Det er på tide å komme seg til toppen av Atari 2600-lista.
Dette er siste artikkel i en artikkelserie på tre artikler, der jeg har satt meg ned med hvert av spillene på topp 15 for Atari 2600 hos MobyGames. De tidligere artiklene kan du også lese her på Spillhistorie:
Så uten videre dramatikk: la oss sparke i gang ballet og kaste det grønne lyset på båten og ta turen langt ned under jordens indre!
5. H.E.R.O.
Gratulerer! Din nye jobb er som redningsperson i et gigantisk grottesystem, der både de underjordiske gangene og dyrelivet som har flyttet inn forsøker å stoppe deg fra å få tak i den stakkars utforskeren som har strandet nederst. Du er heldigvis utstyr med et hypermoderne, personlig helikopter, slik at du kan suse avgårde over små gap og oppover i grottegangene om det skulle vise seg at din utvalgte vei tilfeldigvis er en blindvei.
Budsjettet tillater også at du får med deg seks dynamittkubber, så de tynneste grotteveggene skal ikke stå i veien for en person av ditt kaliber! Om veien ikke samarbeider og det bare er noen få desimeter mellom deg og friheten kan jeg allerede høre lunta frese avgårde, og da gjelder det bare å komme seg på avstand så snart som overhodet mulig – ellers blir nok skoene dine det eneste neste utkårende redningsperson finner.
Dette spillet er fortsatt morsomt, og selv om det lider litt av at “hehe, nå skal du få se hvilke ting vi har plassert inn slik at du ikke rekker å reagere før de knerter deg på neste skjerm”-syndromet, så er det ikke verre enn at du raskt memorerer rekkefølgen og sekvensen gjennom gangene. Dette er jo et spilldesign som er typisk for tiden, der det er forventet at en del av levetiden til spillet kommer av at du uansett skal spille gjennom det mange ganger, og det er ikke er noen form for lagring.
Etter hvert som jeg har kommet stadig lenger på denne lista har jeg innsett at spillene som har holdt seg best er de som har raske, flytende bevegelser, og der ting føles responsivt og (forholdsvis) rettferdig. Det er ikke kontrollene eller spillet sin skyld at jeg dør her, men heller undertegnede som må prøve å huske litt bedre eller gjøre bevegelsene bedre for å komme seg videre til neste nivå.
Frister det å spille mer? Ja, vettu hva, dette var faktisk ganske morsomt. Det ble langt flere runder enn jeg hadde regnet med før jeg fikk lagt det fra meg.
4. Enduro
Ah, endelig et bilspill på lista! Dette flyter bra, selv om det er, som det meste annet fra denne tiden, veldig enkelt presentert. Men for en fartsfølelse! Her kreves det blodtrimmede reaksjonsmønstre, der du skal snirkle deg gjennom et hav av biler langs veien. Målet ditt er å passere et gitt antall biler og ta teten før tiden er over, og da gjelder det å kjøre så fort du tør – men pass på, disse datastyrte førerene har en skummel vane med å legge seg akkurat der du ønsker å kjøre forbi dem. Når alle bilene er passert starter du på neste runde, og da er det enda flere biler som må passeres for å ta seieren hjem.
Så der suser jeg avgårde i en vill fart over en enkel, ensfarget bakgrunn med biler hylende rundt meg på begge sider mens den noe stakkato lyden fra v8-motoren i bilen min fyller lydbildet, før omgivelsene plutselig endrer seg og veien dekkes til av is. Ikke nok med det, etter noen flere kilometer i heseblesende fart blir det plutselig natt og det eneste du skimter av motstanderene er baklysene deres. Vi skulle tro det var vanskelig nok, men neida, veien dekkes sannelig meg til av tåke også. Tykk som ei suppe.
Selv om det er en sjanger jeg har fulgt trofast opp gjennom historien fra 80-tallet har jeg aldri tilbrakt noe tid i Enduro – og følgelig hadde jeg heller ingen forventninger til spillet. Her må jeg nok rett og slett krype til korset og innrømme at dette faktisk leverte en bedre spillopplevelse enn jeg forventet.
Mye av grunnen til at dette fortsatt leverer må nok tilskrives den allerede nevnte hastigheten på spillet. Der mange andre spill på Atari 2600 føles seige og treige ut sammenlignet med spill nå om dagen, leverer Enduro heseblesende action og nikonsentrasjon fra første øyeblikk. Når det i tillegg krever både fingerspitzgefühl og taktisk bruk av både gass og brems må jeg innrømme at dette kommer til å bli plukket opp igjen senere.
Frister det å spille mer? Japp.
3. Ms. Pac-Man
Ms. Pac-Man sliter med samme problem som det tidligere nevnte Jr. Pac-Man – Pac-Man-versjonene på Atari 2600 lider veldig av hvor begrenset maskinvaren er. Det betyr at det dessverre blir veldig tydelig at det bare er en blek kopi av den originale arkadeutgaven, og at det nå i 2026 finnes vesentlig bedre måter å erfare dette spillet på.
Men la det være sagt; det er det beste Pac-Man-spillet på Atari 2600 av de to jeg har testet i denne artikkelserien.
Frister det å spille mer? Njet.
2. River Raid
Et av de første vertikale shoot’em up-spillene på markedet, som også får en bonus for at vi her scroller kontinuerlig oppover, og ikke gjennom “skjermer” som en del andre spill på denne lista gjør. Her handler det om å trygt geleide flyet ditt oppover langs en elv, mens det stadig dukker opp båter, helikoptre, fly, og ikke minst, bruer, som prøver å stoppe deg fra å gjøre nettopp det.
Heldigvis er det også ispedd et godt utvalg med bensinlagre også, slik at du kan sørge for at tanken på flyet får påfyll mens du suser oppover i det grønne elvelandskapet. Spillet er litt treigere og tyngre enn du kanskje skulle ønske i 2026, men det funker sånn passe bra. Det finnes mer varierte og bedre bidrag i sjangeren som dukker opp de neste årene, men det er fortsatt tydelig hva mange av de spillene slekter på.
Spillet ble utviklet av Carol Shaw, og var en såpass stor suksess i 1983 at hun valgte å pensjonere seg allerede i 1990, og trakk seg tilbake fra livet i spillbransjen.
Frister det å spille mer? Nja. Det gir nok mer mening å plukke opp et hakket mer moderne spill i samme sjanger.
1. Pitfall II: Lost Caverns
Mer av det samme som i Pitfall, bare at denne gangen er du på vei nedover i jordkloden i stedet for i godt driv på vei gjennom jungelen. Jeg må innrømme at jeg endte opp med mange av de samme problemene som det første spillet; det krever mye nøyaktig hopping, har onde piksler som liker å dytte seg borti deg, og er rett og slett et vanskelig spill.
Teksten over var det jeg skrev etter å ha spilt spillet for første gang. Så hadde det seg sånn at jeg manglet noen brukbare skjermbilder fra Pitfall II, og dermed måtte ta en tur tilbake. Og det er på alle måter et veldig mye bedre spill enn Pitfall. Faktisk er det helt forståelig at det kommer på topplassen blant de beste Atari 2600-spillene.
Dette er fortsatt et av spillene der sjangeren har gått videre og gjort bedre ting etter at dette spillet kom ut på Atari, og det gjør at du fort ser svakhetene som ligger og lurer under overflaten.
Pitfall II er nemlig spillet der vi for første gang introduseres til konseptet om sjekkpunkter i spillverdenen. Dette gjør at spillet føles vesentlig mer moderne enn foreløperne sine, men guuuud så irriterende det er å høre på musikken og vente på at figuren flyttes tilbake til forrige sjekkpunkt når uhellet skulle være ute. 10/10 på idé, 7/10 på gjennomføring.
Denne spillserien tilhører med andre ord klubben av dem som har latt røttene sine gro langt nedover i familietreet til sjangeren, men det betyr også at du merker alle småtingene som har blitt bedre opp gjennom tidens løp. Det er ikke spillet som ville hatt topplassen på min egen rangeringsliste, men det kan fort hende vurderingen hadde vært annerledes dersom jeg hadde spilt Pitfall II da det kom ut.
Bonustrivia: Pitfall-serien ble utviklet av David Crane, en av de to grunnleggerene av Activision – som også var selskapet som ble startet opp for å gi ut disse spillene.
Frister det å spille mer? Kanskje et par runder til for å se om jeg kommer meg lenger, men det er en del frustrasjon i styringa her.
Epilog
Det slo meg etter at jeg var ferdig med å gå gjennom alle spillene jeg hadde planer om å spille at Atari 2600 etter hvert ble en plattform fullstendig dominert av Activision. Spillutgiveren ble startet for å gi ut spill på nettopp denne plattformen, og av de seks øverste spillene på lista er fem av dem fra Activision. Viser seg at de kanskje kunne litt om spill!
Spillutvalget er basert på hva som er stemt fram på MobyGames, og jeg er ikke helt enig i at alle spillene egentlig har noe her å gjøre – primært fordi de er hjemmedatamaskinversjoner av arkadeversjonene, og nå som vi gjerne har tilgang til arkadeversjonene i stedet så gjør de seg vesentlig bedre.
Samtidig har dette vært en glimrende mulighet til å bli kjent med noen av de mer unike spillene jeg ikke kjente til fra før, og jeg har trua på at du også kan finne noe du kan tenke deg å tilbringe litt tid med på lista!