Inntrykk: The Last Ninja Collection + Bonus Games

En legendarisk serie vender tilbake, sammen med et av tidenes beste slåssespill.

The Last Ninja ble lansert på Commodore 64 i 1987, og slo entusiastene i bakken med sin detaljerte og flotte grafikk og helt hinsides gode musikk. Når de så karret seg på føttene igjen ble de fengslet av en fiffig kombinasjon av utforsking, gåteløsning, kamp og hoppesekvenser. Helheten var en storslagen spillopplevelse, og det er ikke rart at The Last Ninja ble en av plattformens viktigste og mest populære utgivelser, og et spill det er knyttet uhyre mye nostalgi til den dag i dag.

For utgiver System 3 ble The Last Ninja også en definerende utgivelse, og når de nå har begynt å tenke på å relansere sine gamle spill, er det nettopp The Last Ninja de valgte å starte med. The Last Ninja Collection + Bonus Games er det noe kronglete (men for all del dekkende) navnet til en samlepakke som inneholder følgende spill:

• The Last Ninja – Commodore 64
• Last Ninja 2 – Commodore 64, Amiga og ZX Spectrum
• Last Ninja 3 – Commodore 64 og Amiga
• Ninja Remix – Amiga og Commodore 64
• International Karate – Commodore 64 og ZX Spectrum
• IK+ – Commodore 64, ZX Spectrum og Amiga
• Bangkok Knights – Commodore 64 og Amiga

Som du ser er alle spillene tilgjengelige i versjoner for Commodore 64, mens en god del av dem også har Amiga-versjoner. Noen ZX Spectrum-utgaver er også inkludert. Det er et stort pluss at System 3 har lagt inn flere versjoner av de forskjellige spillene, da det slett ikke alltid er slik at den mest avanserte plattformen fikk den beste versjonen, og selv om jeg ikke klarer å se noen grunn til å for eksempel spille ZX Spectrum-utgavene er det positivt at de som har gode minner fra disse også får nostalgitørsten stilt.

The Last Ninja-spillene

The Last Ninja-serien er altså pakkens headliner. Disse spillene er alle actioneventyr med isometrisk synsvinkel, der du styrer en ninjakriger gjennom store nivåer som hvert består av et nettverk skjermer koblet sammen. Her må du overvinne eller unngå plenty av fiender, finne våpen og andre ting som kan hjelpe deg videre, og gradvis oppdage hvordan du skal komme deg fra start til mål.

Jeg nevnte i starten at disse spillene var svært imponerende da de kom ut på Commodore 64, og at de generelt er godt likt av veteraner fra plattformen. Med moderne øyne fremstår de imidlertid ganske primitive, med litt overkompliserte kontroller, et fryktelig enkelt kampsystem og tidvis svært frustrerende hoppesekvenser som dreper deg om du ikke har millimeterpresisjon. Dette gjelder for så vidt hele serien.

Til gjengjeld er presentasjonen i toppklasse. Spesielt på Commodore 64, der de var datidens versjon av ndagens AAA-spill. Grafikken er herlig detaljert i alle spillene, med Last Ninja 2 som et skikkelig høydepunkt, og musikken i de to første spillene representerer fortsatt noe av det ypperste innen spillmusikk. På 16-bit-plattformen Amiga er spillene litt mindre imponerende, men de fungerer generelt der også. Interessant nok er Ninja Remix helt annerledes på Commodore 64 og Amiga – på C64 er det en nyversjon av Last Ninja 2, mens Amiga-versjonen er en nyversjon av originale The Last Ninja, som aldri kom ut på plattformen.

Favoritten min er uansett Last Ninja 2. Der det første spillet i serien finner sted i historiske Japan, tar Last Ninja 2 oss med til New York, og det har noen skikkelig kule miljøer og en genuin følelse av progresjon gjennom spillet. Jeg er litt mer lunken til treeren, uansett plattform. Jeg har mer sansen for den rene grafikkstilen i de to første spillene, og spillmekanismene er like enkle og tidvis frustrerende som før. Der mye kan tilgis i et spill fra 1987, må man kunne bedømme et fra 1991 litt strengere.

I alle tilfeller er altså egentlig ikke dette spill som har tålt tidens tann særlig godt, så hvis du ikke har erfaring med dem fra før vil jeg anbefale dem mer som historiske artefakter – dette var viktige spill, spesielt i Europa – enn eviggrønne retroperler. Man sier jo ofte om klassiske retrospill at det var spill som satte spillbarheten foran presentasjonen, og The Last Ninja-serien var vel egentlig det motsatte. Jeg sier ikke dermed at det er umulig å ha det moro med dem, men forvent en god del friksjon.

Men om du koste deg med disse spillene i gamle dager, bør versjonene her by på et herlig gjensyn. De er akkurat som de var den gangen, og hvis du fortsatt har kontrollene i muskelminnet bør ikke de frustrerende aspektene plage deg.

IK+ er en klassiker

Hva de tre andre spillene angår, er det blandet drops. Bangkok Knights er et én mot én-slåssespill basert på kampsporten Muai Thai, og mens det er relativt imponerende på Commodore 64 er Amiga-versjonen rett og slett bare dårlig. Det er heller ikke et spill som har tålt tidens tann særlig godt, uansett plattform. Kampsystemet er ganske simpelt, og spillet kan kun spilles av én spiller så når du blir lei av dataspillerne har det fint lite å by på.

Da står det mye bedre til med neste spill, International Karate. Dette er et en-mot-en-karatespill ikke helt ulikt arkadeklassikeren Karate Champ eller Melbourne Houses Way of the Exploding Fist – som det også har sterke visuelle likhetstrekk med. Spillet forsøker å simulere ekte kamper, så i stedet for at spillerne har en viss mengde helse som vanlig i moderne slåssespill, avsluttes runden når en av kamphanene får inn en fulltreffer. Dette gjør det til en mye mer taktisk opplevelse enn moderne spill i sjangeren, og det fungerer fortsatt veldig godt. Også her er presentasjonen upåklagelig, med nydelig glatte animasjoner og detaljerte bakgrunner.

Det er imidlertid oppfølgeren, IK+, som er pakkens ubestridte høydepunkt. Her tas de grunnleggende (og veldig gode) kampmekanismene fra International Karate inn i en mye mer dynamisk setting der tre figurer (hvorav to kan være styrt av mennesker) slåss samtidig. Her stoppes ikke runden før en spiller har oppnådd en viss mengde poeng, og hver fulltreffer får mottakeren til å gå i bakken. Så spillet er mye mer actionfylt enn sin forgjenger, men samtidig teller hvert angrepsforsøk mye mer enn i moderne slåssespill.

IK+ er en klassiker både på Amiga og Commodore 64 (dette er faktisk et av få spill i denne pakken der jeg spesifikt vil anbefale Amiga-versjonen), og i mine øyne er det fortsatt et av de beste og morsomste slåssespillene du kan få tak i. I stedet for hundreogørten knappekombinasjoner har det et enkelt og svært effektivt kampsystem, og en dynamikk sjelden sett i sjangeren. Jeg er egentlig ikke veldig langt unna å mene at det å få muligheten til å spille IK+ på Steam i seg selv gjør denne pakken verdt inngangsbilletten.

Ekstrainnhold og innpakning

Alle spillene er altså inkludert i sine originale utgaver fra opphavsplattformene. Emuleringen av selve spillene opplever jeg som svært god. Alt går glatt, og jeg merker ikke noe «input lag» eller andre tekniske problemer. Emuleringen er jo det viktigste for en pakke som dette, så her gjør altså The Last Ninja Collection det godt.

Men når det kommer til innpakning og innstillingsmuligheter vil jeg beskrive The Last Ninja Collection som en nokså spartansk opplevelse. Det eneste moderne hjelpemidlet som er implementert er muligheten til å lagre spillene når som helst. Det er altså ingen tilbakespolingsmuligheter, vanskelighetsgradinnstillinger (som ekstra liv, usårbarhet og så videre) eller forhåndsprogrammerte lagrepunkter. Jeg vet at noen av disse tingene er vanskeligere å implementere enn andre, men det er samtidig verdt å påpeke da det er ting vi ofte får i de beste samlepakkene.

Det finnes heller ingen muligheter til å konfigurere kontrollene, og skal to spillere prøve seg på IK+ samtidig må dere ha to kontrollere – det nytter ikke å spille kontroller mot tastatur. Litt kjedelig. Utover det får vi velge om vi vil spille med CRT-filter for å emulere gamle skjermer, og det er vel egentlig det eneste.

Det er heller ikke noe ekstramateriale her. Ingen scannede manualer eller dokumenter fra utviklingen, ingen videointervjuer med skaperne eller noe annet slikt. Det eneste du får er tekstbaserte instruksjoner. Dette skuffer. Men det som skuffer aller mest, er at det ikke er noen musikkavspiller inkludert. Med så fantastisk musikk som flere av disse spillene har kan jeg ikke skjønne hvorfor System 3 ikke har fått inn muligheten til å lytte til den utenom selve spillene. Med tanke på at Steam-siden til The Last Ninja Collection har en svær bolk med tekst om viktigheten av å bevare spill og spillkultur, syntes jeg System 3 har gjort en svak jobb her.

I rettferdighetens navn må det påpekes at lagremulighetene i det minste gjør The Last Ninja betydelig mer spillervennlig enn det opprinnelig var, da du nå kan (og vel strengt tatt bør) lagre hver gang du skal hoppe over ei elv eller noe tilsvarende. Selv om du dessverre kun får én lagrefil, og må ut i hovedmenyen for å laste den inn igjen (hurtiglagring og -lasting hadde vært fint).

Konklusjon

The Last Ninja-spillene representerer en viktig del av den europeiske spillhistorien, og er spill alle med interesse for spillhistorie i det minste bør ha en viss kjennskap til. Men jeg skal samtidig ikke påstå at de har tålt tidens tann så veldig godt, og det betyr at denne samlepakken primært blir for de med spesiell interesse, eller de som elsket disse spillene da de var yngre.

Hadde System 3 gjort litt mer ut av selve samlingen, ville det vært annerledes; Karateka er for eksempel heller ikke supergøy i dag, men Digital Eclipses The Making of Karateka er fortsatt et herlig produkt takket være alt det historiske innholdet, alle intervjuene som er inkludert, og så videre. I The Last Ninja Collection er det bare spillene du får. Ikke engang musikken kan du høre på utenfor selve spillene, noe som nesten er tragisk med tanke på hvor god den er.

Så skal det sies at pakken til en viss grad reddes av IK+, som har tålt tidens tann og er et nydelig spill å spille den dag i dag. Også her er det selvsagt et stort savn at vi ikke får ekstramateriale, men dette spillets tilstedeværelse er i seg selv nok til å sikre at jeg ikke kommer til å avinstallere denne pakken med det føste. IK+ er et spill av den typen jeg kan plukke opp når som helst og bare ha det gøy med.

Med andre ord: Dere med nostalgisk forhold til disse spillene og et ønske om å oppleve dem igjen kan trygt kjøpe The Last Ninja Collection, og jeg tipper dere vil kose dere masse. Dere som elsker spillhistorie og har lyst til å utforske noen av de peneste actioneventyrene fra åttitallet pluss et av tidenes beste slåssespill bør også ta en titt. Resten kan nok bare hoppe over, hvis ikke IK+ frister veldig.

The Last Ninja Collection + Bonus Games er ute på Steam nå. Pakken kommer også til konsoll, og får blant annet fysisk lansering på Switch. Vi har testet en anmelderkopi vi har fått fra utgiveren. Her er en trailer: