler, og det funker langt bedre for meg enn tall (altså, når Pelmanism sier «kort», så mener det bare kortverdien, altså 1-9, 0, J, Q, K og A). Det er litt lettere for meg å huske hvor jeg så Pac-Man enn å huske hvor jeg så 8. Og merkelig nok, litt mer engasjerende. Men jeg er uansett elendig på denne typen hukommelsestrim, og selv om det strengt tatt indikerer at det hadde vært lurt å bruke litt tid på det syntes jeg ikke det er gøy og orker i alle fall ikke denne versjonen.
Men okay, det var jo artig å finne røttene til disse Matchboxes-spillene, da. Det hadde jeg neppe gjort uten dette spillet.
Simple Simon
Mer hukommelsestrening. Dette spillet er – som navnet innrømmer – inspirert av den elektroniske hjernetrimmeren Simon fra syttitallet. Som Ditto i 75 spill-samlingen og Rats i Cassette 50.
Simple Simon gjør imidlertid ting litt annerledes. Kanskje for å gjøre det lettere for programmereren, eller kanskje for å unngå plagiatanklager. Okay, neppe det siste – var det noe indie-spillutviklere tidlig på åttitallet ikke var redd for, så var det plagiatanklager.
Dette spillet starter med å tegne en bokstav på skjermen. Så skriver du bokstaven og trykker Return. Så byttes den ut med en annen bokstav. Nå må du skrive den første bokstaven, fulgt av denne, og trykke Return. Slik fortsetter det, helt til det resulterende bokstavrotet blir for langt til at du husker det.
Jeg skal innrømme at det ikke frister for mye å spille dette igjen etter én halv-lang runde, så jeg går heller videre.
Super Ski Slope
I forrige serie hadde vi Ski Slope, her får vi Super Ski Slope. Skjønt hva som er så supert med denne versjonen klarer ikke jeg å identifisere.
Som før har spillet fint lite med ski å gjøre. Du styrer en strekfigur som skal komme seg fra høyre side av skjermen til venstre så raskt som mulig. Skjermen er delt inn i seksjoner, hver med en port mellom seg.
Figuren beveger seg alltid skrått, i en av de fire diagonalene. Hvis du ikke gjør noe, vil han sprette rundt litt som en ball. Ved å trykke Z-knappen, får du ham til å bytte vertikal retning – altså, om han beveger seg oppover vil han nå bevege seg nedover i stedet. M-knappen gjør det samme med den horisontale retningen.
Så er poenget å prøve å guide ham gjennom skjermen så raskt som mulig.
Du kan velge om du vil ha brede, middels eller smale porter, og når en bane er generert kan du spille den så mange ganger du vil for å perfeksjonere scoren.
Da jeg spilte Ski Slope, syntes jeg det var småartig. Jeg er muligens i mer grettent humør nå, men jeg syntes ikke det er spesielt gøy denne gangen. Kanskje fordi jeg føler kontrollene er seigere her enn i originalen, så enten reagerer ikke mannen på det jeg gjør, eller så får ett tastetrykk ham til å bytte retning to ganger etter hverandre.
Snake Island
Her har vi enda en kjenning fra forrige serie, denne gangen uten endringer i navnet men med noen greie endringer i selve spillet.
Konseptet er som nevnt sist ikke helt ukjent. Du er fanget i en arena full av slanger, men heldigvis er det også noen feller der. Slangene vil hele tiden prøve å sno seg så rett de kan mot posisjonen din, uten å bry seg om det er en felle i veien. Poenget er dermed å bevege deg slik at du lurer slangene i fellene, uten å bli slukt.
Du kan bevege deg i alle åtte retninger eller stå stille, og siden Sharp MZ-80A har nummertastatur styrer du med det. Funker mye bedre enn i originalen. I tillegg har brettet blitt krympet betraktelig, og du hopper ikke lenger to hakk per tur. Så rent mekanisk er spillet mye bedre nå.
Men det er så ulidelig treigt å vente på at slangene skal ta turen sin. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det virker som spillet går gjennom hver enkelt rute på spillbrettet, en etter en, for å finne ut om det skal tegne noe nytt der og så tegne uansett. Selv om det bare er deg og to slanger igjen. Absurd ineffektivt (jeg har lov til å si det, for er det noe jeg uironisk kan si jeg behersker, så er det å programmere i BASIC). Så selv når jeg skrur den emulerte prosessoren opp til 16x hastighet, er tar ventingen mellom turene en liten evighet.
Litt bedre enn sist, altså, men fortsatt ikke bra.
Snake Island høres forøvrig ut som et kult realitykonsept. Jeg vet i alle fall om ganske mange influensakjendiser jeg gjerne skulle sendt dit.
