Dette spillet var med å definere en sjanger som ga oss mye moro på nittitallet.
Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien.
- Navn: Gravity Force
- Utvikler: Stephan Wenzler
- Utgiver: Kingsoft
- Første utgivelsesår: 1989
- Originale plattformer: Amiga*
På nittitallet var «cave flyer»-sjangeren svært populær i Europa. Dette er spill som kort sagt kan beskrives som Asteroids med tyngdekraft, der arenaen ofte er hulemiljøer sett fra siden. Spillerne får kontroll over romskip som kan roteres 360 grader, med en rakettmotor i bunnen. Den vil prøve å dytte skipet i retningen nesa peker, i evig kamp mot tyngdekraften. Felles for disse spillene er svært presise kontroller og stort rom for mestring gjennom øvelse.
Sjangeren har sine røtter tidlig på åttitallet, med Atari-arkadespillet Gravitar – ment som en videreutvikling av konseptet i nevnte Asteroids. Men det var med Thrust på 8-bit-plattformene at den fikk fotfeste i Europa, før det tyskutviklede Gravity Force fastsatte modellen nittitallets populære «cave flyers» kom til å følge.
Fraktepilot i hulesystemer
Om du spiller alene, fungerer Gravity Force omtrent som en noe forenklet versjon av Thrust. Spillet har en serie stadig mer kompliserte huler som du må fly rundt i, der du må lande og plukke opp containere av ulik størrelse og fly disse tilbake til basen. I stedet for at de henger under romskipet ditt som en uregjerlig pendel (som i Thrust) påvirker de simpelthen bare vekta til skipet, og dermed hvor hardt det har lyst til å falle i bakken.
Underveis må du også forholde deg til kanonstillinger og fiendeskip som patruljerer fastsatte baner. Disse kan du skyte med kanonen din, som er plassert i nesa på romskipet. Her kommer utfordringen: Siden raketten din alltid tar deg rett frem, må du sjonglere litt når du skal prøve å skyte og treffe fiendene samtidig som du prøver å holde romskipet i lufta. Om du sikter på en fiende under deg skal du være temmelig presis på labben, for snart er du i fritt fall og må snu skipet fort som svint slik at rakettmotoren rekker å stabilisere deg før du blir knust.
Spillet har en fin vanskelighetskurve, og brettene er artige nok. Variasjonen er vel egentlig ikke den største, og jeg må innrømme at jeg aldri har hatt motivasjon til å fullføre kampanjen. Men det er overraskende gøy når man setter seg ned med det.
Heftig duellmodus
Det var imidlertid som duellspill at Gravity Force virkelig slo an. Spillet har to flerspillermoduser – kappløp og spiller-mot-spiller-kamp. Begge bruker delt skjerm, og lar to spillere styre hvert sitt skip. I den ene er poenget å komme raskest rundt en bane, mens den andre simpelten går ut på å skyte hverandre i fillebiter. Det er her det presise kontrollsystemet virkelig kommer til sin rett, og dedikerte spillere kan dogfighte som fremtidens baron von Richthofen til krampen tar dem. Noe jeg mistenker at mange gjorde.
Det er også dette aspektet de mest populære «oppfølgerne» bygde videre på, og spill som uoffisielle Gravity Force 2 og den finske kultklassikeren Turboraketti har ikke engang enspillermodus. Men selv om det kanskje kan sies at Gravity Force ble forbigått av sine åndelige oppfølgere, er det fortsatt moro. Finn frem et par joysticker, og fyr løs.
Originalskaper Stephan Wenzler lanserte sent på nittitallet en gratisutgave av Gravity Force, som skal fungere bedre på nyere Amiga-modeller. Den finner du her. Selve nedlastingslenken tar deg til Archive.org, men den fungerer fortsatt.
* Flere kilder, slik som Mobygames, hevder at spillet også kom til DOS og Atari ST i 1989. Jeg kan ikke finne noen bevis på dette. En DOS-nyversjon kom i år 2000. En mer moderne nyversjon kom til diverse plattformer i 2015.