Mats graver seg ned i noen av de mest anerkjente spillene som kom ut på Atari 2600, og finner litt av hvert.

Sommeren 2025 innså jeg plutselig at jeg egentlig aldri hadde satt meg ned og tittet på hvilke spill som egentlig ble utgitt på Atari 2600 og kanskje aldri dukket opp andre steder. Jeg kjente i praksis talt ikke til konsollen da jeg vokste opp ettersom vi var heldige nok til å få en NES tidlig (på den tiden da Ice Climbers var spillet som fulgte med og Super Mario Bros. var noe man kjøpte på TVBODEN på Svinesund).

Plutselig hadde imidlertid naboen, Kristian, en 2600 i stua. Det eneste spillet jeg husker er Centipede, så da var det på høy tid å få gjort et større dypdykk i hva som faktisk kom ut på plattformen – og ikke minst – hvorvidt de beste spillene fortsatt holder seg.

Rangeringen og utvalget kommer fra MobyGames sin toppliste over spill utgitt på Atari 2600, og jeg har hoppet over spill utgitt i mer moderne tid, ettersom disse allerede har førti år med spillutviklingserfaring bak seg.

Spillene er spredd ut over tre artikler med fem spill i hver, så da er det bare å starte fra nummer 15 og jobbe oss gjennom gull (?) og grønne (?) skoger (?).

---

Et spill jeg aldri har hørt, aldri har spilt, og som det viser seg at er en Atari 2600-versjon av et arkadespill. Erfaringen jeg har gjort mens jeg har spilt gjennom spillene i denne artikkelserien er at spill som er basert på arkadeversjoner ikke har eldes spesielt godt, ettersom det finnes vesentlig bedre versjoner av spillet på markedet. Men denne gangen har jeg uansett aldri hørt om originalen eller spilt den, så det betyr ingenting!

Spillet er underholdende nok – en slags Pac-Man-inspirert opplevelse, der både du og de datatstyrte motstanderene kan skyte hverandre i stedet for å spise noen rare pellets som har dukket opp rundt på brettet. Etter at du har knertet de første fiendene på brettet får du besøk av stadig vanskeligere motstandere, før sjefskampen som avslutter brettet må gjennomføres.

Et morsomt designvalg sammenligent med Pac-Man-labyrintene er at gangene som lar deg gå fra den ene siden av skjermen og til den andre åpnes og lukkes med ujevne mellomrom, slik at det blir mer dynamikk i spillbrettene.

Det flyter brukbart, men det er veldig tydelige tegn på begrensningene som ligger i Atari 2600-maskinvaren her. Spillet prøver å tegne opp mange fiendefigurer samtidig, noe som gjør at de som er på skjermen ender opp med å blinke (et nødvendig triks på Atari 2600 ettersom du kun har tilgang på fem sprites i maskinvaren). Tilsvarende begynner spillet også å gå raskere og flyte bedre så fort du får eliminert et utvalg av fiendene.

Frister det å spille mer? Nei, kan ikke påstå det!

---

Atari gjorde kjempesuksess i arkadene med Missile Command, og Atari 2600-versjonen ble inget unntak – det er en grunn til at det fortsatt figurerer på lista over spill vi skal gjennom her. Sammenlignet med arkadeversjonen har Atari 2600-versjonen vesentlig lavere oppløsning, færre detaljer, og går saktere, men det er alikevel et spill som fortsatt oppleves som responsivt og med en godt tilpasset vanskelighetsgrad og utvikling.

Spillet går ut på at du skal beskytte seks byer som blir angrepet av angrepsmissiler – dette gjør du ved å skyte opp missiler fra luftvernsvåpenet på bakken. Missilene du skyter opp eksploderer der du har plassert skjermindikatorene med joysticken, så når missilene har klatret hele veien opp til målet sitt skaper de en voksende ball som stopper enhver trussel mot byene under. Dessverre krymper eksplosjonene igjen etter et sekund eller to, og vips, så er byene igjen utsatte for missilangrep.

I motsetning til det forrige spillet er dette et spill som har satt vesentlig større spor i populærkulturen opp gjennom, og som jeg dermed kjenner godt til, selv om jeg aldri har spilt arkadeversjonen her heller.

Atari-versjonen er imidlertid helt innafor, og gjør ikke videre skam på serien, selv om jeg etter å ha sett et par videoer av arkadeversjonen må innrømme at den virker hakket mer interessant.

Frister det å spille mer? Kanskje det blir et par runder til?

---

Det er alltid hyggelig å se sporene av stiene som har ført fram til der vi er i dag, og dette spillet har noen av rollespillelementene (som utviklerne adopterte ganske rett fra D&D) som har satt sitt preg på sjangeren siden det.

Du er en dragejeger som er ute for å knerte dragen som har stukket av med den magiske amuletten, og for å komme dit trenger du å få bestukket brovakta som nekter å la deg passere – så da er det bare å begynne å samle penger slik at kapitalen strekker til for en saftig betaling under bordet.

Spillet ble utgitt på teip, noe som gjorde at det kunne være både større og mer omfattende enn andre typiske spill til Atari 2600, og det består av tre verdener du kan laste inn etter hvert som du kommer deg videre i det. Inntrykket etter et par gjennomspillinger er at det er vanskelig å ha oversikt over din egen tilstand og hvor du skal bevege deg – men det er jo også typisk for spill fra denne epoken, der du uansett brukte mange, mange timer på det samme spillet, og noe av det morsomme var å tegne opp egne kart og finne ut hvordan ting hang sammen.

Frister det å spille mer? Nja. Kanskje egentlig? Spillet har fått veldig mye skryt, men kanskje ikke helt min kopp med te. Jeg skulle gjerne ha knertet den dragen, da… og fått dytta noen kroner rett i fôret på bruvakta…

Det viste seg også at det ble en runde til dagen etterpå, og det frister egentlig å prøve å komme seg videre igjen. Så ja. Det gjør det.

---

Meh, det er Pac-Man (bare med litt større spillebrett). Det finnes bedre Pac-Man spill enn dette, og det er ingen grunn til å spille Atari-versjonen framfor arkadeversjonen med mindre du har spesifikke minner om at dette er Pac-Man for deg.

Frister det å spille mer? Nei. Njet. No. Nein. Non. いいえ. 0/10.

---

Du ser raskt at dette spillet er designet av noen som har en forkjærlighet for Space Invaders, og ryktet skal ha det til at utvikler Rob Fulop lagde spillet etter at han ikke var fornøyd med betalingen han fikk fra Atari for jobben han gjorde på en versjon av nettopp Space Invaders.

Utseendet er enklere og det er færre fiender på skjermen, men spillet flyter bra, og det er overraskende vanskelig. I stedet for en haug med romvesener som beveger seg i et mønster på toppen dukker det opp stadig fler flygende, bevingede monstre. Etter hvert dukker det også opp noen flere versjoner av disse flygerne, men premisset er det samme gjennom hele spillet.

Demon Attack er overraskende vanskelig i starten, og laserskyterne til motstanderene er raske som fy – men det betyr også at det er en vesentlig mestringsmargin bygd inn her.

Frister det å spille mer? Sånn passe. Space Invaders er kanskje mer aktuelt om du først skal klunke deg inn i sjangeren, rett og slett fordi det er selve Spillet.

---

I neste artikkel skal vi ta en titt på spillene fra 10. til 6., og hilser blant annet på en verdenskjent frosk som fortsatt prøver å krysse både vei og vann.