MS-DOS-spill fra 1982-85, et personlig tilbakeblikk

Kim mimrer om barndommens DOS-spill. Kjenner du noen av dem igjen?

Min historie som dataspiller må ha begynt en eller annen gang i 1984 eller 85. I motsetning til de fleste andre kanskje, så var ikke min første maskin en Atari, en Commodore 64 eller en ZX Spectrum. Nei, det var en IBM-PC som kjørte MS-DOS.

Min pappa jobbet tidlig med datamaskiner. Han har aldri vært interessert i dataspill, men han hadde heldigvis en kollega som sendte med han en diskett eller to fulle med DOS-«klassikere». Disse slukte jeg, og etter det så jeg meg aldri tilbake. I denne artikkelen skal jeg dra tilbake i tid, tilbake til min tidlige barndom, og vise dere de eldste DOS-spillene jeg spilte den gangen.

Spillene står i kronologisk rekkefølge, ikke den rekkefølgen jeg spilte det i.

Paratrooper (1982)

Teknisk sett er dette et PC booter-spill, det vil si at spillet kunne kjøre på hvilken som helst IBM-kompatibel PC, siden det spillet trenger for å starte følger med på disketten. Så du kunne bare stappe inn disketten og starte maskina. Jeg hadde selvsagt en *kremt* lånt versjon av spillet, så jeg startet det direkte i DOS.

Spillet begynner med å spille Toccata & Fuge i d-moll BWV 565 av Johann Sebastian Bach fra PC-speakeren. Ambisiøst. I selve spillet er du et maskingeværtårn som må plaffe ned fallskjermjegere som slippes ut fra helikoptre. Hvis fire fallskjermjegere lander på en av sidene av tårnet ditt, klarer de å klatre opp og ødelegge det.

Det virker ganske tilfeldig hvor mange som blir sluppet av gangen, så noen ganger er jeg overbevist om at det er umulig å forhindre at noen lander. Det vanskeligste er ironisk nok ikke å stoppe fallskjermjegerne. På visse tidspunkt i spillet kommer det fly som slipper bomber rettet direkte mot tårnet ditt, og disse bombene må du skyte ned med pikselpresisjon. Stort sett så dør jeg på denne biten.

Paratrooper er likevel ikke et verst spill til å være fra 1982, og jeg spilte dette veldig mye.

Golf (1982)

Golf er et tekstbasert golfspill skrevet i QBasic, laget av utvikleren International PC Owners. De lagde 33 spill i løpet av et år. Regner med de er alle skrevet i QBasic. Liker navnet på selskapet bedre enn jeg liker spillet.

Koden til spillet er på 266 linjer, og virker skrevet i en fei. Dette er det eneste spillet jeg har spilt av dem, og jeg spilte faktisk dette også noe. Vet ikke helt hvorfor, fordi dette er simple saker. Tror jeg var litt småbesatt av å få hole in one.

Du velger mellom en del køller, og spillet forteller deg deretter hvor langt det er igjen til hullet etter du har slått. Det er hele greia. Det holder absolutt ikke mål.

3-Demon

Dette var lenge mitt favorittspill. Dette er Pac-Man i «3D», hvor du må samle opp nok klosser for å kunne avansere til neste nivå mens du prøver å unngå spøkelsene. Noen ganger kan du finne noen kors som gjør deg uovervinnelig en stund, så du kan ta knekken på spøkelsene i stedet for motsatt.

Kollegaen til faren min hadde hi-scoren i den kopien jeg hadde fått, og jeg var besatt av å slå den, noe jeg til slutt klarte. Det står fremdeles igjen som et av mine stolteste spilløyeblikk. Skal tydeligvis ikke mer til.

Egentlig er 3-Demon et veldig teknisk imponerende spill til å være fra 1983. Det flyter bra, og spillet klarte å vise «3D»-en i et stort vindu, så ikke rart jeg likte det godt sammenlignet med en del andre spill som så mye simplere ut.

Pango (1983)

Dette er en klone av arkadespillet Pengo fra året før. De la i det minste ikke skjul på hva de skamløst kopierte den gangen. En del mener at dette spillet har tidenes beste PC-speakerlåt. Det er kanskje ikke så langt unna sannheten.

Du spiller som en grønn runding med bein som skal sparke klosser i trynet på gule rundinger, eller bier, som de kalles her. Spillet er helt greit. Det var aldri min favoritt. Et typisk tidlig arkadespill. Spillet går også alt for fort på nyere maskiner (les 386-er og nyere), så dette spilte jeg bare litt i min spede begynnelse.

Classic Hangman (1983)

Det finnes veldig mange versjoner av hangman, men det er versjonen til Norland Software jeg spilte. Dette er også faktisk det aller første spillet jeg spilte. Snakk om introduksjon til spill, siden jeg ikke kunne et kløyva ord engelsk! Av en eller annen grunn klarte jeg en gang i blant å redde mannen om det kom et ord på tre bokstaver. Det må ha vært sinnsykt flaks.

Spillet presenteres i herlig ASCII-«kunst». Det er fire moduser å velge mellom, så det er ikke like simpelt som det kunne vært. Spillet har også en flerspillermodus hvor dere kan gjette hverandres ord. Classic Hangman er med andre ord en helt grei versjon av konseptet.

Pitfall (1984)

En del har kanskje spilt Atari-spillet Pitfall! fra 1982, og tror kanskje at dette er en DOS-port. Der må dere tro om igjen! Ataris Pitfall! handlet jo ikke om å dette ned et hull i det hele tatt, men det gjør derimot dette spillet.

Du spiller som et romskip, som av en eller annen grunn ikke kan fly, bare falle. Det eneste du kan gjøre er å bevege deg til venstre og høyre mens du prøver å unngå å kræsje inn i vegger og uhumskheter som finnes i sjakten. Romskipet ditt tåler ti treff, med mindre det kræsjer i den beryktede DOS-smilefjeset. Da er det umiddelbart game over.

Jeg likte spillet veldig godt i gamle dager, selv om jeg syntes det var grisevanskelig, og jeg kom aldri spesielt langt. Det er vel strengt tatt ikke så gøy som barne-Kim skulle ha det til, men det er jo et litt småartig konsept.

David’s Kong (1984)

Dette er selvsagt en Donkey Kong-klone. Jeg har alltid lurt på hvem David var. Mulig det er utvikleren. Det er en jobb for Retrogamingpappa å spore opp David for å be om et intervju.

Premisset for spillet er enkelt. Kom deg opp til toppen av brettet, plukk opp dama og kom deg ned igjen. Det er lettere sagt enn gjort, fordi i tillegg til at det suser tønner mot deg raserer Kong halve brettet når du skal ned igjen. Spillet har fem forskjellige hastigheter å spille på, og du kan velge mellom tre forskjellige bakgrunnsfarger.

David’s Kong var min lillesøsters favorittspill veldig lenge. Vet ikke helt hvorfor, men det er jo enkelt å forstå, pluss at det har litt action og heltemot. For å kontrollere helten bruker du piltastene og den naturlige hoppeknappen F1. Spillet er vel ikke noe verre enn andre spill på denne tiden. Artig å høre igjen PC-speaker-trudelutten når du kommer deg til topps.

Sopwith (1984)

Sopwith er et av de mest interessante spillene i spillhistorien, fordi det var mulig å spille 8 stykker samtidig over nettverk, og det i 1984. Fire styrt av datamaskinen, og fire styrt av mennesker. Spillet var utviklet av BMB Compuscience, og skulle demonstrere deres «Imaginet» nettverk. Selvsagt fløy dette langt over hodet mitt på midten av 80-tallet, fordi nettverk var noe som ikke stod i hodet på oss før mange år senere, og da hadde jeg lagt Sopwith på hylla.

Faktisk er jeg veldig usikker på om det er Sopwith eller Sopwith 2 jeg spilte, fordi spillene er helt like, bortsett fra bedre AI, noen nye fiender og bedre fysikkmodell i 1985-versjonen. I tillegg fungerer den fortsatt på moderne maskiner, i motsetning til den opprinnelige versjonen. Det finnes også en Sopwith: The Author’s Edition, som kom ut som freeware i år 2000!

Spillet i seg selv er veldig vanskelig. I alle fall var det for vanskelig for meg den gangen, og jeg kan ikke si jeg var stort bedre det lille jeg prøvde av det igjen.

Egentlig burde det vært lagd en skikkelig graveartikkel om dette spillet. Håper ingen leser dette og prøver å blande meg inn i det. Tipper jeg er trygg siden det er langt nede i en DOS-artikkel.

Rogue (1984)

Det soleklart mest kjente spillet på lista. En viss spillhistoriker har selvsagt skrevet om Rogue opptil flere ganger, så det skal jeg ikke gjøre her. Må likevel si at det er 1984-versjonen jeg spilte, og ikke 1985-versjonen gitt ut av Epyx med fancy introskjerm. Vet ikke om det er noen flere forskjeller på dem.

Jeg må også si at DOS-versjonen har soleklart best grafikk på grunn av DOS-smilefjeset, som er helten i eventyret. Det er noe fornøyelig med å se så blid ut og få så mye bank.

Selvsagt skjønte jeg ikke bæret av dette spillet da jeg var liten, bortsett fra at jeg kunne slåss mot monstre ved å gå mot dem. I tillegg trodde jeg at hele poenget med spillet var å finne og gå ned trapper. Jeg kom med andre ord aldri spesielt langt.

Chess88 (1984)

Hvorfor dette spillet heter Chess88 når det kom ut i 1984 aner jeg ikke, men dette er såklart et tidlig sjakkspill. Det har seks vanskelighetsgrader, og på de høyeste vanskelighetsgradene bruker spillet ekstremt lang tid på å tenke. Vi snakker flere minutter, og sikkert kanskje timer, om posisjonen er komplisert.

Det bruker de naturlige tastene for gaming, INS og DEL, for å plukke opp og plassere brikker, i kombinasjon med piltastene.

Jeg husker at på den letteste vanskelighetsgraden fant jeg en måte hvor datamaskinen alltid gikk på den klassiske nybegynnerstrategien «Fried Liver Attack«, men da jeg prøvde å gjenskape dette nå med å bruke den vanlige taktikken for å utføre dette angrepet, så gikk ikke AI-en på det. Jeg må ha brukt en veldig unaturlig måte å gjøre dette angrepet på i gamle dager, som satte AI-en ut av spill.

Frogger Jr. (1984)

I følge Mobygames er dette DOS-eksklusive spillet en port av spillet Hopper fra 1981, som igjen var en klone av Frogger fra samme år. Det er lett å gå seg vill i de froskete navnene.

Jeg har aldri vært fan av Frogger, selv ikke da jeg var liten, så dette spillet spilte jeg lite. Det har også ufattelig irriterende PC-speaker-lyd, pluss at det kjører alt for fort på nyere maskiner, som for eksempel en 386.

Spillet går også på tid, som om det ikke var stressende nok fra før å komme seg helskinnet i sikkerhet. Får frosken hjerteinfarkt innen et minutt eller noe?

Striker (1985)

Dette er altså ikke et fotballspill, men enda et helikopterspill. Det er en klone av arkade-spillet Defender fra 1981.

Her kan du bruke enten bomber eller kuler mot fem forskjellige fiendetyper. Du må også konstant fylle bensin underveis. Du må også blant annet redde noen folk, og sprenge en fabrikk. Spillet har fire vanskelighetsgrader om du vil virkelig utfordre deg selv.

Dette var aldri mitt favorittspill, ikke fordi spillet nødvendigvis er dårlig, men dette har aldri vært helt min sjanger. Jeg husker også at jeg var veldig dårlig i dette spillet, og kom aldri langt.

Hva med dine favoritter?

Dette er de spillene jeg har klart å grave fram fra min stadig mer surrete hukommelse. Har dere noen tidlige DOS-favoritter? Del dem gjerne i kommentarfeltet.