Turbo Tape-kassettene, del 28 – endelig i mål!

Denne serien har gått siden januar – nå er det på tide å sjekke de siste spillene på Turbo Tape-kassettene.

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.

Brutus er en dust, egentlig.
Brutus er en dust, egentlig.

Popeye (1983, Parker Brothers)

Popeye er nok en arkadekonversjon, og her har jeg faktisk vært så heldig at jeg har fått spilt «ekte vare» ganske nylig. Popeye på arkademaskinen er først og fremst temmelig vanskelig, men hvis du øver like mye som Håkon fra Spæll er det åpenbart ikke helt umulig. Han har nemlig en absurd toppscore på den aktuelle maskinen.

Konseptet er ganske kult, egentlig. Olivia befinner seg på toppen av skjermen, og slenger ved jevne mellomrom ut ting som daler ned mot bunnen av brettet. Tenk deg at det er fjær hun slipper, og at de vogger nedover i sakte film, så skjønner du hvordan det foregår. Du styrer selvsagt Skippern, og poenget er å få fatt i Olivias «gaver» før de faller helt ut av skjermen. Om en av dem gjør det, har du tapt. Hvert brett er over etter at du har samlet en viss mengde greier.

Brett nummer to.
Brett nummer to.

Brettene er typiske «tidlig plattformspill»-affærer, der du som ikke kan hoppe, men klatre i stiger og trapper, samt slippe deg selv utfor avsatser. Utfordringen er at du ikke er helt alene. Brutus vandrer nemlig rundt på jakt etter deg. Han kaster flasker på deg (disse kan du knuse med bare nevene), og liker også å legge seg på magen for å gripe etter deg hvis du er i etasjen under ham, eller hoppe for å gripe fatt i deg hvis du er over. Å bli truffet av en flaske eller komme i kontakt med Brutus betyr døden, men hvert brett gir deg tilgang en liten boks med spinat som du kan plukke opp og spise for å i en kort periode være jegeren og ikke byttet. Brutus blir selvsagt ikke borte permanent om du gir ham en på tygga, men det gir deg en pustepause.

En siste utfordring er hekser som kan dukke opp i kantene av skjermen, og kaste flasker etter deg. Jeg vet ikke hvorfor. Spillet har tre brett. På det første samler du hjerter (slengkyss, antar jeg), på det andre er det noter (her er det en slags omvendt form for serenade), og på det tredje er det rett og slett ordet «help». Her befinner nemlig Olivia seg fanget på det jeg må anta er Brutus’ seilskute, og for hvert ord du samler bygger du en stige opp til der hun er. Hvordan dere skal komme dere av skipet når stigen er ferdig forklares aldri. Når dette brettet er overvunnet, begynner spillet på nytt – litt vanskeligere, denne gangen.

Sistebrettet.
Sistebrettet.

Hvert brett har ett eller annet spesielt ved seg. Det første har en sekk du kan slå for å få et bur til å falle ned, ideelt sett hvis Brutus befinner seg under. Det andre har en trampoline bemannet av Tjoms (som vi på et vis har stiftet bekjentskap med før), og det tredje har en slags bevegelig bro nær toppen av skjermen.

Commodore 64-versjonen av Popeye er trofast mot arkadeoriginalen i den forstand at alle elementene er tilstede, brettene ser rimelig like ut og alt fungere som forventet. Men det er, heldigvis, mye lettere enn arkadeversjonen, og jeg kom meg greit til tredje brett. Ikke bare det, men det å dø er heller ikke like farlig som i originalen, for du beholder alle hjertene/notene/hjelp-ordene du har samlet, i stedet for å miste alt.

Jeg husker at jeg likte Popeye i barndommen, og jeg liker det nå også. Det er faktisk skikkelig gøy. Det krever ikke bare at man er rask på labben, men også at man hele tiden tenker fremover for å unngå å havne i posisjoner der man fanges av Brutus, samtidig som nivåene er designet på en slik måte at dette er fullt mulig. Dør du, er det til syvende og sist kun din egen feil.

Kanskje jeg rett og slett må gi arkademaskinen et nytt forsøk, for dette ga egentlig litt mersmak.

Speed Racer (1983, T&F Software)

Jau.
Jau.

Før Speed Racer ble lastet inn dukket Hunchback opp igjen. Jeg startet det kjapt for å forsikre meg om at det var samme Hunchback som jeg allerede har skrevet om, og det var det.

Speed Racer ga meg ikke noen Load Error, men spillet nektet å starte. Uheldigvis er det flere spill som heter Speed Racer, og to av dem er fra 1983/1984. Jeg klarte imidlertid å identifisere riktig versjon, ved hjelp av «programlistingen» til Speed Racer på kassetten. Den består av en SYS-kommando for å starte spillet fra korrekt minneaddresse, samt ordet «Antiram». Antiram er en tidlig crackergruppe, og via databasen CSDB.dk fant jeg ut hvilket Speed Racer-spill de har cracket.

Dessverre er dette Speed Racer-spillet en ganske uinteressant affære. Det er et bilspill der du kjører oppover en uendelig og klin rett vei. Du har hundre «tidsenheter» på deg – dette er ikke sekunder, men de teller ubønnhørlig ned. På veien finner du også andre biler, samt fotgjengere av ulike typer (politimenn, hunder, gamle bestemødre, barn i tråbil og det som ser ut som mødre som bærer babyer – skjønt sistnevnte kan være en feiltolkning, så vi dropper sjokkoverskriftene).

Vil du være slem eller snill?
Vil du være slem eller snill?

Poenget er å komme så langt som mulig før du slipper opp for biler eller liv. Krasjer du i harde hindringer, mister du et liv. Krasjer du i myke, splattes de utover asfalten. For hver myk trafikant du klarer å unngå får du en englehalo, for hver du treffer får du et djevelhorn (så kan du selv velge hvilken av de to poengtypene du ønsker å fokusere på). For så vidt en artig vri, hvis man er tolv år.

Så gjelder det å prøve å tilbakelegge så mye av banen som mulig, samtidig som du ikke kjører så fort at du mister all kontroll. Veldig enkelt, og veldig ensformig, skjønt det skal sies at kontrollene fungere greit og med riktig hastighet kan spillet være ganske hektisk. I tillegg føles det alltid rettferdig (siden du jo bestemmer hastigheten selv). Så det funker jo.

Zaxxon (1984, Synapse Software)

Et smått legendarisk spill.
Et smått legendarisk spill.

Det er ikke så lenge siden jeg skrev om Blue Max i denne serien, og her er en av de tydeligste inspirasjonskildene til det spillet: Segas arkadespill Zaxxon, som morsomt nok ble overført til Commodore 64 av samme utvikler som lagde Commodore 64-versjonen av Blue Max. Peter Adams gjorde en god jobb med begge spillene, må man vel kunne si, for Zaxxon er en solid og underholdende arkadekonversjon.

I Zaxxon styrer du et romskip, sett fra isometrisk synsvinkel, og i tillegg til å fly til venstre og høyre kan du fly opp og ned (i motsetning til i Blue Max kan du ikke fly frem eller tilbake på skjermen). Høyden din avgjør hva du kan treffe med laserstrålene dine, men også hva som kan treffe deg. Og spillet er fullt av murer og kraftfelt, som må unngås ved hjelp av nøyaktig posisjonering.

Underveis må du plaffe ned laserkanoner, fienderomskip og drivstofftanker, og på samme måte som i flere andre gamle spill – med River Raid og Scramble som et par eksempler – er det merkelig nok slik at det å sprenge drivstoff resulterer i at noe av det du ødelegger havner på din tank.

Det er viktig å ikke krasje i murer.
Det er viktig å ikke krasje i murer.

Zaxxon er ordentlig gøy, faktisk. Jeg er egentlig litt overrasket over hvor ofte jeg har kunnet konstatere det, når jeg spiller en samling spill som snart er 40 år gamle. Men det er sant her også. Spillets synsvinkel og fokus på posisjonering gjør at det fortsatt er ganske unikt, og i tillegg er nivåene solid designet. Det hele er litt kort; det tar ikke mange minuttene før du har spilt gjennom spillet, men som vanlig med klassiske arkadespill starter det hele på nytt etterpå, og da møter du flere fiender og farer. Jeg vet ikke hvor mange ganger det kan «rundes» før det ikke lenger tilbyr noe nytt. Jeg klarte bare å gjøre det én gang.

Den isometriske synsvinkelen sikrer også at Zaxxon fortsatt tar seg ganske bra ut, og det er spesielt kult hvordan romskipet forandrer størrelse basert på høyde. I tillegg må jeg innrømme at jeg hadde glemt hvor kule eksplosjonene i spillet ser ut.

Dette var altså enda et kult gjensyn. Ikke et spill jeg gidder å spille i time etter time, men jeg skjønner hvorfor jeg likte det godt i sin tid. Og det er jo gøy at noen tiår med spillerfaring gjør at jeg syntes det er mye mindre vanskelig nå som jeg har begynt å få grå hår i skjegget, enn jeg gjorde da jeg var barn.

MatchBoxes (1983, Brøderbund)

Har funnet et par par.
Har funnet et par par.

Neste spill på kassetten har filnavnet «Loadrunner II», men så vidt jeg kan se er det bare originale Lode Runner, som vi har spilt tidligere. Det kom flere versjoner av Lode Runner, men toeren kom ikke før i 1998.

Match Boxes er akkurat det jeg trodde det kom til å være, nemlig et spill der du må finne matchende par. Spillbrettet består av en viss mengde bokser, som du åpner en etter en, og ser hva som er under dem. Hvis innholdet i boksene er likt, får du spille videre. Hvis det er ulikt, får motstanderen (datamaskinen, i dette tilfellet) overta. I så fall skjules innholdet igjen. Så gjelder det å huske hva som er hvor.

Spillet har søte animasjoner og små musikksnutter for alt du finner, og presentasjonen er egentlig ganske kul (etter datidens standard).

Skjermbildet blir litt rotete.
Skjermbildet blir litt rotete.

Men det har en utrolig irriterende blinking av hele skjermbildet, som gjør at etter at jeg har vunnet én gang orker jeg rett og slett ikke å spille mer – bare det kvarteret jeg brukte på Match Boxes resulterte i et snev av hodeverk, og siden jeg planlegger å binge The Witcher senere i kveld må jeg bare gi opp dette. Så jeg får bare prøvd standardmodusen, men spillet har også et par andre måter å spille på, der du tilsynelatende avdekker bokstaver underveis, og må gjette hva som står skrevet (enten rett frem, bak frem eller med bokstavene hulter til bulter).

Jaja. Det var småartig så lenge jeg tålte det, men sånn alt i alt er jeg jo enig med Rema 1000: Det enkleste er ofte det beste. Og i lengden kan jeg ikke se at alle animasjonene og musikksnuttene gjør annet enn å få spillet til å gå mye treigere enn det burde. Og blinkingen aner jeg VIRKELIG ikke poenget med.

Time Runner (1983, Funsoft)

Hm, kanskje man skulle laget en moderne klone av dette?
Hm, kanskje man skulle laget en moderne klone av dette?

Konseptet i Time Runner er akkurat det samme som vi fant i Super Griddler, som altså betyr at dette er en klone av Konamis arkadespill Amidar. Poenget er som sist å få rutene på spillbrettet til å forandre farge ved å «male» alle veggene deres, samtidig som man unngår fiendene.

I Time Runner er spillbrettet mindre enn i Super Griddler, men det er til gjengjeld flere fiender. Time Runner har også de brettene der man får en nedtelling når man begynner å «male» vegg nummer tre av en rute, og poengene man får for å fullføre malingen er avhengig av hvor raskt man klarer å fullføre jobben. Fiendene kan også spise maling fra vegger som ikke grenser til en fullført rute, så det gjelder å være strukturert så man ikke må gjøre mye arbeid om igjen. Noen ganger ser det ut som de blir blinde, og ikke prøver å oppsøke deg, men jeg er ikke sikker på hva som får dette til å skje.

Spillets presentasjon er enkel, men det har kul «game over»-musikk.
Spillets presentasjon er enkel, men det har kul «game over»-musikk.

Time Runner er rimelig vanskelig, men når man kommer inn i rytmen og lærer seg å forutse fiendenes bevegelser går det fint an å gjøre det godt i spillet. Det har også noen greie hjelpemidler, slik som at du selv kan velge når du skal bli sårbar igjen etter at du har mistet et liv (og dermed kan flytte unna eventuelle fiender først).

Siden jeg allerede har dekket et spill av denne typen, og konseptet er ganske enkelt, føler jeg ikke det er så mye mer å si her. Dette er garantert et spill som har underholdt mange i årenes løp (og jeg tipper 99% av dem fikk fatt i det på akkurat samme måte som jeg), men jeg orker ikke å bruke veldig lang tid på det i dag.

B.C’s Quest for Tires (1983, Sierra On-Line)

Ah, en klassiker.
Ah, en klassiker.

Helt sist ut er denne herlige klassikeren fra Sierra. Siden denne artikkelen er superlang allerede, får jeg bare sende dere videre til det store tilbakeblikket jeg lagde for en stund siden.

Og dermed har vi kommet i mål! Det er noen andre kassetter i samlingen, som jeg også har overført (med varierende hell), men ingen av disse ser ut til å tilhøre samme «serie». Dermed tror jeg rett og slett at vi gir oss her.

Så … tusen takk hvis du har hengt med så langt. Jeg vet disse lange seriene kan bli litt forutsigbare og mindre interessante etter hvert, men jeg syntes det var viktig å fullføre dette her. For min egen del har det vært en morsom reise som faktisk har vært med å prege spillåret 2021 for meg – jeg startet spillingen i midten av januar, og avsluttet den 17. desember. Det varierer hvor gøy det har vært å spille disse spillene, men serien har gitt meg både hyggelige gjensyn og nye bekjentskaper, og det er alltid litt artig å se hvilke spill som faktisk har tålt tidens tann. Det har dukket opp en og annen overraskelse, for å si det slik.

Bare å hive seg ut i det nye året!
Bare å hive seg ut i det nye året!

Noen av dere er garantert nostalgikere som husker tilbake til mange av disse spillene, mens andre forhåpentligvis har fulgt serien av nysgjerrighet. Jeg håper den har gitt de av dere som ikke har noe forhold til denne plattformen eller tidsalderen fra før et visst inntrykk av hvordan hjemmespillverdenen var tidlig på åttitallet, selv om denne samlingen nok var litt mer preget av arkadeinspirerte spill enn spillmarkedet som helhet (den første kassetten hadde for eksempel to teksteventyrspill, en sjanger vi aldri så igjen etterpå selv om det fantes tonnevis av dem).

Nå skal jeg uansett ta en liten pause, og så får vi se om det dukker opp noen andre megaprosjekter etter hvert. Godt nytt år!

7 kommentarer om “Turbo Tape-kassettene, del 28 – endelig i mål!”

  1. Tusen takk for en god artikkelserie. Litt trist at er over. Neste megaprosjekt må være noe tilsvarende! Alltid spennende å mimre, men også oppdage at noen spill slett ikke er så bra som man syntes i barndommen. Som enkelte Sierra- spill. Forbanna sadister!
    Godt nytt år!

    Svar
  2. Zaxxon prøvde jeg to versjoner av husker jeg. Uten å google så var det sikkert egne amerikanske og en europeiske versjoner av dem, sånt skjedde en del ganger. Uansett, jeg husker at den ene hadde kulere eksplosjoner enn den andre og syntes det var den bedre av dem. Virker som det er den du hadde her, ja. Ellers hadde jeg og Popeye som jeg og likte godt, Speed Racer (det var dritkult og edgy å splætte fotgjengere, ti år før GTA) og selvfølgelig B.C’s Quest for Tires. De andre kjenner jeg ikke igjen.

    Denne serien har virkelig vært artig lesing, må sies. Mye jeg var kjent med og mye jeg ikke var kjent med. Må gjerne starte et lignende prosjekt igjen.

    Svar
  3. Kongeserie! Jeg huske selv hvordan disse tapene med flere spill på fungerte som datidens Lootboxer. Tror nok at høydepunktet for min del var da jeg snublet over Donald Ducks Playground. Kunne nesten ikke tro at det gikk an å få Donald på Commodoren. Og på toppen av alt styre tog og bygge sin egen park. Ticka absolutt alle bokser på det tidspunktet i livet. :)

    Svar
  4. Bra jobba! Har ikke hatt noe forhold til særlig mange av disse spillene du har gått igjennom, siden selv på tidlig 80-tallet var det PC master race som gjaldt for min del, men sikkert mange som vokste opp med C64 som har et kost seg mye med mange av disse spillene.

    Svar
    • Ble først PC midt på 90 tallet for meg :-D Og da med en false start i 95 pga buggete SB lydkort (Cinet PC returnert på angrefrist). (Var på Doom feks at lydeffektene falt ut når musikken satte i gang og på DOTT at det var noe sånt også med voices og musikk – ene droppa ut etter kort tid i spillet.. Skulle gjerne visst hva det var som skjedde.. IRQ konflikt eller noe … Tror jeg har vært borti samme bug senere i tida på gammel PC). Angra i ettertid på at jeg returnerte PCen da jeg kunne hatt god nytte av den på HiO-IU :-( Uansett C64 var det fra 85 til 88 og den første halvparten med tape, så turbotape ble flittig brukt ! Skulle gjerne hatt mine gamle tapes nå da jeg er igang med C64 igjen (siden 2009 faktisk).

      Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: