Det er ikke mye futt i dette spillet, men det har én veldig spennende funksjon.
Jeg har nylig startet et nytt prosjekt av den tullete typen, hvor jeg skal spille – og skrive om – alle flipperspillene som noensinne ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid. Kanskje nyere spill også, hvis de finnes, men eventuelle åpen kildekode-porteringer og slikt kommer jeg ikke til å ta med. Sorry, Space Cadet.
Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg – fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Den første artikkelen i serien tok for seg Pinball Wizard fra tyske Kingsoft. Nå er vi i 1989, og jeg har allerede skrevet om det smått absurde 3D-spillet First Person Pinball og den miserable konversjonen av Sega-spillet Time Scanner. La oss se om det neste spillet er bedre.
Power Pinball
Power Pinball kom fra det amerikanske selskapet KarmaSoft, hvis eneste andre oppføring på Mobygames er som Amiga-utgiver av hjernetrimmeren Boppin’. Det spillet skal ha solgt litt i overkant av 200 kopier på Amiga, så de gjorde åpenbart ikke noen glimrende jobb med den lanseringen. Da ble det mer fart i sakene da det kom ut på PC via shareware-kongene Apogee et par år senere.
Et merkelig spill, forresten, det ser ganske søtt ut, men så skyter hovedpersonen seg i hodet så gørret flyr… cd SPILL lagde akkurat en podcast-episode om det (bra timing!).
Ved første øyekast ser Power Pinball rett og slett ganske grusomt ut. Grafikken er enklere enn selv den i Pinball Wizard, og spillbrettene er fryktelig simple. På lydsiden er situasjonen enda enklere, og hvis dette var KarmaSofts første egenproduserte spill skjønner jeg for så vidt greit at de ikke overlevde lenge nok til å bli noen større aktør i bransjen.
Men ballfysikken er i det minste betydelig bedre her enn i for eksempel First Person Pinball. Kula oppfører seg fortsatt rart, men det er i det minste mulig å spille det her uten å gå fra sans og samling. Til gjengjeld er den veldig liten, noe som vil si at det skal fryktelig lite til før den ryker ut på flere av brettene der åpningene ned til avløpet er ganske store.
I tillegg er den i overkant spretten, så den suser fort hit og dit uten at jeg rekker å tenke. Kanskje det er en sprettball og ikke en stålkule? Den har også store problemer med å ligge stille, eller rulle langs overflater, og det er veldig vanskelig å sikte skikkelig med flipperne. Så den nøyaktigheten som egentlig trengs for et godt flipperspill mangler fortsatt.
Som nevnt er det flere brett her. Ingen av dem er direkte gode, men et par av dem – slik som et rombasert brett – funker faktisk okay. Jeg var fullstendig forberedt på å totalslakte dette spillet, men det er gøyere å spille enn de to siste i serien i det minste. Å si at jeg liker det er å ta litt hardt i, men jeg ble sittende lenger enn forventet og hatet det heller ikke.
Design dine egne brett
I tillegg har spillet et aldri så lite ess i ermet, nemlig et innebygd redigeringsverktøy som lar spillerne designe sine egne spillbrett. Igjen; ikke veldig avansert. Brettene kan aldri være annet enn paddeflate (ingen ramper her i gården!), og man kan kun legge inn bumpere, spinnere og lys/mål. Men det er et innebygd «event»-system som tillater enkel skripting, slik at for eksempel det å få alle målene ett sted til å lyse trigger et lys et annet sted. Så det er jo litt interessant.
I tillegg kan man tegne på spillbrettet, og laste inn egne tegninger (eventuelt rappe andres). Jeg har ikke tid til å virkelig sette meg inn i det her, men det skulle faktisk ikke forundre meg om folk med en viss kunstnerisk sans og øye for flipperspilldesign kan få til å lage relativt kompetente og faktisk også pene brett her. Ah, og man kan jo også redigere de brettene som følger med, så hvis man tenker at de har noen svakheter er det bare å prøve å fikse dem. Snedig.
Historien om Power Pinball tar forøvrig en litt uventet vending i 1991. Da slippes nemlig multimediamaskinen Commodore CDTV, som i praksis er en Amiga 500 uten tastatur, men med en CD-ROM-stasjon og fjernkontroller. CDTV er en superinteressant maskin på mange måter, der den var ment som en maskin for stua og ikke datarommet. Den skiltet blant annet med et av de første formatene for videospilling direkte fra CD-plater, og man kunne også bruke den som musikkspiller. Koblet man til tastatur, mus og diskettstasjon fungerte den dessuten som en komplett datamaskin.
CDTV slo riktignok aldri an. I likhet med CD-i fra Philips, som kom omtrent samtidig, var den rett og slett litt for tidlig ute. Multimedia ble først stort noen år senere, og det skulle gå enda mange år før teknologien kom dit at det ga mening å ha en maskin som dette under TV-en. Selv VHS ga betydelig bedre bildekvalitet enn de første brukbare videosystemene for datamaskiner.
Men om ikke annet fikk CDTV sin helt egne versjon av Power Pinball fra KarmaSoft. Den har tretten brett i stedet for fem, og et par av disse er faktisk både fargerike og … nesten litt pene. Men de visuelt mer interessante brettene har alle den ulempen at det er fryktelig vanskelig å vite hva som er bakgrunnsbilde og hva som er ting ballen kan krasje i, så de er ikke særlig gøy å spille. Og med en samlet filstørrelse på cirka 2 MB skal det jo godt gjøres å rettferdiggjøre bruk av en hel CD-plate på det her.
Okay. Alt dette gjør Power Pinball en god del mer interessant enn det virket på forhånd, og det er jeg takknemlig for. Fysikken er litt for svak til at det dytter Pinball Wizard ned fra «tronen» sin, men alle mulighetene her gjør det likevel til et langt mer spennende produkt. Jeg smeller til med 4/10 på grunn av redigeringsverktøyet og ideen om at noen et eller annet sted i verden har laget et dritbra brett for spillet (som jeg selvsagt aldri kommer til å finne eller oppleve).
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):
